Galtalækur prikken over i’en

Jeg har deppet. Og jeg skal deppe til i morra. En vandring langs Galtalækur – og prikken over i’en – sender meg inn i en ny fluegraviditet.

Ørreten på Island er flere sjømil unna. Laksen er fredet. Det sprutregner. Råtaka gjemmer åsene. Digelen gir en lunk. Cognacen er kjøpt inn. Vi inntar fluebinderommet med rike minner fra Island. Neste år er vi tilbake på Sagaøya. Anadrome drømmer er serotonin for fluefiskerhjernen min.

Ingen avsideliggende gård på Island har blitt mer kjent de siste åra enn Galtalækur – gården som har samme navn som den lille elva som snirkler seg noen få kilometer nedover et lite dalsøkk og møter den store lakseelva West Rangá.

Galtalækur er ikke bredere enkelte steder enn at stanglengden og klumpen er nok til å nå over på andre sida. Vannet er krystallklart, ørretene store. Fra åskammen spotter vi firekilos, som står mot de små strykene, som skygger under små klipper eller på lys bunn. Snikende som indianere i graset kommer vi ganske nære, til og med lure et undervannskamera forsiktig ned i vannet og ta flotte bilder av ørreten i sitt rette element. Høl etter høl ligger fristende som perler på en snor. Alt tilrettelagt av naturen – for fluefiskeren.

Sjøl om ørretene nok er døpt Guðmundur, Birgir og Vilhjálmur av turistfluefiskerne, er det like betagende å kaste flua i flyt mot fisken. Her er det bare tillatt med catch & release – noe annet hadde utarmet elva på meget kort tid.

For oss ble det en vandring langs ei flott, intim elv med natur vi helst ikke ville røre – ei heller den som hører hjemme i den. Vi kastet noen få kast hver, på hver vår ørret – og nøyde oss med å fange ørretene med øynene og i linsa.

Jeg har drømt meg bort i Galtalækur da mobilen vekker meg.
– Gjett hvem som har fått fisk.
Etter entusiasmen å dømme må det jo være han som ringer. Han som har gått tørr hele uka. Han som slipper alle til foran seg på hølene. Han som har en bestenotering han synes er ok nok, men ikke mer. Likevel spør jeg dumt?
– Har Andreas tatt ørreten min, fra i går?
– Jeg. Jeg. Jeg!
– Salte sjø. Fett. Stor?
– 2,7 feite, runde, prikkete kilo! Jeg sto låst i en halvtime og holdt den. Kilte seg under et piggtrådgjerde som lå nede i elva. Turte ikke rikke verken meg eller fisken. skulle bare ikke miste den. Andreas og Jokke kom, heldigvis.
– Grattis!
– Det kiler i magen. Det sitrer. Hele uka ble helt annerledes. Alt ble liksom så veldig bra, veldig bra’ere…
– Og ørreten min og Andreas?

– Han tok den.
– Og den veide? Hallo, spytt ut!
– 2,5. Både den og den i svingen. Han tok begge fra i går.
Det var greit å få vite vekta. Det hadde vært slitsomt med høst, vinter og vår før jeg hadde fått det svaret – på neste tur. For tilbake til island skal vi – Boye og jeg. Deffinitivt. Skal nok ikke bli vonde å be gutta heller…

Snakk om å sette prikken over i’en siste kvelden før vi vender tilbake til gamlelandet.

Takk for turen, fluefiskefrender!
Fru Lucky FlyDottir

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *