Det var lenge siden vi hadde prøvd oss på sjøørreten nå. Ikke på flere uker hadde vi dynka streamere i saltvann på jakt etter storfisk. Temperaturen i sjøen hadde de siste dagene hadde steget litt, Vi håpte denne kvelden kunne gi oss bra fangst. Kanskje mine nye kreasjoner med streamere av polarfiber ville gjøre susen?
 Lars ringte som bestilt og var keen på en tur etter arbeidsøkta på byggeplassen. Han konverterte nettopp fra sportsbransjen til de tøffe gutta med snekkerbelte. Ute var det vindstille og lummert, håpet om sjøørret var større enn aldri før. De siste ukene hadde gått med til tørrfluefiske etter ørret, som aldri så til å passere noen hundre gram. Det er noe av det kjekkeste fisket jeg kan bedrive, men vi måtte jo prøve å få noe som bøyde stanga litt dypere.
Vel framme på stranda rigget vi stengene. Ja visst, fisk som vaka! Vi labbet nedover, nistirret på den blanke fjorden og begynte å blindkaste litt, da vakene etter kort tid forsvant. Vi fisket oss bortover hele stranda og bort mot båtene uten å kjenne fisk. Etter en time fikk jeg en liten sei som knapt nok var større enn flua, og da droppa vi hele sjøørretfisket. Nederlaget var ikke kjempestort, for vi visste vi hadde andre muligheter like i nærheten.
Undermåls ørret
For bare et fåtalls kilometer fra sjøen lå det et idyllisk skogsvann vi aldri hadde vært ved før. Vi kjørte opp for å se etter vak, men det så rimelig dødt ut. Sønnavinden kom rett imot oss, men ikke verre enn at vi klarte kaste ut til noen aktuelle spots. Jeg satte meg ned i gresset og speida litt utover og så noen maur som krøp rundt i barnålene. Som den enkle personen jeg er, satte jeg på en maur, som jeg ofte har godt hell med. Jeg la snøret ut på åtte meter, og skulle gjøre klart til et nytt og litt lengre kast. Idet jeg var opptatt med å dra ut mer snøre fra snella, hogg fisken til. Et par hekto var den kanskje, men da hadde jeg mye slakk i snøret og fikk ikke gjort tilslag.
Langs land stod det litt fisk, men det var veldig sparsom vaking. Jeg var borti en til før Lars fikk opp sin første. En liten fisk igjen. Dagens resultat etter noen timers fiske var en liten sei og en undermåls ørret. Vi var jo litt skuffa, for forholdene ute kunne nesten ikke vært bedre!
Vi var på vei hjemover da Kåre ringte. Han hadde prøvd i en time å få fatt i oss, men fikk bare mobilsvar. Han var på vei nedover mot ei ny elv han mente kunne være bra, og spurte om vi ville være med. Vi var litt leie etter dagens fadese av en fisketur, men tenkte at fra her kan det bare gå oppover. Etter en burger på Statoil kjørte vi sørover mot elva. Det skulle bli spennende å fiske over nye vannmasser. Vi følte på oss at nå var det nok med de kjente vanna utenfor stuedøra.
 Mellom klekkingene
Vi tok fram stengene, sjekka fortommen og gikk nedstrøms mot et riflete parti nede i elva. På enga langs elva så vi både døgnfluer og vårfluer, men døgnfluene var i solid overtall. Jeg knytta på en tynt dressa olivenbrun parachute i størrelse 12, og satte meg ned ved strømmen for å speide etter vak. Ikke mange minutter gikk før de første ringene tegnet seg i vannet. Og ett til og nede ved øya så vi også fisk. Jepp, gode forhold, igjen. Jeg dro ut snøret og gjorde meg klar til de første kastene. Kåre og Lars satt lengre oppe ved bredden og fulgte med. Jeg la ut noen meter snøre, luftmenda for å få flyt, og så døgnflua mi flyte nedover strømmen. Like over hvor det tidligere hadde vaket. Det skulle mange flyt til før ørreten endelig bestemte seg for å ta. Tilslaget satt perfekt denne gang, og jeg kunne trekke opp og slippe ut igjen en feit ørret på rundt 300 gram. En godkjent start!
Det led mot kveld og vakingen så ut til å avta. Vi hadde tydeligvis kommet på slutten av døgnflueklekkinga, for nå var det slutt på de tette, forsiktige vaka. Det gikk over til noen sporadiske, men litt hissigere vak uti strømmen. Disse var selvfølgelig på andre sida av elva.
Lars var borti en fisk litt lengre oppe, og Kåre gikk forbi meg nedstrøms. Jeg rusla oppover og fikk med meg Lars til en ny sving. Her viste det seg også fisk, men det var vanskelig å se hva den tok. Kanskje en spinner, eller kanskje allerede en spent spinner. Vi stod der dumme som to loffer og fikk ingenting. Humøret sank litt, da plutselig en andpusten Kåre kom gående oppover.
Stor fisk på hugget
Han hadde mista en flott ørret like nede ved øya. Den kunne ha vært 800 gram, men mangel på håv og vadere gjorde at han i landingsøyeblikket mistet fisken. Langs elvekanten vokste det høyt gress og siv, og elvebunnen var gjørmete. Ikke de beste landingsforholda med andre ord, men det så ut som om det begynte å skje veldig spennende ting.
Vi var nede i denne elva en gang i fjor også, uten å få noe særlig. Da hadde vi hovedsakelig fiska i en sving like ovenfor broa. Jeg ville opp å prøve her før vi ga oss for kvelden. Kåre var enig, mens Lars så på klokka. Han skulle opp tidlig neste morgen og bestemte seg for å begynne på hjemturen.
Vi to andre bestemte oss for å gå opp til svingen og fiske fram til det ble mørkt. Nå var klokka allerede elleve, så vi hadde ikke mye fisketid igjen. På vei opp så vi en del vårflue, og Kåre knytta på ei CDC Caddis i størrelse 12, mens jeg var fast bestemt på å prøve en spent spinner, som jeg ut ifra vakformene mente den beita på.
Jeg fikk lov til å prøve svingen først. Kåre ville gå litt lengre opp på et strekk med litt sømmer og steiner som lagde noen fine bakevjer. Jeg så noen små vak midt i elva og kasta på dem. Etter noen kast fikk jeg inn en ørret på samme størrelse som nede i strømmen for et par timer siden, men det tok liksom ikke helt av. Vi visste at i denne elva gikk det stor fisk, men hvor ble den av?
 Kåre kom nedover. Han hadde ikke kjent noe, så jeg lot han prøve svingen. Vårflua hans landa tett opp mot elvebredden på andre sida, og han strippet den innover. Så eksploderte vannfilmen, og snøret ble trukket dypt ned i vannet. Fisken bråsnudde og ruste av gårde nedstrøms. Etter 10-12 meter fikk Kåre ordentlig kontakt med fisken. Den kjentes fin ut!
Jeg innså straks at jeg skulle revurdere fluevalget mitt, men først måtte Kåre ha hjelp til å få på land fisken. Jeg geleida han bakover på bredden, og gikk etter hvert ned til vannet for å få på land ørreten. Makan til utras hadde jeg ikke sett siden smålaksfisket i lakseelva i fjor sommer, så denne fisken burde være pen!
Etter en morsom fight i den stilleflytende elva begynte fisken å miste litt av kreftene. Vi så breisida for første gang, og fisken var heldigvis som vi hadde håpet. Godt over halvkiloen. Den skled inn i hendene mine, og jeg kunne overrekke fisken til Kåre, som ennå stod med et glis som syntes bra i det fallende mørket.
Skikkelig fin matfisk tenkte Kåre, en feit hunnørret på 700 gram. Vi avlivet den og satte oss ned i gresset for å se om det kunne stå mer fisk mot andre sida.
Streaking gjør jobben
Det var min tur nå. Kåre var fornøyd med kveldens fangst, og vi ble begge enige om at jeg måtte prøve på den fisken som hadde vaka like utenfor den runde steinen på andre sida. Jeg dro av snøret, sjekka at ikke bakslengen gikk i sivet, og la et par kast utover mot steinen. Nå husker jeg ikke hvilket kast jeg fikk napp på, men selve nappet er printet inn i skallen. Flua drev stripefritt over området vi hadde sett et par vak etter Kåres kamp. Jeg begynte å dra nykkvis i flua, en Streaking Caddis størrelse 10, for å få den til å stripe. Med det samme den lagde V-form på den blanke overflata tok ørreten med et tungt SLURP
!
Kroppen min låste seg et lite øyeblikk, men jeg fikk stramma opp snøret akkurat i tide. Jeg kjente de karakteristiske bredsideslagene som større fisk har. Det jeg hadde av løssnøre på bakken forsvant fort, og jeg fikk kontakt med bremsen uten problem. Fisken gjorde noen utras, men ikke så febrilsk som Kåre sin.
Kåre stod allerede ved siden av meg og begge kunne konstatere at denne fisken var stor. Den ville ikke gi seg, og jeg klarte nesten ikke rikke den med 4'er-stanga mi. Spissen min var 5X, og nå håpte jeg inderlig at den ikke hadde fått noen skader. Sola var gått ned, og vi hadde kun noen fjerne gatelykter som visuell hjelp i mørket. Vi hadde ennå ikke sett fisken og minuttene gikk. Kåre begynte å gå nedover mot elva for å vente på at fisken skulle roe seg og vi kunne ta den opp.
 Jeg gikk bakover for å få minst mulig vinkel mellom vannet og lengderetningen på stanga. Det har jeg mista stor fisk på før, særlig hvis stanga ikke har mer å gi og fisken bestemmer seg for å slå. Kåre dirigerte meg og fulgte nøye med på fisken.
- Oi, den er fin! Kåre er bra fornøyd med størrelsen.
- Har du den? Jeg satt nå nede i sivet og så lite av hva som egentlig skjedde der nede.
Jeg hørte på Kåres stemme at nå var alt OK og fisken var landa. En hannørret på 1,1 hadde slukt min Streaking Caddis. Jeg famlet litt etter kameraet og fisken var rimelig utmattet. Flua satt også faretruende nær gjellene, så vi kunne ikke annet enn å drepe denne også. Det bød meg litt imot, for to fine fisk på så kort tid kunne bety at vi hadde et innhogg i elva, og i alle fall i denne hølen. I tillegg liker jeg bedre hunnfisk som matfisk, men du verden, denne fisken skulle også smake godt med noe nypoteter, rømme og agurksalat, godt krydra med salt og sitronpepper.
Kåre kopierer
Nå var i alle fall turen redda. Vi forstod fort at det var et riktig valg å fiske akkurat her, akkurat i kveld. For nå hadde det begynt å vake enda mer fisk ute i svingen. Nå gikk den tydelig på vårfluer. Vakringene var kraftigere og inniblant hørte vi noen ordentlige sugger som var oppe.
Jeg var mer enn fornøyd med kveldens fangst, og lot Kåre gå ned til elva. Han gjentok suksessen fra forrige gang og det smalt på nok en pen fisk. Denne tok kloss inntil land på andre sida. Vårfluer var definitivt riktig imitasjon i kveld.
Vi fikk flashback fra Bjerkreim i fjor sommer. Det var som å kjøre smålaks. Seige fisker som ikke vil gi seg med det første. Utrolig kjekt! Jeg var allerede klar etter å ha sett på Kåre mens jeg tok meg en pust i bakken. Denne var større enn hans første fisk.
Snella hylte og stanga stod i godt spenn. I elva kunne vi skimte nok en kilosfisk, og denne var i meget god kondisjon. Etter en heftig fight kunne vi forsiktig lande en nydelig hunnfisk, også den på 1,1 kg. En del kortere, men litt feitere enn hannfisken min.
Vi hadde på en time noe av det beste fisket noen av oss kan  huske. Tre fisker på til sammen nesten 3 kilo. Synd Lars hadde kjørt hjem og gått glipp av all moroa. Vi sendte en bildebeskjed på mobilen, og neste morgen kom telefonen.
- Hva i svarte natta? Fikk dere så fin fisk?
- Ja, du skulle ikke reist hjem! Vi tar en tur ned i kveld!
Og så ble det. Kvelden etter reiste jeg og Lars ned i elva for å se om vi kunne lure enda en. Vinden hadde økt på siden forrige tur, og aktiviteten var mer eller mindre laber. Vi nærmet oss området vi hadde fått fisk kvelden før, og Lars satte som oss på ei vårflue.
Han fikk til slutt en fin fisk på rundt 600 gram, nok en hunnfisk som fikk friheten tilbake. Vi turte ikke å ta opp mer fisk, selv om flere lokale sier det er god bestand av stor ørret i elva. Denne elva vil vi fiske stor ørret i de kommende årene også, for vi har uten tvil funnet en ny favoritt blant nærliggende ørretelver, uten å røpe hvor vi var.
Vår svarte begynnelse på dagen før endte godt i to svarte netter med stor og fin ørret. På tørt. I elv.
 |
Last opp dinefiskefilmer!
1000 mønster
Bildeserier
RSS for kommentarer
