Ørretmekka på Íslandi

SK 4787 til Island. Vi er i lufta mot ørretmekka.


Fem gutter, en mann og en kvinne har vakuumpakket utstyr for en uke i telt. Vi skal på trout beat i regi av Lax-Á – uten guide.

SK 4787 har landet. Smooth. Jeg får vibrasjoner i tarmen bare ved snev av turbulens. Helvete er over, Jägermeisteren er avtagende og etter 2 timer og 20 minutter er vi på Keflavik, på Sagaøya. Medvind kortet inn flytida. Vi smyger oss ydmyke forbi tollerne, bunkret med snus. Det forbudte stimuli på Sagaøya. Men røyk og alskens -hol er lov.

Siddisapene er haiet. Bare de har hatt vett på å gjemme snusen godt! Tiden strekker ut.
– De tog ikkje noge, men sigarrrrrrene blei dyre.
Det er Filip og Lars Arilds første møte med øya i havet mellom øst og vest.

Jeg er eneste som har vært på Island før. Ergo en slags ”kjentmann”. Det hjelper nok ikke stort, siden jeg i fjor ble guidet, fraktet og föret av nettopp guider. Det var dessuten salmon beat. Med veldig svakt langtidsminne om hvor vi skal kjøre, lover jeg ingenting.

Med Boye ved lederrattet og Magnus i bilen bak setter vi kursen mot Kópavogur, der Lax-Ás kontor ligger. Nord og vest på Island kan like gjerne være øst og sør. Sagaøya er flat, åpen, med nuter og vulkaner her og der. Få trær, mye likt terreng og til dels dårlig skiltet. Etter strabasiøse sirkelkjøringer og geleidning av ikke-engelsktalende islendinger som har bikket middagshøyden og med retningssans som en tornado, er vi lost. Irritasjonen er som en geysir og søtbehovet er gnagende.
– Helvetur, sving til høyrur. Vi må kaupa kartur!

Magnus er optimistisk, Filip sitter tilbakelent, Andreas går på ørretspeed, Lars Arild er latterlig ironisk, Anders tørrvittig, Anne en udugelig kartleser og dermed begynner mannen Boye å nå hakkespettnivået.

– Bygningsarbeidere, de må være lokale. Stoppur!
– Do you know the way to Lax-Á’s office?
– Við gatur kørur koparþök komur…
Det går tvers igjennom ørene til Boye. På andre sida skjønner ikke jeg det dugg. Magnus legger ut fyldigere engelske setninger. Gestikulering resulterer i at hele den islandske telefonkatalogen havner i bilsetet vårt. Som om det skulle hjelpe? Når vi passerer Intersport’n for fjerde gang, tar jeg en slurk Jäger til. Jeg må roe ned adrenalinet. Når pusten går i hypertakt, ligger kontoret rett i mot oss.
– Axel, velkommur. Kaffitår?
Vi er blant fiskevenner! Puuuh.

Nå er bare det verste igjen – å ordne et par små ærend i Reykjavik. Som husfedre på julehandel drar vi kredittkortene og bunkrer fluer i Veiðimaðurinn (ja, ja, vi rakk ikke å binde nok…), stryker resten på lista og setter kursen mot Tungufljot Camp.

Andreas og Lars Arild hiver seg i vadebuksene og setter kursen for Galtalækur. Selvfølgelig finner de ikke fram. Glem resten!

Iglooteltet ruver på plassen. Tiden er forbi da vi som nyforelskede sover huflate i tomannstelt med klam kroppslukt stinkende i neseboret. En ilbestilling hos Holmeslet i Alvdal dagen før avreise snappet oss for skattepengene og sikret oss overvekt på flyet. 24 kilo! Salte sjø…

Smålteltene lager et tun og 20 meter nedenfor renner elva som lenger ned brekker i en stor foss og en laksetrapp. Campingen er et lite, stort stykke islandsk jorde med plass til flere hundre telt. Likevel har vi vannklosettet og kaldvassvatnet i springen alene.

I ei uke skal vi bo et meget langt speykast fra Faxi, der laksen går trappa først et stykke ut i august. Konstantering 1: 12 laks i de to øvre slusene. Mest ”matfisk”, et par fine. Her er det også fare for laksebett. I ei uke er laksen bifangst. Vi skal jakte store brunørreter.

Vi sovner som steiner med rødprikkingene som vakre bilder i hodet. Islandske elver sildrer sakte som øresus. Vi er her og skal finne våre våte venner.

Fru Lucky FlyDottir

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *