|
Skrevet av Torgeir Norkild | Foto: Filip Blaauw
|
|
torsdag 17. november 2005 01:00 |
 Høsten er mørkere enn noensinne og går snart over i vinter. Det er på denne tiden av året man må legge bort fluestenger og bindeutstyr til fordel for eksamenslesing og innleveringer på skolen.
Jeg har et mål om å bli lærer. Rett og slett fordi det gir så utrolig mye å se hvordan barn og unge tar til seg lærdom. De fleste petribrødre tenker nok helst på den lange sommerferien som den eneste grunnen til et slikt valg av yrke. For meg er det ei gulrot. Nesten slik som det å drepe en laks og henge den i treet er bonusen på fisketurene mine.
Jeg skriver mappetekster i faget kristendom, religion og livssyn og leser som en gal til eksamen, men klarer ikke helt la være å ofre noen tanker til laksen som nå koser seg med gyting og annet kos i elvene mine. All lesing og skriving om religion har fått meg til å tenke over min egen tro. Jeg ser på meg selv som en ikke-religiøs mann med en opplevelse som har fått meg til å undre. Den hendelsen skal jeg nå forsøke å gjengi. Den handler selvfølgelig om laksefiske.
Jeg hadde fisket dag ut og dag inn i nesten en måned. Jeg hadde ikke engang hatt napp og fisket begynte derfor å tære på selvtilliten. Kvelden gikk over i natt og jeg fikk være alene i elva da dagslyset ble svakere. Troen var på topp og laksen skulle fanges. Meldinger fra en kameratgjeng som fikk laks i Beiarelva fikk fiskerblodet til bruse.
Jeg vadet over elva og fisket rolig gjennom svingen der elva møter en stor kulp. Her siger laksen inn i de sene nattetimer når augustnatten nesten kan kalles mørk i nord. Ikke tegn til liv når jeg hadde fisket meg helt ned på det stille partiet. Frustrasjonen grep meg og jeg var nær ved å gi opp laksefiske. Det var kanskje ikke laksefisker jeg skulle bli. Hva er vitsen med å fiske når man aldri får fisk, for når jeg tenker meg om er det aldri jeg som drar på land storingen. Det er alltid han som kommer etter meg på stryket.
Jeg bestemte meg derfor å fiske meg oppover svingen, noe jeg hadde lest i ei flott bok med vakre bilder av fluelakser og blide fiskere som delte av sine erfaringer. "Bakkfiske" kalte de det og skulle være uhyre effektivt dersom laksen var treg til stige etter flua. Ett kast og to skritt bakover. Kanskje laksen ble overrasket over en silhuett som plutselig dukka opp over den? Fortsatt ingen napp når jeg var kommet så langt opp det var mulig å fiske. Selvtilliten var nede ved et bunnmål. Alt jeg hadde basert min tid og drømmer på var lagt i grus. Fast bestemt på å legge laksefiske på hylla la jeg ut et siste kast. Flua sveipte fint over strømmen og jeg lot den henge rett nedstrøms. Fem sekunder, ti sekunder. Det er jo august og en mørk kveld. Kan ikke bare en sjøørret hugge i flua, for det er jo masse ørret på gang for tiden. Ingen respons. Med gråten i halsen la jeg hodet bak og gjorde noe jeg ikke hadde gjort før, og heller ikke siden.
Kjære Gud. Om du nå eksisterer.
La en laks bare nafse litt i flua mi.
Jeg trenger det sårt.
Ikke for fangsten sin skyld,
men for min skyld.
Du skjønner.
Jeg har mista troa på det som gir meg sinnsro.
Bare et nafs,
et bevis for at jeg gjør dette rett.
I det jeg avslutter bønnen med en fortvilt "amen" forsvinner løssnøret fra neven min og jeg hever momentant stangtuppen på 7er-stanga. Jeg forsto først ikke hva som hadde hendt inntil laksen gjorde et byks og adrenalinet pumpet gjennom kroppen min. Dette gjorde meg til en jeger som handlet på instinkt pulsslag for pulsslag. Hvor stor er laksen? Kanskje 3 til 4 kilo, tenkte jeg. Lite husker jeg fra hendelsen videre, annet enn at 20 minutter senere går ekkoet av et gledesvræl gjennom Råndalen. Jeg hadde akkurat landet min hittil største laks. Vekta stoppet på ganske nøyaktig 7 kilo. En helt utrolig fangst på enhånds fluestang.
I ettertid har jeg undret mye over denne hendelsen. Jeg tror på ingen måte det var tilfeldig at jeg stod med hodet bakover og ba mot himmelen når laksen tok. Men var det at jeg ba til Gud som gjorde utslaget? Noen ber til Jomfru Maria, Jesus, Allah, Mohammed eller andre skikkelser. Hva om vi mennesker bare trenger disse skikkelsene for å konkretisere en kraft vi ikke forstår?
Kanskje alle personifiseringer er konkretiseringer av tankens kraft. Akkurat som den kraften som eksisterte mellom meg og elva da den ga meg en laks på 7 kilo. Mitt brennende behov for å få tilbake selvtilliten ble hørt av elva som ga en bit av seg selv. Kanskje er det slik det henger sammen. Når man virkelig behøver hjelp og er ett med det man trenger hjelp fra, vil denne kraften gi det man trenger. Jeg trengte ikke en laks, slettes ikke rekordlaksen. Alt jeg trengte var bare et napp i flua. Men elva var raus.
Jeg ser på meg selv som en lidenskapelig laksefisker som har de beste intensjoner med de stedene jeg fisker. Det tror jeg elva skjønte. Den er god mot de gode. Etter denne opplevelsen skjønner jeg bedre hvorfor enkelte mener at Gud eksisterer overalt rundt oss, i hver bestanddel av vår verden. Det har seg bare sånn at jeg ikke er enig at kraften kan kalles noe. Den trenger kanskje ikke konkretiseres. Vi trenger bare å bli ett med det vi gjør. Jeg var ett med elva da jeg lot flua henge lenge rett nedstrøms. Noe bandt elva og meg sammen. Det var muligens mitt enorme behov for selvbekreftelse som utløste denne kraften.
Dermed regner jeg med at alle forstår hvorfor jeg er og blir en laksefisker. Uhelbredelig og lidenskapelig. Jeg er på ingen måte blitt mer religiøs av dette. Det har bare fått meg til å bli mer var for de tegnene naturen og omgivelsene gir meg. Jeg har jo sameblod, og den forståelsen samene hadde av naturen skal man ikke ta lett på. Der tror jeg nemlig det eksisterte bånd vi aldri vil være i stand til å forstå i vår moderne verden. Skjønt hadde de trodd på Vår Fader, ja, da hadde de sikkert hatt det ennå bedre. Eller?
"I am Sir, a brother of the angle"
Sir Izaak Walton 1653
 |
Last opp dinefiskefilmer!
1000 mønster
Bildeserier
RSS for kommentarer
