Fruen skal fiske med tørrflue

– Jokke, du kan’ke gå med rau topplue! Fruen skal fiske med tørrflue.

– Skal du ha med to vadebukser, to par vadesko, to vadejakker. Ææææ, fire stenger? Vi skal bare være borte i helga, ymter jeg til gubben.

Jammen godt vi har Pajero vare, tenker jeg, før jeg lesser inn minst like mye sjøl. Pluss alt det fornuftige en kvinne i sin beste alder kan komme på. Sånn i tilfelle og for å dekke opp om de aldrende særhetstrekkene. Man overlever da ikke 20 mil i bil uten kaldt drikkevann, hjembakt brød, kokte egg og et stykke Norge. Ergo minikjøleskap for bil. Og Bassen da, ikke fiskelykke uten den lille, ulne familiebamsen. Han har fortsatt mareritt om natta etter at han balla seg inn i sengeklærne og ble med på kok og sentrifugering.

Det er to dager igjen av årets ørretfiske i elva i Gudbrandsdalen. Det er om å gjøre å suge inn de siste timene med fluestang.

Vi er ved bygdas handelslag, der du får levert tipping, kjøpt sparkstøtting og hørt siste nytt om Sjøla i Baklien. Pajeroen snirkler seg inn en skogsbilvei i mørket og finner ei hytte i skogen – bare noen hundre meter fra det folk kaller sentrum. Der ikke-fluefiskere bor hele året. Lukta av granbar og våt skogsbunn knekker lukta av hvitløk. Lukt av fårikal hadde passet bedre, for oss ikke-urbane. Første bortebom.

– Et glass vin, spør hytteverten og strekker fram en kloning av et melkeglass og tannglass. – Hmmmff, har du boksøl? Hardcore fluefisker #2 ser fortvilelsen i øya mine. Vin? Får jeg caffe latte til frokost reiser jeg hjem!

– Vi står opp klokka 6, bør være i elva ved 7-tida, sier hardcore fluefisker #1, han med den rette capsen og rødvinsglasset. – Ikkje eg, svarer Jokke, – ikkje på tale, ikkje nødvendigt, synger siddiskongen. Så er tidsplanen lagt. Vi står opp når vi måtte lyste. Andre bortebom.

Etter ei svett natt med preklimatoriske tendenser og dårlig søvn, våkner jeg i vinkel bak gubben. Tørrfluer og firestang byr meg i mot. Er det nødvendig å fiske støtt? Jeg er trøtt. Etter fem sekunders hjernesirkulasjon skjer det noe med fluefiskergenet i hypofysen. Det er da jeg står i rett og prikker på gubben. – OPP!

Sola skinner kaldt gjennom ruta, vinden puster lett og klekkingene må bare være i gang. De står vel opp disse krypa også. Men vi har da god tid. Først skal de nymfe, puppe, klekke, parre og død. Det er da vi skal være der, for å ta ørreten på det riktige – en død døgnflue som ligger som en barbara på vannet.

– Morrrrrran, synger det. En krysning av en halvkristen sørlending og oljesjeik er med andre ord oppe. Ikke at han verken er kristen eller sørlending, men vi østlendingene trur at folk i 20-mils sirkel fra Kvinesdal er halvt preget og delvis påvirket. Vi legger skylda på Åge Samuelsen og Aril Edvardsen.

– Morran. To tørre kneip, fire skvis på kaviartuba, svart kaffe og jeg våkner. Delvis. Puhhh, de nevnte ikke caffe latte.
– Har #1 allerede dratt? Jeg er lang i trynet som et kjøpebrød av forundring.
– Naj, ka du trur, han e i dyno. Heldigvis har vi to biler. Vi drar – overraskende så å si likt alle mann.

Foto: © Anne J. Backsæther
Foto: © Anne J. Backsæther

Det er da instinktet våkner. Der er elva. Vakker, stille og glassklar. Nesten for klar. Med en leopardbunn en sjøørretfisker kan misunne oss. At jeg ikke sto opp før. At det skal være så fordømt hardt å krabbe vekk fra den varme manneryggen og ut av dyna. Hver gang. Bortebom igjen.

Øyeblikk som dette kan jeg ikke få med meg til himmelen. At jeg aldri lærer at morra’er er den vakreste tida på døgnet. Vi karrer oss nedmed ei or, kikker forsiktig med polaroiden. Å salte sjø for en ørret! Det er da det urbane hardcore fluefiskerinstinktet våkner mellom skjeggstubbene.

– Jeggg-g-g-g går rundt, stammer det, mens Marlboro-pakka rafses opp. – Jeg skrår ned mot fisken mens dere spotter. Hva skal jeg sette på, det klekker lite, kanskje en mygg, naj, baetis. Jeg tar en paradun.
Vi rekker ikke en gang å parre to grå, før han legger inn krumryggen, spinner opp grusen og vi står klar. Jeg som trodde mor skulle fiske tørt… Pytt, jeg tar neste.

Værdraget røper at det røykes på andre sida av elva. Han er der. Vannet lager små tegn til at han tasser ut i elva. Fisken er der fortsatt. Han tasser nærmere, legger et kast, way out of line. Fisken er der fortsatt. Han tasser enda nærmere, kaster enda lengre, flytet er perfekt. Da stikker den prikkede. Dett var dett. Haaa, det var nok mor som skulle ha fisket tørt… Fjerde bortebom.

Foto: © Anne J. Backsæther
Foto: © Anne J. Backsæther

Det gråner til, surner til og håpet svinner. Krusningene gjør at vi ikke lenger kan se fisk. Ikke slurper det heller. For det klekker ikke, tror vi. Selvfølgelig klekker det, men vinden tar de fjærlette og redder dem fra matfatet. Njjjaa, hodet faller i hendene. – Peis og øl?
– E du galen, frue. Høflig har Jokke alltid vært.
Jeg ser den røde topplua går opp og ned i terrenget mellom or og bjørk. Åååå, hvorfor må han absolutt ha så gil lue. Nå er toppluegutten på leit etter en ny fisk. Han krabber i grusen, holder lav profil – men lua da mann. Og det vaker. Shit i firerstanga og tørrflueboksen, fram med Nikon og 200 mm. Mor får ikke fiske tørt likevel…

CdC-dotten flyter over vaket. Salte mirakel, et uttrykk for å slippe å kalle på styggen i kjelleren. Jeg er nemlig redd han. Men fisken bryr seg katta.
– Bytt til noe mørkere, mindre, svart, noe som ligner en baetis, skriker jeg. Mor kan da noe ørretfiske. Jokke fikler. Tida går og der skimter jeg den trange bukta.
– Jeg ser’n, de står rett nedenfor søkktømmerstokken, i strømkanten, der det er ei blanke, skrikvisker jeg til Jokke fra andre sida av elva, før jeg trer hodet inn i Nikon-huset igjen. Jeg bare må ha det taket på film.
Igjen legger Jokke et perfekt kast.
– Duuuu, duuu, flua flyter rett over fisken. Aaaaa, nå stiger den, jiiiiiiiii…
Så blir det helt stille. Verken Jokke eller jeg sier et ord.

– Sett på en streamer, det tar’n, roper jeg.
– Ti stille, morr, gå og kok te te meg. Jokke har endret mening. Ørreten har endret mening. Nå gir den ikke bare katta, den legger seg til å sove. Slik ser jeg det.

Foto: © Anne J. Backsæther
Foto: © Anne J. Backsæther

I hølen oppfor ser jeg gubben. Jeg zoomer inn linsa for å se ansiktsuttrykket.

– Hvorfor fisker du ikke? Det vaker da i strømmen nedenfor deg. Den er ikke liten heller, vi så den før i dag også, spør jeg på SMS-en. Fem sekunder tar det før svaret kommer. – Laks!
Da skjønner jeg det. Ørretfiske er betagende. Men det er noe spesielt med laksen…
SMS-en går i retur, fra øverste hold. Det er meg. – Slutt. Nyt nuet, det er ni måneder til laks.
Gubben tørr ikke annet enn å lystre. Slik gubber skal når mor mener det hu sier. De trange buktene tegner seg på kveldshimmelen. Men stangbøyen uteblir.

Fortsatt har ikke mor fått fisket med tørt. Og nå blåser det hæ’ærn fløtte meg i sirkel. Nå skal jeg ha øl. Ved peisen. Jokke får klar beskjed på mobilen. Denne gangen protesterer ikke en gang han.

Det er da det ordentlige fisket tar til, når tåfisen får luft mellom iskaldt metalløl og urban pappvin. Nå kan #1 og #2 sine saker. Det er ikke måte på hva de kan – om vulgata, russeflua, siphlonurus og tredjegenerasjons baetis. Nattens ordvekslinger om entomologi og hvilken dubbing som flyter best, får kantarellmiddagen til å turne i magen. Man får ikke flere fisk med tørrfluefantastene som guider. Ikke får mor stor ørret på tørt heller. Bortebom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *