Ørret rekordur

Morgenen var som andre morgener på Island. Kvelden ble annerledes. Stikkord er stor ørret.


Det er stille i nørd-teltet. Andreas og Magnus har satt kursen for Galtalækur for timer siden. Boye er fortsatt laksesugen. Anders er gira på Fangstur Hølinn. Jeg gir meg halvt daffende med. Jeg har da slikt å gjøre…

ørrerVi har ikke rompa i gir denne morgenen. En snus til. En brødskive til.
– Hoooojjjj.
Det skriker fra andre sida. Der Boya riffler etter laksen. Hva pokker, har’n detti i elva nå? Men stanga står i spenn. Boye danser laksedansen, koser seg med kjøringen og lander en tokilos.
– Åååååvvvv, what a good day, brummer det på andre sida.
Mortensens velkjente uttrykk fra Islands-filmene.
Dagen starter godt. Kanskje ikke denne da’n blir så verst heller, gitt…

Det begynner snart å bli rutine å fiske Fangstur Hølinn. Jeg vet hvor djuprenna starter, hvor den svinger og hvor den ender. Det ligger et kjennemerke i elva. Det er rundt den ørretene står. De behøver ikke å vise seg for at jeg skal tro de er der. Likevel svinger de innom marbakken i klarvannet om fiskerne ikke viser seg. Denne morgenen er det litt vrangt lys, litt skinn i vannet og en bitteliten bris på vannflata. Jeg har mest lyst til å vente med å fiske til det blir spotteforhold, men da går nok denne økta fløyten. Vi var seint nok oppe som vi var.

Nymfa blir nonchalangt vippet ut. Omatt. Omatt. Og omatt. Jeg er sånn passe likegyldig. har liksom ikke trua i dag. Alt virker så dødt. Det lukter ikke bett.
Anders virker egentlig heller ikke mer gira, der han står på odden. Kastingen virker viktigere enn fiskingen. En pause trenger seg på. Kroppen trenger det. Smalt liggeunderlag, smal sovepose og flypute begynner å sette sine spor i en middelaldrende kropp. Fyttirakkern, jeg lurer på hvor fiskbar jeg er når jeg bikker 80… Bare må få det til å funke. Fluefiskeførkje med rullator tok laks på 19 kilo! Selger blekjer den tittelen…

Hodet mitt er andre steder. Jeg vet ikke hvor, men ikke sammen med fluestanga. Anders’ sitter på toppen av kroppen. Det er også det hele.
– Kan’kke sitte her, Anders. Må ra’ prøve ei runde til. Er att kvarteret før det er elvefredning.
– Ja…
– Hvor vil du?
– Øverst.
– Da tar jeg he’fra og ned.

Jeg har ikke mer trøkk på denne runden. Men jeg kaster. Og fisker. Omatt. Omatt. Og omatt.
– Salte bandidos, fyttisatan, salte sjø… Aaaaanders!
Det høgg i flua som en storlaks (Laksehøgg 🙂 veit da jeg åssen er…). Jeg glepper fluelina og får gigaslakk. Løslina roter seg inn i de hel***** blomkålene. Jeg stressfikler. Babler. Banner. Vannet spruter som en V8-er. Opp kommer ørreten.
– Anders, så du den? Den er DIIIIIGER!
Stemma mi har gått i peak. Hjertet slår i totakt. Moroa er i gang!
– Jaaaa. Jeg så. Fett. F***, fett. Æææææ, jeg blir stressa.
– Jammen, det er ikke du som har fisk.
– Nei, men jeg synes det er så moro…

Ørreten tar rennafart. Og steller seg opp. På bunnen.
– Idioten vil ikke gå. Så gå da, ka’nke stå der, din stut.
Jeg presser på, sveiver meg inn. Da ruser det. Noen meter.
– Pokker, det var ikke mange metrene. En stor ørret blir ikke sliten av å ha ei flue i kjeften og gå bare rundt seg sjøl ti ganger.
Det er en merkelig ro. Vinden er stille. Naturen er stille. Anders står stille. Jeg står stille. Ørreten står stille. Jeg blir nesten litt avslappa.
– Sccccccrrrrriiiii…
Det skriker i snella, enda den er av det lydløse slaget. Ørreten har bestemt seg. Den vil vekk herfra. Jeg spurter etter som en teletubis, bretter ned den hersens blomkålene med skonummer 40 og kaster meg på bredden.
– Pass så du ikke detter nå da.
Anders er omsorgsfull. han tenker nå på alt. Sjøl F-er jeg i om jeg får buksevann og isvann i øra. Med byks forsvinner stivheten i kroppen. Så er det ikke alderen likevel, ho ho…
Når jeg tar neste åndedrag er jeg 50 meter lenger ned, er inne på backingen og Anders står bak meg.
– Du tailer’n, du?
– Jaahaaa, jooohaaa, jeg er nervøs. O-o-o-om jeg gjør noe rart, så du mister’n. Da setter jeg meg på første fly.
– Du gjør da ikke det. Åsså finnes det da flere der ute i hølen.
Det mente jeg ikke, men sa det.
Etter utraset begynner den å bli sliten. Jeg setter presset, Anders står klar ved bredden – og smoooooth. Det er den vakreste, roligste, mest beherska tailingen jeg noen noensinne har sett.
– Æææææææææææ! Konge. Salte sjø, for en fisk!

3,2 kilo fisk sklir i hendene mine som smeltet smør. Det var prikkene som forandret livet mitt. Og hevet rekorden min bare bitte, bitte litt. Salte sjø, 2,4 kilo+…
– Jeg konverterer til ørret på heltid, hi hi…
– Heee, tror jeg ikke noe på.
Anders har kanskje rett i det. Så da får jeg bli Ole Brumm.

Dong-didi-dong. Sms. «Eg røk min livs ørret. Salte helvete.» Det er fra Lars Arild. Han som har camprekorden – vel, sammen med meg nå, men det vet han ikke.
– Hvor? På hva? Åssen?
– Den satt, gikk til bunns, under noe hylledrit og røk. Fy f***.
Har jeg ringt en dampveivals…
– Lars, Arild, man rykker ikke…
Jeg kan ikke dy meg.
– Hold k… Min livs ørret. Syke satan salige…  Streamer. Aldri mer 0,20.

Med Andreas på laget har Filip og Lars Arild måtte gå elva. Oppover den stilleflytende delen av Tungafljot. Det er ingenting som minner om ørretplasser før Andreas får øye på en strømkant og hiver uti – en streamer. Szzzzzuuuuuuggg… Og slipp. Det ER stor fisk der.

Nå har vi tre kongeplasser for ørret på 3+. Men da må vi gå. Hvem gjør ikke det om man har sjanse på en brunørret på 5+!

Nå vil jeg ha mat! Saftig kost. Ikke pølse i lompe med pulsusennip. Mine moderlige gener kommer fram i lyset. Boye og jeg har handlet egg, tomatbønner og nok bacon. Kost for ordt’lige fluefiskere.

I tussmørket kjører Boye og jeg to timer til flyplassen, henter Joakim som kommer fra jobbing i Østerrike. Vi må til mylderfolkeland noen timer. Da jeg ser det første lyskrysset vil jeg til utmarka igjen, det forblåste, karrige, snaue og betagende landsbygda på Island.

Fru Lucky FlyDottir

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *