Sommeren 2003: Jeg var ikke helt på bølgelengde med meg selv der jeg satt og kjedet meg. Det til tross for at et knippe maur lå og fløt noen få meter foran meg, og flere ørreter var oppe og vaket dem i seg på en tiltalende måte med jevne mellomrom.
 Men det minnet mye om ting jeg hadde opplevd før. Samme stedet. De samme små fiskene. Samme teknikken. Den samme eventuelle fighten... og det samme opplegget på en måte. Jeg la et habilt kast med pent strukket fortom midt i det ene vaket, mens jeg prøvde å resonnere meg fram til hva jeg egentlig holdt på med.
Jeg fisket. Det var ingen tvil om det. Men det var ikke bare fiske jeg bedrev. Jeg var også i ferd med å skrive meg ut av historien ved dette vannet. Og det ble plutselig et aldri så lite melankolsk øyeblikk idet fisken tok flua med et sprutvak. I den grad en 100 grams ørret kan sprutvake vel og merke. Jeg strammet opp, og halte i land den lille skapningen mens jeg samtidig konkluderte med at jeg nå var klar for å utforske noe nytt. Jeg var moden for forandring...
På flyttefot
To gutter i veldig liten og treg hvit caddy over fjellet fra Stavanger. Tilhenger med seng og flyttelass. Og med forventninger. Burger på Statoil. Tissepause på toppen av Dalen. Cola. Svettelukt og hardrock på anlegget. 7 timers kjøring, og vips; man er student. I Oslo, selveste tigerstaden. Drømmen om Nordmarka er innen rekkevidde.
Det luktet skog utenfor den illeluktende bilen. Her? I storbyen? Jeg ble litt forvirret over å ikke kjenne drittlukt av eksos og annet urbant fandenskap i en by som dette. Men når man har leid fjortenkvadratmeters studenthybel i den vakre Kringsjå studentby ved idrettshøgskolen, kun noen stavsprang fra foten av Nordmarka, er det logiske ved at det lukter skog så åpenbart som at jeg i gjespende stund kunne konstatere at to burgere og 3 pølser på statoil ikke var bra for magen.
Hvem gadd vel bry seg om fremtidige forelesninger og trange økonomiske tider som student, når man skulle bo rett ved denne perlen? Den sagnomsuste Nordmarka. Det var helt opplagt at dette var et ørretmekka, og jeg tok meg selv i å ta det jeg hadde blitt fortalt om dette stedet for god fisk. Alt annet virket bare teit. Jeg smilte bredt for meg selv da jeg lot øynene gli over en pen sverm med fjærmygg. Og jeg danset med dem over tretoppene. Innover skogene. Til vulgata-vann, sprutvak og feite fisker.
Men Øystein stakk hull på drømmeboblen min. En seng skulle bæres. Og da Øystein ikke er fluefisker, fikk han heller være unnskyldt for at han ville prioritere flyttelass.
 Nederlag 1
To dager senere. Vel innlosjert i fjortenkvadratmeteren, med nybetalt semesteravgift og mer vesentlig: nylig innkjøpt årskort for Marka, pakket jeg sekken og la på vei. Kjentmann som jeg definitivt ikke var, gikk jeg med latterlig kjappe steg og med en patetisk høy forventing. Åklungen. Åk-l-ungen. Åkl-un-genn! Venner hadde foret meg med informasjon om et nærliggende vann som skulle være bra. Fint skulle det også være.
Og en god halvtime senere stod jeg der. Delvis svett på ryggen, og med en puls på godt over hvilepulsen til en kjederøykende femtiåring. Vannet var fint det. Ingen tvil. Så fremt man så bort fra den søndagsturpregede grusveien langs sørsiden var det på grensen til idyllisk. Jeg satte fra meg sekken, og begynte å rigge stang. Samtidig som jeg speidet etter de sprutvakene jeg hadde sett i drømmene mine.
Men nei. Ingen sprutvak brøt overflaten, og vannet var praktisk talt blikkstille. Ikke engang et lite sipvak. Ikke så mye som en krusning. Insektene glimret også med sitt fravær. Hvor var de store døgnfluene? Hvor var kjempeflyvemaurene? Hvor var vårfluene?
Jeg speidet til det uendelige, og enda litt lenger. Til jeg ikke orket å vente lenger, og istedet begynte å blindkaste med høy grad av desperasjon
Det gikk som det måtte gå: noen timer senere labbet jeg hjem til fjortenkvadratmeteren som et overkrumrygget spørsmålstegn. Med en vond smak i munnen, og med: å-ha-kjøpt-noe-som-ikke-virker-følelsen. Jeg var vonbroten. Rett og slett skikkelig bitter.
Nederlag 2
Vel hjemme fra sommerjobb en snau dag senere, øynet jeg håp igjen. Sterkere denne gangen. Jomfrubomturen var glemt, og klassisk fluefiskeentusiasme glødet i meg på nytt. Selvsagt hadde også marka sine dårlige dager, og jeg hadde nok bare hatt litt uflaks. Truffet feil. Enkelt og greit. Ferdig med den saken. Åklungen hadde definitivt et tilstedeværende potensiale. Og idag skulle jeg overliste den lunefulle: "porten til markas hemmeligheter".
Under halvtimen på gåturen. Klø-svett på ryggen denne gangen, og med puls på høyde med en stressa lemen. Jeg var klar... Det eneste som uroet meg var at det var enda varmere enn sist. Solen glitret med sin tilstedeværelse, og jeg kjente et ørlite snev av skepsis der jeg stod å rigget stanga. Igjen.
Men så: Sprutvak! Enda et! Der og! Og der!!! Og plutselig satt den på vannet noen meter foran meg. Den store slasken: Ephemera Vulgata. Og jeg som trodde jeg var for sen for dens innbydende selskap. Neida! Hurra!
 Bitterhet og vonbrotne tanker var vekk, og i lur gerilja-stil snek jeg meg bortover den lille og steinete utstikkeren på sørsiden av vannet. Noen meter fra vannkanten inntok jeg det jeg liker å karakterisere som ormemodus. Snaue tre minutter ble jeg liggende der og nistirre på overflaten. Med et sylskarp blikk, i en nøye søken. Aldri før hadde jeg hatt et så stort ønske om å se et insekt bli spist av en ørret.
En rask titt opp mot bjørka bak meg, og jeg konstaterte at klekkingen hadde pågått en stund. En stor sverm danset over tretoppene. Jeg måtte finne meg et vak. En fisk. En litt halvtreig, feit og etternølende Vulgata måtte oppdrives omgående...
Og jeg fant. Snaue 15 meter til venstre for meg, rimelig nær land, satt det flere døgnfluer og tørket vingene sine. En etter en forsvant de, mens fisken kom nærmere meg, der jeg fremdeles lå som en orm i vannkanten.
Det var ingen lett jobb som lå foran meg. På så grunt vann, og så nær land hadde jeg sannsynligvis bare èn sjanse til å overliste dette fryktinngytende dyret. Kastekaste. Kaste litt til. Halvmeter for kort. Kastekastekaste. Litt for langt til høyre. Kaste enda mer, før noen plutselig sa: "Er det fisk her?"
Idet dette mennesket, som nå altså var bak meg, fant på å stille et så idiotisk og uventet spørsmål når jeg lå der i den dypeste konsentrasjon med en fiskestang i hånden, gjorde dette selvsagt at jeg ble skremt. Såpass skremt at jeg fikk en slags ukontrollert spasme. Dette utviklet en merkelig form for nestenkrampe i hofta. Som igjen fremkalte et tilsynelatende sykt ansiktsuttrykk jeg la til når jeg svarte at; "SELVSAGT ER DET FISK HER!". Mannen så påfallende rart på meg, mens han og bikkja tok noen nølende skritt bakover. Han nikket litt overfladisk, før de begge vandret opp på turstien der de møtte en annen hundeeier.
Jeg la et nytt kast mot vakinga. Perfekt denne gang. Og nå gjenstod det kun å se om den gigantiske imitasjonen min ville falle i smak
Noe den selvfølgelig hadde gjort dersom den perfekte situasjonen ikke nok en gang hadde blitt brutt av den samme hundeeieren: Jeg befant meg selvsagt fremdeles i ormemodus, da jeg plutselig hørte lyden av pinne som kastes gjennom luft. Etterfulgt av et rungende: "VOFF!", galopplyd, og snaue 50 kilo siklende labrador som treffer vannflaten ganske nøyaktig én meter fra fisken min.
Jeg var ikke lenger et overkrumrygget spørsmålstegn der jeg vandret hjemover. Nå var jeg et semikolon. Jeg var det litt dumme tegnet som ingen helt vet hva brukes til.
Resten av nederlagene...
Jeg har etterhvert erfart at fluefiskere er usedvanlig flinke til å glemme nederlag. Samme hvor mange smeller vi går på. Samme hvor stor smellen er. Og samme hvor tragisk utfallet blir, henter vi oss usedvanlig kjapt og på en helt særegen måte inn igjen. Hva dette kommer av har jeg ingen anelse om, men mange vil nok hevde at det er ren skjær idioti og godtroenhet.
 Vi burde lære av våre egne feil, og ikke begå de samme tabbene om og om igjen. Men det funker ikke. Dumme som vi er, tilegner vi oss ny iver kun få timer etter nederlaget. Den barnslige u-munnen blir på nytt til standhaftige glis, og vi føler oss uovervinnelige. Vi er superfluefiskere, og ingen ørret i hele verden skal føle seg trygg. Det er faktisk slik at vi nesten må ut å fiske igjen med en gang. Hevnen skal helst være grusom og kontant. Vi skal straks bevise for oss selv at vi fremdeles kan.
Men det finnes faktorer som setter visse begrensninger innenfor akkurat dette temaet. Og til en viss grad er jo dette bra, for ellers hadde vi sikkert fisket livet gjennom i syke intervaller hele gjengen. Men: jobb, skole, fluebinding, familie, søvn, mat, venner og damer er altså noe av det som er med på å sette disse begrensningene. Eller depresjon. Fluefiske-depresjon...
Som forventet hentet jeg meg fort inn igjen etter den opprivende hendelsen med labradoren. Og jeg var ikke sen om å beine opp til Åklungen igjen. Med et sleskete glis om munnen rigget jeg nok en gang stanga på samme plass. Under en rimelig tung vårflueklekking denne gang. Det til tross for det latterlig varme været, og den usannsynlig høye temperaturen i vannet. Jeg anså meg selv som irriterende heldig. Alle faktorer som talte mot klekking var tilstede, men det klekket som bare pokker allikevel. Fisken vaket overalt. Hele tiden. På en måte hadde jeg herredømme over en situasjon jeg ikke fattet bæret av. Jeg var kongen av pynten. Verdens beste fluefisker. Minst.
Men så skjedde det fatale. Mens jeg lå å kastet på vakende fisk over alt, og hadde flere nesten-tilslag, ramlet dråpen som fikk det mentale begeret mitt til å flyte over. For ut på MIN pynt kom to middelaldrende mennesker syklende. De var sommerkledte og muntre. De strålte praktisk talt mens de pratet iherdig og usammenhengende sammen om sommer, sol, og hvor herlig alt var. Etterhvert forsvant både shorts og skjørt, og to badetøykledte personer stod plutselig på hver sin side av meg. Den noe dominante kvinnen i dette tilsynelatende parforholdet kikket så ned på meg der jeg fremdeles lå i den sedvanlige stillingen min, og sa: "Du må ikke fiske nå! Vi skal bade."
Jeg fikk ikke fram et eneste ord. Og jeg var like stum da de begge dumpet ut i det varme vannet, og sprellet og hoiet helt til alle vårflue-vakende ørreter i hele Åklungen hadde rømt til "lure-svingen" ved Lyn-hytta, "den oksygenløse viken", og det som verre var...
Og plutselig hadde jeg en gråstein i magen. En veldig stor og tung gråstein.
Jeg småløp hjem, og la meg barnslig tidlig. Helst ville jeg ikke stå opp før kalenderen viste november. Så sent at alle vannene kanskje var islagte, og folk begynte å preppe skiene sine til vinteren faktisk. Men det skjedde ikke. Istedenfor våknet jeg neste morgen, til den varmeste dagen jeg noensinne kan huske å ha våknet til. Det var så grisevarmt at folk ble sinte, tverre og ufordragelige. Meg inkludert selvsagt. Og slik fortsatte det i flere uker. Sur og deppa som bare det, og uten lyst til å fiske. Gråstein og varme. Is, solbrent nese, og solbriller med speilglass på stranden.
Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å fiske med flue. Det fristet ikke. Jeg hadde mistet troen. Den kom ikke tilbake som den alltid hadde gjort tidligere. Den var borte. Og jeg fisket ikke på flere uker. Utenom en og annen fiskeløs formalitetstur med fluefiskekompis Vegard. Vegard som for øvrig kun snakket sammenhengende om kano, lavvo og 3kilos streamerfangede koloss-ørreter, etter hans 5 ukers lange, årlige Finnmarks-ekspedisjon.
Jeg ble bare enda mer ødelagt. Og falt dypere og dypere ned mot avgrunnen.
 Oppturen
Men i september begynte det å skje drastiske ting. Regnet kom. Som bare pokker. Det regnet kattunger i fleng. Temperaturen sank som en blyfortynget nymfe, og med ett var det plutselig duket for høstfiske i elver og vann med perfekt vannstand. Jeg sluttet øyeblikkelig å tenke triste tanker. Vips, så var faktisk nesten hele gråsteinen borte. Sammen med siklende labradorer, og dominante badenymfer i femtiårene...
30. September: Dagen før elvene i marka stenges. Vegard og jeg befinner oss i den øvre delen av Sørkedalselva. Det er overskyet og perfekt temperatur. Lett duskregn. Bitte små vårfluer klekker i fleng. Og jeg står i et trangt parti i elva og fisker oppstrøms på et brekk hvor Vegard har sett en gigantisk fisk stå og beite. I enden av fortommen har jeg en litt sliten maurimitasjon, og gir egentlig litt faen i alt. På en god måte, men allikevel med en litt bitter smak i munnen. For episodene fra juli og august sitter fremdeles i meg.
Jeg får etterhvert vinklet et pent kast inn i en merkverdig bakevje. Noe som gir meg et femsekunders flyt før steinene tar tak i fluelina og striper flua. Og det er da fisken tar. Rett før stripinga. I et bittelite skumparti. Hjernen min reagerer ikke med det første, og jeg strammer delvis forsiktig opp i et noe forvirret øyeblikk. Fisken kroker seg selv og piler nedstrøms, mot et tre som ligger på skrått ut i elva. Kjøringen varer i noen få minutter, og jeg lander etterhvert en nydelig 350grammer. Ikke Vegards gigantfisk vel og merke. Men allikevel sesongens desidert beste opplevelse.
Etter dette setter jeg meg på bredden. Uten antydninger til gråstein igjen, og med det gode gamle sleskete fluefiske-gliset om munnen. Tidenes dårligste sensommerfiske er glemt. Dager med påfallende mye uflaks er forbi. Og jeg er en lykkelig fluefisker igjen. Reddet på kanten av stupet. Helt på tampen av alt.
Alt takket være regnet. Det fantastiske drittværet...
 |
Last opp dinefiskefilmer!
1000 mønster
Bildeserier
RSS for kommentarer
