| Takk, Íslandi |
| Skrevet av Anne J. Backsæther | ||||||
| lørdag 22. mars 2008 22:55 | ||||||
Side 1 av 3 Jeg har sagt tydelig JA kun to ganger i mitt liv. Begge gangene med skjelvende stemme. Den første gangen har ingen ting med denne saken å gjøre. Den andre var da Henrik spurte om jeg kunne tenke meg å fiske laks på Island. Kun en forbannet hake, som ikke hadde noe med at jeg ikke ville fiske laks på Island å gjøre, men at jeg skulle fly! Jeg blir som en krysning mellom en klaustrofobisk geleklump og Chevy Chase når jeg vet jeg skal opp i disse luftfartøyene. Til værs med Jäger-narkose Det skulle bare søtten ikke få hindre meg å oppleve islandsk laksefiske. Så dust kunne jeg bare ikke være. Så skulle ikke en gang mannen min være med. Jeg måtte ty til Stein Tore, som hadde fått rikelig med informasjon om problemet. Sjøl hadde jeg snikpakket små tinter med Jägermeister, sørget for å ikke sitte ved vinduet og lastet ned tre kabaler på mobilen. Psykologisk tidsfordriv. Nå var det bare det at det var ni år siden sist jeg var ute og fløy. Til Tyrkia. Plikttur til sola. Med jentene. Mens Boye var på lakseåpningen. ALDRI mer! Større mobilregning skal du lete lenge etter. Med noen sterke svelger hadde nervene fått en narkose. Sidelengs over fanget til Stein Tore bivånet jeg landingen på forblåste Island. Var det en tundra, med nedlagte værstasjoner - eller bodde det virkelig mennesker blant lavasteinen og brunflatt gras? Komur sto det på skiltet. Jeg var nede på landejorda. Henrik ringte. "Vi hadde sku ...fems sekundmed'er vind forleden aften. Det gik slettes ige å kaste". Jaggu godt jeg ikke var med flyet da. "Det er bare fanget så mange fisk. Men I skal høre det senere. Jeg henter I om to dage. Nyd Reykjavik." Pip pip...  Forblåst turisme Vi la tyngden mot vinden, nedstablet av fotobag, PC og laksemundur. – Stoppur, her kan vi sovurdur, ropte Stein Tore i vinden, bare meter foran meg. Flóki Inn, hæææ, ikke større enn et uthus i Kollen. Det ble der. Vi hadde hø  rt om Europas, eller noe i den dur, største nattklubb, jetsetliv, pynteblondiner i feite four wheel drive og Dior meg her og der. I outdoorbukse, fjellstøvler og ullvams var ikke faren overhengende for at vi skulle bli dratt inn i den sirkelen. Vi stripet gatelangs og ble lengre og lengre i trynet. Innen timen var omme hadde det passert et gros Porsche Cayenne, Mercedes GL500, Toyota Landcruiser V8, Hummer H ett eller annet… Selvsagt ingen som vare. Det så vi ikke. Så skled den verste, hviteste, feiteste Hummer limosine noen noensinne hadde sett forbi oss – og stoppet. Hornhinna mi så Mel Gibson elegant tredende ut som på en glamourøs gallaentre – geleidende Wenche Foss inn i Dior-butikken. Blink. Ut ramla det tre ungutter på byfylla! For en nedtur. Et gap av dagsoksygen Island var som Island skulle være neste morgen. Vind. Nok vind. Et gap ga nok oksygen for en dag. Litli Ljóti Andarunginn ble booket for siste bynatt. Nå fikk det være nok shopping og turisme. Laksefiskere kjøper da ikke souvenirer. De kostet for det første flesk. Det samme gjorde klær, fotoutstyr og fluestenger. Som i Norge - om ikke verre. Kursen var ikke på vår side. For det andre er souvenirer unyttig. – Vi må finnur bussur. Stein Tore hadde funnet sjargongen. Vi var på vei til den delen av Island alle som reiser til Island – uansett om det er for fluefiske – bare MÅ besøke; Den Blå Lagune. Bare gjør det!  Så kom bilene. Guidene. Og Henrik. – Hej, det er Mads. – Anne. – Hej, det er Mads. – Anne. To av to het Mads? Er det mulig. Herved Store-Mads og Lille-Mads. – I skal fiske flue. Det er sku godt det kommer ordentlige fluefiskere, ikke bare turistfiskere som skal ha sine bilder av den fisk vi fanger for dem. Store-Mads er i perlehumør og legger ut om fangster på en uke et godt vald i Gaula tar på hele sesongen – om de er heldige. Om oppgang. Om laksehopp. Om vald. Om elvene. – Kjør fortere, mand, kjør! – Så, så, dere skal ikke i elven før i morgen klokken å’dde. En bayer - vi var i gang  Det så ut som en forskerstasjon. Nesten. Dog langt mer fasjonabelt inne. Og litt ute. Må innrømme det. Men midt utpå det forblåste flatlandet lå lodgen. Ganske så alene. Men vi så Hekla – den majestiske vulkanen. – En bayer? Selvsagt type dansk. Vi var i gang. Bare natten var over. – Du, du, du skal med Lille-Mads til East Rangá. Du, du, du skal til Tungafljót. Du, du og du skal til West Rangá. Gradstokken viste rundt null. Likevel var det ikke bjønnkaldt. Lufta var tørr. Vinden blåste kattunger. Himmelen var dus. Lyset var kjedelig. Elva lå flat og grå. Strømmene var utydelige, brekkene vanskelige å oppdage. Hvor var hølene? De tydelige laksepoolene vi er vant med fra Norge.  – Der ude, der står det maaaaange laks. Klare. Sett bare på denne flua, kast tvers av strømmen, mend, mend, mend. Så skal I bare se. Henrik guider, peker, snakker og sørver. Så kommer Árni, Hr. Baldurson, mannen som styrer store deler av laksefisket på Island. Gjennom Lax-á Angling Club. – Hello, boys, well, harkmmmh, girls. Ready for some salmon, spør han mellom tyggegummi og et bredt smil. Han er som en propell, engasjert og til stede. – Jess, but I need a whisky in this freeze morning, and coffee. Ment som spøk fra min side. Så var det bare å sette det til livs; en velsmakende slurk. Kan skjønne lå det noen flasker edlere varer i baksetet. Hadde jeg kommet til himmel’n…               |
||||||
