Det er ikke alltid man får det som man vil her i verden. Og det er ikke alltid ting går som planlagt heller. Det til tross for at man har forberedt seg et år i forveien.
Plottet det aktuelle scenarioet fra punkt til prikke med en tilsynelatende vanntett plan. Forberedt seg på beste måte, med den fineste utrustningen som kan skaffes til veie. Og er så mentalt klar som et menneske kan få blitt.
 Nei, selv da kan det gå galt. De dårlige oddsene ligger visstnok alltid å lurer på bunnen av sekken, og blotter det faktum at ting faktisk kan gå veldig dårlig uansett premisser. Når man da i tillegg har forventninger på høyde med en middels skyskraper i New York og forestiller seg det beste av det beste, blir nederlaget ekstra tungt å svelge. Iallfall når man er fluefisker. For første gang i Finnmark...
Forventninger blir forviklinger
Jeg nærmet meg toppen av rulletrappen som førte opp til innsjekkingshallen. Med en altfor tung sekk på ryggen og stangtube i hånden lokaliserte jeg kjapt et par smilende turkamerater. Filip og Lars hadde allerede sjekket inn. De satt og ventet på meg under innsjekkingsskranken. Forventningene var til å ta og føle på, og de maste meg bort til en skranke hvor jeg fikk pakket inn både sekk og stangtuber som spesialbaggasje.
 Ikke lenge etter, og med hver vår pølsemeny godt plantet i magen som frokost, satt vi på flyet som skulle føre oss til Alta lufthavn. Til vår første tur på Finnmarksvidda. Med mygg, storørret, og drøssevis av urørte elver. Vi var mildt sagt i ekstase...
Ca. 2 og en halv time senere landet flyet. En majestetisk natur av store fjell som lå side om side langs fjorden ga sterke inntrykk og stadfestet vår teori om at Finnmarksnaturen var storslagen. Fiskefeberen la seg tungt over oss når vi skuet utover fjorden og utløpet til Altaelva, og tankene våre pilte oppover den gigantiske dalen sammen med gyteklar storlaks. Vi drømte oss innover vidda hvor storørreter ventet i hopetall.
Folk somlet like irriterende som man alltid gjør på vei ut fra et fly. Men vi kom oss etterhvert ut i friluft hvor vi knipset noen bilder som stadfestet våre jomfruskritt på Finnmarksjord. Med vel utlevert bagasje og nylig innkjøpt Finnmarkskart, prøvde vi å finne ut av hvor i all verden vi skulle ta bussen, mens vi konsumerte det vi antok at ble det siste sukkerholdige vi kom til å spise på noen uker; sjokolade. Noen overfladiske kartreferanser gitt av vår personlige Finnmarks-guide og turkamerat; Vegard, sa oss forøvrig lite. Var det Kautokeino eller Karasjok vi skulle ta utgangspunkt i? Eller skulle vi til Alta? Nei, vi var i Alta. Hva med Lakselv da? Nei det kunne ikke stemme. Hammerfest? Neppe...
Så ringte telefonen min. Akkurat når vi befant oss på randen av full forvirring. Som bestilt. Det var vår personlige turguide....
"Hallo!!!" Sier jeg, med ekstase-over-å-endelig-være-i-Finnmark-stemme.
"Hei...Vegard her..." Svarer Vegard, med laber-whiskey-og-med-hovne-mandler-stemme.
"Vi er i Alta...! Det er sinnsykt vakkert her!"
"Så fint...Gikk flyturen greit?"
"Jada, fett det. Men hva står på? Du høres noe laber ut!?"
"Eh..ja..det har skjedd endel."
"Hva da, hva da???"
"Eh, jo...det har seg sånn at flydispen har gått til helvete. Og jeg ligger stuck i Kautokeino med feber og gigantiske mandler."
"Åfaen...."
 Så da satt vi der. I Alta. Med hver vår ekstremt tunge ryggsekk. Oppspist sjokolade. Et Finnmarkskart vi ikke fattet bæret av. En syk guide på telefonen. Og den planlagte flyturen inn til den sagnomsuste og nydelige elven vi egentlig skulle til, godt plantet i glemmeboka. Verden raste en tanke sammen, og jeg kvelte et noe oppgitt sukk før jeg fortsatte:
"Hva gjør vi da?"
"Nei, det er jo på en måte nok å ta av her i fylket. Jeg foreslår at dere gjør som planlagt: tar utgangspunkt i den "oppvarmingselven" dere skulle til først. Så satser jeg på å bli frisk om ikke veldig lenge, slik at jeg kan bli med dere til minst like gode plan B: Siolaidibaijohka. Jeg har hørt at det fryktelig lite vann i Avniboisjohka uansett..."
"Ok. Men hvordan kommer vi oss dit vi skal nå da?"
"Du kan da lese kart? Og det går jo buss..."
"Eh...jo..."
Etter strenge instrukser fra den syke guiden, satt vi oss på første og beste buss i retning Lakselv og dundret oppover riksveien med evige vidder på hver side. Omgitt av slik massiv natur og steikende sol virket ikke ting så fryktelig vanskelig allikevel. Og det tok ikke lang tid før kolossørreter og sexy småelver preget de primitive fluefiske-hjernene våre igjen. Et stopp på Skaidi for bussbytte, og med påfyll av mer sukkerholdige produkter samt spekepølse i turistpakning, gjorde at vi etterhvert hadde det som plommen i egget igjen. Faktisk. Vi lot oss vel sannelig ikke stoppe av noen små hinder...
Bomtur 1
Et par timer senere og etter nok et bussbytte i Lakselv, fortsatte vi videre i retning Karasjok. Filip og Lars rigget nye snører mens jeg så smått begynte å bli kompis med Finnmarkskartet. Jeg ble enig med meg selv om at vi skulle be sjåføren om å sette oss av ved en bru som går over en elv (som vi ved senere anledning fant ut at var øvre deler av selve Lakselva). Og mine da tilsynelatende eminente kartkunnskaper ga buss-sjåføren et nøyaktig navn å arbeide seg ut fra. En snau halvtime senere bremset bussen opp ved en bru, og sjåføren ropte bastant bakover: Hei, dokke søringa! Her e brua dokkers!. Vi labbet lydig ut, lempet bagasjen ned i en grøft og vinket høflig farvel til bussen som sprintet videre mot Karasjok. Mine eminente kartkunnskaper som etterhvert hadde utviklet seg til å bli relativt eksklusive, gjorde derimot at jeg kjapt kunne konstatere at den hyggelige sjåføren hadde satt oss av på en bru noen kilometer for tidlig. Jeg reagerte med akutt raserianfall, mens Lars noe oppgitt tente seg en røyk, og Filip trøstetygget spekepølse i turistpakning. Det var nevneverdig irriterende å måtte gå dette stykket på asfalt, som vi helt og holdent kunne ha spart oss for. Men jeg kastet etterhvert sekken motvillig på ryggen og dro med meg gutta på den innholdsrike turen på 3 km riksvei mot det opprinnelige utgangspunktet.
 Og slik startet vel egentlig den ekte Finnmarks-opplevelsen vår for fullt. For etter 10 meter på riksvei, ble vi alle nødt til å stoppe for å lempe opp myggnett og roll-on fra sekken. Myggen var definitivt tilstedeværende. Og la følgelig ingen demper på det da eksisterende irritasjonsmomentet. Så fulgte 3 nye bomturer etter skandaløst dårlig lesing av kart. Jeg ble degradert til visekartleser og fikk tildelt den nye undertittelen: svært dårlig til å lese kart. Etter et par timer langs riksveien var vi alle enige om at Finnmark aldeles ikke hadde innfridd de skyhøye forventningene våre. Nå ville vi egentlig bare finne den jævla brua vi i utgangspunktet skulle starte turen vår fra.
Vi fant brua. Etter hvert. Den var så skammelig opplagt i terrenget at vi ble flaue over å tenke på hvor dårlige kartlesere vi faktisk var. Ingen kommenterte saken og vi ble isteden enige om at det ville være greit å komme i gang. Det begynte å bli sent, og skulle vi rekke de 1,5 mila det var til backupelva, måtte vi begynne å gå veldig snart. Noe vi gjorde. Ikke smertefritt vel og merke. Men vi gikk iallfall.
Mine turkamerater er i utgangspunktet ikke noen store idrettsmenn. De er vant med bedagelig laksefiske, hvor man kjører bilen galant ned til elva for så å fiske seg rolig nedover et 100 meter langt strekk før man labber rolig opp til utgangspunktet og kjører hjem igjen. Avstander var altså et relativt begrep for Filip og Lars før Finnmark, og også for min egen del for den saks skyld. Det er ikke alltid slik at 1 mil i luftlinje er like ok som det ser ut til på et kart. Man må ikke glemme at det faktisk må tas hensyn til høydekurver og hindringer i terrenget. Men hva vet vel dumme rogalendinger om kartlesing? Jæren er jo flatt som Danmark for svarte.
 For å gjøre en lang gåtur kort, så tok det oss nærmere 4 timer å komme fra utgangspunktet ved den tidligere omtalte brua, og opp til elva. Og det iberegnet Filip og Lars 3-sifrede antall røykepauser med stopp. Nær elvas utos stoppet vi forøvrig for å bivåne eventuell vakaktivet i vannet, og ble her vitne til flere pene vak innen kastehold. Men i kjent gå-over-bekken-etter-vann-stil unnlot vi selvsagt å fiske i dette området. Det var da ikke vits i kaste bort tid her når fisket i elven selvsagt var mye bedre.
Oppe ved elva, en god del kalorier fattigere, og med Lars stadige overbevisning om at han nå var i ferd med å dø ferskt i minnet, konstaterte jeg raskt at det var en meget vakker elv vi nå befant oss ved. Det så akkurat ut som på bildene, og det var slettes ikke vanskelig å kjenne seg igjen. Hvis ikke dette var bankers, så visste ikke jeg. Vi lagte oss et godt måltid mat før vi travet oppover elva noen små kilometer for å gjøre en rask rekognosering av det nærliggende området. Deretter forskanset vi oss i hver vår sovepose. Og den natten sov vi påfallende godt alle tre. Mye hadde skjedd på en dag, og vi la oss i god tro om at vi alle var klar for det som venter oss dagen etter...
Det ble ingen lang natt. Alle var forholdsvis tidlige opp av soveposen morgenen etter, og jeg møtte to opplagte typer utenfor teltet. Vi nøt synet av elva som fløt stille kun et steinkast fra teltet vårt. Temperaturen var behagelig, og alt lå egentlig til rette for perfekte forhold for klekking og vakende storørret. Det ble synkronspeidet utover det strømmende vannet mens vi ventet på at et vak skulle bryte stillheten. Men det forble stillhet. Alle tre holdt helt kjeft og det var slettes ingen vak å se. Det var forøvrig nok av insekter i lufta, så mangelen på vak kunne ikke komme av at det var trangt om matfatet. Jeg jagde bort onde tanker om at elva kanskje var fisketom, noe den ikke kunne være ut fra det vi hadde hørt i forkant. Vi rigget stenger, og konstaterte med at det iallfall ikke ble mer vaking av at vi stod og stirret elva i hjel. Så fisket vi. Noe som i ettertid skulle vise seg å være fullstendig bortkastet.
 Vi var ved Lassojohka i snaut 4 dager. Eller var det 3? Vi var der uansett lenge nok til å kunne fastslå at det ikke var et videre poeng å være der lenger. Vi så ikke et eneste vak. Og mer vesentlig; vi fikk ikke fisk. På kvelden den siste dagen, fikk vi akutt nok av alt, og pakket sammen hele leiren i barnslig bitterhet. Turen ned fra elva gikk en del raskere enn turen opp. Og mye av grunnen til det var at vi nå fant den stien vi egentlig skulle gått på i utgangspunktet. Dette hadde i det minste spart oss for enkelte ekstremklatreseanser, samt Lars overbevisning om at døden var nær.
Tjuvfiske ved riksveien
Vel nede fra Lasso, var vi tilbake ved den dypt savnede riksveien. Klokken var da 02.00, og solen stod fremdeles høyt på himmelen. Jeg kjente det svi i øynene, og så for meg en deilig seng i det fjerne. Hvor i himmelens navn skulle vi campe? Og hva pokker skulle vi gjøre frem til guiden vår ble frisk og klar til å iverksette plan B? Men det var da vi så det. Turens første vak. Ikke rare greiene. Men i det minste var det et vak. Flere vak faktisk. Det som tilsynelatende var småharr, vaket jevnt i elven ved riksveien (som vi ved en senere anledning fant ut at var øvre deler av selve Lakselva). Filip kjente hungeren etter å fiske på fisk som faktisk var tilstedeværende, og rigget stanga pronto. Og Filip fikk harr. Det samme gjorde Lars. Endelig fikk vi oppleve det vi hadde lengtet etter. Ikke det at vi reiste til Finnmark for å fiske 200 grams harr vel og merke. Men vi fikk fisk, mens myggen surrer rundt oss og midnattssolen stod lavt på himmelen. En liten del av drømmen gikk i oppfyllelse.
 Vi slo etter hvert leir ved den ukjente harrelven, og ble der i to dager for å vente på bussen som skulle frakte oss tilbake til nærmeste tettsted. Vi fisket oss oppover elva langs riksveien. Alle fikk fisk, og Lars landet blant annet en meget pen harr på rundt kiloet. Det var faktisk helt kult ved riksveien, selv om det kanskje ikke var akkurat det vi hadde forestilt oss. En viss tilfredsstillelse oppnådde vi i det minste.
Kollektivtrafikk i Finnmark er et relativt begrep. Og det kan uten tvil være en fordel å sette seg grundig inn i de forholdsvis detaljerte rutetabellene FØR man eventuelt setter sin lit til at det som regel alltid går en buss. For det gjør det ikke. Har man litt uflaks med helgeruter, kan man i verste fall bli sittende fast ved en riksvei litt lenger enn planlagt.
Men vi kom oss etter hvert til Lakselv. Og i påvente av bedre tider samt at guiden skulle bli frisk, anså vi det faktisk som relevant for vår mentale helse å ta inn på et hotell i et par dager. Dette kombinert med store doser junkfood på den lokale snackbaren, leiebil og tur til en ukjent elv (som vi ved senere anledning fant ut at var øvre deler av selve Lakselva), gjorde at jeg kunne smykke meg med kilosharr. Her mistet også Filip en gigantfisk som må ha vært ørret. Nederlaget i Lasso var glemt...
Det som derimot ikke hentet seg inn like kjapt, var vår guides fremdeles skrantende helse. Samme dag som vi hadde planlagt å sjekke ut fra hotellet for å møte guiden for plan B, ringte han og konstaterte at han ikke var blitt særlig mye bedre. Derimot kunne han nå smykke seg med en kraftig lungebetennelse. Han var altså fremdeles stuck i Kautokeino, og vi var nok en gang overlatt til våre egne famlende planer.
Bomtur 2
Vår guide hadde derimot fått et noenlunde hett tips fra en Statsskogansatt om en tilsynelatende glimrende harrelv, med potensiell storørretstamme. Denne var visst heller ikke veldig langt fra samme sted som vi hadde startet turen til Lasso fra og innen enda kortere gåavstand. Noe som passet Filip og Lars godt, da de på mange måter hadde fått nok av lang vandring til elver som kanskje var bra. Siden det ikke gikk busser i den retningen vi skulle før dagen etterpå, hyret vi en taxi, og passet samtidig på å gi sjåføren instrukser om å sette oss av på riktig bru. Grusveien innover der vi skulle var forøvrig fullt kjørbar med bil, og vi ble faktisk kjørt halve stykket. En service vi lett kunne blitt vant med! Resten gikk til fots på firhjulingstier før vi til slutt stod ved den lille elven som var gjemt i et virvar av bjørk og vier. En meget pen liten elv altså. Håpet og forventningene steg i takt med humøret atter en gang.
 Silojohka viste seg fra en overraskende side de første dagene. Allerede i starten av oppholdet fikk vi bra med fisk, og vi tilegnet oss gode kunnskaper om tilberedning av harr som matfisk. Sporadiske døgnflueklekkinger sørget for interessante insektsstudier, og Filip og Lars fikk faktisk et par fine ørreter rett under kiloet også. Disse sørget for kraftige utras og rødt kjøtt som alternativ til middag ved den idylliske leirplassen vår. God stemning rundt bålet og mang en latterfull stund preget tiden ved elva. Vi hadde det faktisk ganske fint ved Silo disse solfyllte dagene i juli. Men alt kan nå et metningspunkt dessverre...
Jeg stod på et strekk like nedenfor leiren vår på dag 4. Filip og Lars noen titalls meter ovenfor og nedenfor meg. Det var moderate mengder med insekter i lufta, og ingen massive klekkinger av noe slag. Jeg hørte lyden av fuglesang, og tenket på albinoreinen som Filip og Lars hadde sett dagen før. Det var varmt og jeg kjente antydninger av hodeverk til tross for de enorme mengdene med vann jeg hadde drukket. Jeg tittet samtidig oppstrøms på Filip og begynte å le av tanken på at han forrige kveld spyttet en blanding av snus og ertestuing inni myggnettet som han glemte at han hadde på seg. I samme sekund ga Filip tilslag, og strammet opp. Jeg hørte det plaske nedenfor meg og konstaterte kjapt at også Lars hadde fisk på kroken. Noen sekunder senere tok en fisk klinkhammeren min. Det var harr. Masse harr. Harr så langt øyet rakk. Harr i lange baner. Harr på rekke og rad. Harr i mente. Harr i millioner. Harrharrharr...
Silojohka er dessverre en gjennomsnittlig overbefolket by i harrverdenen. Det er en elv med trange trafikkerte brekk og rush-hour pregede høler. I Silojohka er selektivitet et fremmedord, og øreproppimitasjoner eller Allys Shrimp er den perfekte flua. Gøy de 2 første dagene, men et eneste stort deja vu resten av tiden. Vi overlevde forøvrig flere dager i Silojohka enn i Lasso, og gikk tverre og furtne tilbake ettermiddagen den 5. dagen. I et patetisk forsøk på rekke bussen, som igjen resulterte i løping med tung sekk og tom vannflaske, medførte nærmest dehydrering hos samtlige turdeltakere. Det var derfor av stor nødvendighet at vi atter en gang tilkalte vår venn; samen og hans taxi.
Drukning av sorger
To nye netter på Lakselv hotell, fremskynding av avreise, dyr endring av flybilletter, og ikke minst: for store mengder med voksenbrus på den lokale puben, som igjen ga en uhyggelig blackout og en lite bekvem busstur fra Lakselv til Alta dagen etter.
Så fulgte en natt på Rica hotell Alta, og en natt på Hotell Aurora på Elvebakken. Vi flådde oss økonomisk, og trøstet oss selv med burger på Statoil og litt sjøørretfiske i fjorden etter tips fra hotellet. At Aurora-staben glemte å informere oss om at høyvann og lavvann er greit å ha i bakhodet når man skal vade ut på en øy er kanskje mindre relevant. Men nok en gang lærte vår uvitenhet om naturkreftene en grei lekse på den harde skolen for søringer. Aldri før har jeg vært så nær ved å drukne fotoutstyr for 20.000,- under ekstremvading.
Vi innså nederlaget, og befant oss nå tilbake ved utgangspunktet. Stedet hvor drømmene våre for alvor hadde startet. Hvor vi for 1 og en halv uke siden hadde stått med forventningesfulle blikk og drømt om gigantfisker og spennende villmarksliv. Ting hadde kanskje ikke gått helt vår vei, og drømmen om Finnmark hadde nok fått en bitteliten knekk. Men alle tre var mer eller mindre enige om at vi aldri hadde hatt så mange lattermilde stunder sammen på 1 og en halv uke. Og Finnmark skal vi tilbake til. Bare under litt andre omstendigheter, og med litt bedre planlegging...
Saken kan også leses i Alt om Fiske #4 2006.
 |
Last opp dinefiskefilmer!
1000 mønster
Bildeserier
RSS for kommentarer
