Klabbeføre i River Spey

Da vi la oss så vi snøilene i lufta. Da vi våknet var River Spey hvit. Det var klabbeføre.

Dag to på Lower Wester Elchies forløp seg slik:

Foto: (C) Boye Backsæther

Noen snøiler seint mandag kveld bekymret oss ikke. Det burde det ha gjort, for onsdag morgen var River Spey hvit – dekket av 15 cm kramsnø.

Vårvær er vårvær, som atter Jon Herwig ville sagt. Men i Skottland er vårvær mer enn vårvær. Det skifter mellom varm vårsol, klamme snøiler og sure vindkast mellom åndedragene. Vadeskoene var nedsnødd av kram blautsnø, konturene i naturen hadde flatet ut og Guffen sto småfrossen og ventet til tjeneste.

Det klabbet under filtsålen.

Men som laksefisker er man jo alltid optimist. Den pesimistiske kveldstonen etter timer med kalde kast er som forduftet neste morgen. Laksetrua er igjen på plass, skrittene er like lette og å komme ned til elva er forløsende. Men ghillien, ville han komme i dag, skodd med sommerdekk?

Nærmest påskestemning ved elva.

Guffen spruter sørpesnøen til side og fiskehytta ser forlatt ut. Vi skraper av oss stylter av kramsnø under filtsålene og kikker inn.

– The kettle is r’ady. Jeg blir glad når jeg ser ghillien er på plass. Stedet er ikke det samme uten… Når bilen ikke er skodd, skor 80-åringen seg sjøl og ta beina fatt gjennom Aberlour, over hengebrua og skauen og sørger selvsagt for kaffe til trøtte nordmenn. For en mann!

– H’vn’t seen a fish. Han er like frustrert. Vi er like optimistiske. Så er vi i gang igjen.

Eneste spor av grålysningens liv er kaninens morgentur og Hr. Mole som en og annen plass har dukket opp av jorda. Men de har forsvunnet like for som de kom. Skjønner dem godt, jeg.

Eneste fangst: en brunørret på halvkiloen.

For å oppsummere fiskeøktene greiest og raskest; intet sett, intet kjent, intet fått – unntatt én; atter en brunørret på halvkiloen, denne gangen jeg. Var det noen som nevnte at å få brunørret i River Spey var som å få vederbukk i Namsen…

Når River Spey er dresset for julestemning, laksen gir F og over elva ligger puben, så slår Boye og jeg kontra. Ut av vadebukser og Guffen fyres for tjeneste.

Boye smaker på de edle dråper.

På øverste hylle står Glenfarclas på rad og rekke med 40-åringen usprettet og fristende.

– One please. Boye peker.

– £27, sier jenta. Og peker.

– Ok, still one, please.

– Of the 40′s? £27…

– Yes, please.

Det er nok ikke hverdagskost å selge så altfor mange av denne whiskyen, selv om det nok går noen dråper når laksefiskerne inntar vassdraget. Det er bare ei strofe som oppsummerer opplevelsen; because I’m worth it!

Det kimer i telefonen. Thomas fra valdet ovenfor vil vite om vi fanger laks. Det er nok flere enn oss som venter på oppgang.

– Nopp. Dere?

– En kelt og ett drag på teamet.

Det er natta nå.

Joseph Walker – kjeksen over alle kjekser.
Utevær for innen i fra-knips.
Fangstboka, vi kom aldri i den.
The bridge pool.
Arkitekturen er det ingenting å utsette på.
Landsbyen Aberlour ligger bare et speykast fra, ja, River Spey.
Vertshuset på Lower Wester Elchies.
Greit å ha bil ved elva!
Frosne skolisser og klabbeføre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *