Galtalækur og Rangá-laks

Boye våkner i visshet om at det blir laksefiske, fire gutter skal prøve lykken i Galtaskrukka og jeg er guide og sjåfør i lykkerus.

I lykkerus fra 3,2 kilosen, tar jeg det ikke så tungt at fluestanga mest sannsynlig blir stående i tørrdokk. Laksehopp, spotting av feite ørreter og andres fangstlykke, er like stor min lykke.

Jeg våkner grønn i trynet av søvnmangel, etter seine netter og for mye Svartadaudir. Det er ikke mye som skal til heller, med fiskeliv fra tidlig morgen til seine kveld, mye friskluft, trasking i utmark og gjennomgående for lite kaffe. Trøttheten skyldes deff ikke alder, for vi kvekner til før 20-åringene – always.

– Nymferrrrr? Ikkje tørt?
Joakim er på plass.
– Joda, det er bare å fiske tørt det, så skal vi ta ørretene.
Folk trekker forsiktig på smilebåndet, sier ingenting – men humrer.
Det er lite tørrfluefiske på Island. Det gjør Joakim antigira. Vannet er kaldt, ørreten har plenty av mat nede i vannet. De spiser seg mette på pupper, nymfer og andre undervannsdelikatesser. En og annen myggen tar de da, og fjærmygg ligger på matfatet om dagene er varme nok. Det får Joakim til å bli i posen, samtidig som jobbingen i Østerrike har tæret på. Frisk gjennomtrekk i baseteltet får meg til å ta en bitte liten formiddagshvil – i 3 timer, urrgghh…

Andreas må ha tatt en ny dose speed og byttet batterier. Klar som en tinnsoldat vil han utforske mer. Anders gir seg med. For han vet der Andreas søker, er det ørret. Jeg slipper dem av i Galtaskrukka, en bekk som mer ser ut som en avrenningsbekk. Men det vet vi kan være feil. Vi har begynt å lære Island.
Team Trøtte er ikke oppe. De får fiske rundt campen når de kryper ut av posen. Det er plenty å ta av.

Boye tråkker rundt på campen. Han er rastløs. Vi har en avtale i East Rangá og på veien skal vi kjøre oppom Galtalækur med Joakim og Anders, på eftasøkta. Vi passerer Hvita i 100, tar italiensk sving i Hella-krysset og speeder 140 over rettstrekka, før en flokk islandshester på drift bremser oss i ruslefart.

Galtalækur Gård – kanskje ett av de best kjente, islandske gårdsskiltene, står i veikanten og peker ned til ørreteldoradoet. Det er langt til folk, i alle retninger, slik gårdene ligger på bygda på Sagaøya. Grusveien er svart, steinene er svarte og bunnen av elva er svart med noe vegetasjon. Til gjengjeld er vannet glassklart. Det er utbruddene fra Hekla som har formet naturen her. Gamle lavaminner tegner et spesielt terreng.

Boye velver seg ut av bilen før jeg får bilen i fri, smetter på seg polaroidene og spotter.
– Her står den. Og en til. De er store. Uuuuu, salte sjø.

Han har fått øye på ørretene rett på oppsiden av der rørene er lagt under grusveien. Det tenner Anders. En spasmisk fryd får fart på riggingen. Jeg stikker linsa gjennom blomkålbuskene – endelig er de til nytte – og får noen greie knips. Enklere har jeg ikke fått fotografere stor ørret i vannet før. Anders smyger seg bak, vipper ut et kast og den første ørreten stikker. Skremt.
Dett var dett.
Vi har ærend i East Rangá. Gutta tusler sine første skritt nedover Galtalækur.

En snau time senere suser vi over East Rangá, stopper og ringer.
– Kør så tilbage. Der er en grind. Kør ned ved elven.
Henrik (Mortensen) er på jobb, som guide for noen jyske dansker på valdet nedenfor brua på Vei 1, drøye 2 mil fra sjøen. Den andre Henrik, han fra Jylland, har landet seks laks i dag og har fortsatt tre timers fiske igjen. Vi har ikke vært der mer enn noen minutter, men likevel holder ikke begge hendene til å telle laksene som har vist seg. Det er liv i hølen.
– Kaffe? Jeg ser termosen i bagasjen på bilen.
– Jaaaa, takk.
Endelig en velfylt kaffetermos.

– Så nu skal du fiske, Boye. Vil du det?
– Jaaaa, er jo ikke meg i mot å få prøve…
Med litt guiding fra Henrik om hvor det er marbakker, hyller å gå på, hvor laksen går og vanntemperatur, er det bare å hive uti. Det biter ikke.
– Kast mer tversstrøms, mend nedstrøms, få fart på flua. da tar’n i siste ytre.
Jeg har vært på samme plassen før og fisket, i fjor, og fått laks.
– Hva slags flue har du?
– En messingtube.
– Bytt til plast på synkespissen.
På det første kastet smeller den første. En fin, drøy to kilos.
– Den er stridig.
Ja, laksene på Island er stridige.

Jeg suser en runde på egenhånd, til lodgene i West og East Rangá. Vil bare besøke «gamle» trakter. Forholdene er helt annerledes nå enn da høststormen herja i fjor. Ei elv ser en smule annerledes ut i 1 sekundmeter vs 28 sekundmeter. Brått kan jeg se strømfårer og marbakker i Home Pool nedenfor West Rangá Lodge. Kveldssola kaster vakkert lys på laksebrekket, der noen kanikkekastemedflue-fiskere står på hvert sitt brekk. Det biter. Det slipper. Det biter. Det slipper. Guiden må trå til med litt veiledning.

Jeg aner mer laksefangst på ektemannen og kjøper inn godsaker i den lokale matbutikken; rummurostir, kryddasmørrur og fiskakryddur. Nå skal det bli snacksur og kosur.

To blanke lakser glinser på lavasteinen. Boye hadde tatt en til. Som ventet. Enda han hadde fisket bare to runder. Det bugner av laks i elva. Ferske tall fra guiden Lille-Mads rapporterte om at det var fanget 196 laks på 18 mann i West Rangá – på en dag! Og det på maks 12 timers fiske pr. mann. Resten av tiden er elva fredet.
Men både East og West Rangá forvaltes av islendingene. Det er et utall timers innsats, mye klekkearbeid og stor vilje som gir elva en slik laksemengde. Så er det heller ikke tvunget catch & release. Heller motsatt. Ta gjerne med noen fisker hjem. Det er nok å ta av. Boye ville sette ut laksene han fanget, men Henrik vil det ikke slik. Campen må få lage seg noe godt.

Med lakselukt i bilen kjører vi i våre egne spor tilbake, via Galtalækur.
– Satan i h******, nymfehelvete – og regn.
Joakim har ikke hatt en like fin kveld som oss. Men å tro på tørrfluefiske i iskald Galtalækur, i sprutregn er som å tro at man skal bli rik på å selge sand i Sahara. Like dumt.

Vi er ikke før ut av bilen før Andreas røper dagens oppdagelse.
– Denne Galtaskrukka, den er dyyyp, med spottefisk, store spottefisker.
Smilet går gjennom skjeggtustene mot øra.
– Morra?
– Jepp, i morra.
Jeg smiler. Er fornøyd. Som jeg gleder meg.

Gutta som har vært i Fangstur Hølinn har gått nesten tomme. Kun en trøstefisk. Det har vært hardt fiskepress på den i noen dager nå.

Fru Lucky FlyDottir

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *