Kamera sju, som står plassert i elva, har nemlig vist tegn til liv. Men etter ankomst på Røros får Lars Lenth og Andreas Fismen en ubehagelig overraskelse; det topp moderne utstyret er stjålet. Alt av storspolesneller, no-hackles og pustende vadere er søkk vekk. De må ta til takke med møllspist fiskeveske, grelle grilldresser og tørrfluer med klassiske navn.

Med et slikt utgangspunkt kan det være lett å bli motløs, men dette håpløst utdaterte utstyret har jo en gang fungert riktig så bra. Er det i det hele tatt mulig å få fisk på noe slikt i dag, spør gutta seg.

Og det er svaret på dette spørsmålet som er essensen i Tørrfluelandet 3, som like gjerne kunne hatt undertittelen "Et oppgjør med moderne fluefiskeutstyr". Den har fortreffelig nok fått undertittelen "Gi meg to March Brown", et utsagn Fridtjof Nansen kom med i sin tid. Han skulle klare seg en hel norsk sommer på disse ingrediensene.

Det er ikke langt fra hva gutta må klare seg med. Grilldressene blir likevel mer og mer kledelige, og tonen i leiren blir etter hvert saktmodig og avslappet. Det virker som om det tross alt ikke er utstyret som gjelder, det er kontakten med naturen, elva og fisken. Og javisst, fisken biter på March Brown, Zulu Silver og Royal Coachman.

Dagens utvalg i fiskeutstyr kan nok skape hysteri blant mange, og jeg minnes selv milde vårdager med nesa langt nede i ferske utstyrskataloger. Lengselen kan fort bli større etter ei ny snelle, enn en dag på fjellet i frisk luft, med fin fisk og nykokt kaffe.

Dette er oppgjørets time. Gutta setter agenda, til stor forundring for gueststar Bård Tufte Johansen, som vender nesa hjemover da han oppdager at Andreas og Lars sitter ved bålet med hver sin knert og deler broderlig på råtten Maxima 0,20.

Tørrfluelandet 3 er en historie, ikke en leksjon i fluefiske. Storyen er bra sydd sammen, og har god underholdningsfaktor. Gutta holder seg i norske elver, ser ut som slitne bygdenisser fra 80-tallet og musikken som brukes er definitivt norsk. Det skal bli spennende å se om det blir populært med splitcane og glassfiber igjen, og hvem vet; kanskje kan den gamle grilldressen brukes likevel. Intensiteten daler ørlite grann mot slutten, og kameraføringen er til tider litt rotete. Om det skyldes at også fotograf Nilssen måtte ty til gummistøvler uten filtsåler, vites ikke. Men Tørrfluelandet havner ikke bakerst i fiskefilmsamlinga av den grunn.

Alt i alt en film utenom det vanlige, hvor gutta gjør ære på det som en gang var begynnelsen på dagens utstyrshysteri.

Gi meg to March Brown - Tørrfluelandet 3
Foto og regi: Lars Nilssen
Manus: Nilssen, Lenth og Fismen
Spilletid: 62 minutt + bonusmateriale
Bildeformat: 16:9
Distribueres av: Sherpa Distribution
Pris: 249,-

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer