Takk, Island

Last boarding for Reykjavik flight 747. Om tre timer lander jeg på Island. Der er Henrik med laksevaldene.Jeg har sagt tydelig JA kun to ganger i mitt liv. Begge gangene med skjelvende stemme. Den første gangen har ingen ting med denne saken å gjøre. Den andre var da Henrik spurte om jeg kunne tenke meg å fiske laks på Island.

Kun en forbannet hake, som ikke hadde noe med at jeg ikke ville fiske laks på Island å gjøre, men at jeg skulle fly! Jeg blir som en krysning mellom en klaustrofobisk geleklump og Chevy Chase når jeg vet jeg skal opp i disse luftfartøyene.

Det skulle bare søtten ikke få hindre meg å oppleve islandsk laksefiske. Så dust kunne jeg bare ikke være. Så skulle ikke en gang mannen min være med. Jeg måtte ty til Stein Tore, som hadde fått rikelig med informasjon om problemet. Sjøl hadde jeg snikpakket små tinter med Jägermeister, sørget for å ikke sitte ved vinduet og lastet ned tre kabaler på mobilen. Psykisk tidsfordriv.
Nå var det bare det at det var ni år siden sist jeg var ute og fløy. Til Tyrkia. Plikttur til sola.

Alle foto: © Anne J. Backsæther
Alle foto: © Anne J. Backsæther

Med noen sterke svelger hadde nervene fått en narkose. Sidelengs over fanget til Stein Tore bivånet jeg landingen på forblåste Island. Var det en tundra, med nedlagte værstasjoner – eller bodde det virkelig mennesker blant lavasteinen og brunflatt gras? Komur sto det på skiltet. Jeg var nede på landejorda.

– Vi hadde sku …fems sekundmeter vind forleden aften. Det gik slettes ige å kaste.
Jammen godt jeg ikke var med flyet da.
– Det er bare fanget så mange fisk. Men I skal høre det senere. Jeg henter I om to dage. Nyd Reykjavik.

Vi la tyngden mot vinden, nedstablet av fotobag, PC og laksemundur.
– Stoppur, her kan vi sovurdur, ropte Stein Tore i vinden, bare meter foran meg.
Flóki Inn, hæææ, ikke større enn et uthus i Kollen. Det ble der.

Vi hadde hørt om Europas, eller noe i den dur, største nattklubb, jetsetliv, pynteblondiner i feite four wheel drive og Dior meg her og der. I outdoorbukse, fjellstøvler og ullvams var ikke faren overhengende for at vi skulle bli dratt inn i den sirkelen. Vi stripet gatelangs og ble lengre og lengre i trynet. Innen timen var omme hadde det passert et gros Porsche Cayenne, Mercedes GL500, Toyota Landcruiser V8, Hummer H ett eller annet… Selvsagt ingen som vare. Det så vi ikke.

Så skled den verste, hviteste, feiteste Hummer limosine noen noensinne hadde sett forbi oss – og stoppet. Hornhinna mi så Mel Gibson elegant på rød løper, geleidende Julia Roberts inn i Dior-butikken.
Blink. Ut ramla det tre ungutter på byfylla! For en nedtur.

island2007-30

Island var som Island skulle være neste morgen. Vind. Nok vind. Et gap ga nok oksygen for en dag. Litli Ljóti Andarunginn ble booket for siste bynatt. Nå fikk det være nok shopping og turisme. Laksefiskere kjøper da ikke souvenirer. De kostet for det første flesk. Det samme gjorde klær, fotoutstyr og fluestenger. Som i Norge – om ikke verre. Kursen var ikke på vår side. For det andre er souvenirer unyttig.
– Vi må finnur bussur. Stein Tore hadde funnet sjargongen.

Vi var på vei til den delen av Island alle som reiser til Island – uansett om det er for fluefiske – bare må besøke; Den Blå Lagune. Bare gjør det!

Så kom bilene. Guidene. Og Henrik, Store-Mads og Lille-Mads.
– I skal fiske flue. Det er sku godt det kommer ordentlige fluefiskere, ikke bare turistfiskere som skal ha sine bilder av den fisk vi fanger for dem.
Store-Mads er i perlehumør og legger ut om fangster på en uke et godt vald i Gaula tar på hele sesongen – om de er heldige. Om oppgang. Om laksehopp. Om vald. Om elvene.
– Kjør fortere, mand, kjør!
– Så, så, dere skal ikke i elven før i morgen klokken å’dde.

Det så ut som en forskerstasjon. Nesten. Dog langt mer fasjonabelt inne. Og litt ute. Midt utpå det forblåste flatlandet lå lodgen. Ganske så alene. Men vi så Hekla – den majestiske vulkanen.

– Du, du, du skal med Lille-Mads til East Rangá. Du, du, du skal til Tungafljót. Du, du og du skal til West Rangá.
Gradstokken viste rundt null. Likevel var det ikke bjønnkaldt. Lufta var tørr. Vinden blåste kattunger. Himmelen var dus. Lyset var kjedelig. Elva lå flat og grå. Strømmene var utydelige, brekkene vanskelige å oppdage. Hvor var hølene?
– Der ude, der står det maaaaange laks. Klare. Sett bare på denne flua, kast tvers av strømmen, mend, mend, mend. Så skal I bare se.
Henrik guider, peker, snakker og sørver.
Så kommer Árni, Hr. Baldurson, mannen som styrer store deler av laksefisket på Island. Gjennom Lax-á Angling Club.
– Hello, boys, well, harkmmmh, girls. Ready for some salmon, spør han mellom tyggegummi og et bredt smil. Han er som en propell, engasjert og til stede.
– Jess, but I need a whisky in this freeze morning, and coffee.
Ment som spøk fra min side. Så var det bare å sette det til livs; en velsmakende slurk. Kan skjønne lå det noen flasker edlere varer i baksetet.

Kaste? Hvordan i salte sjø skulle jeg få lagt ut et noenlunde vettugt kast nedmed denne bratte skrenten – i denne vinden? Kast, krabbetur mellom grastuster. Kast, fem meter ut. Kast, jeg drylte til og satset på vinden. Ut kom flua, sånn noenlunde. Einar og jeg skulle fiske på høyreelv. Henrik hadde vadet over med Stein Tore. Sto stanga alt i bøy? Ja, så men. Det var nytteløst å se hvor stor laksen var. Det var nytteløst å rope. Cirka 2 kilo, tikket det inn på sms. Aaaa, fin fisk, men ikke store saken tross alt.

Jeg dengte flua ut på nytt. Jeg var ikke på hot spot. Sto stanga på andre side i bøy igjen? Ja, så jammen. Ny toer.
Det hogg til i flua, jeg gjorde tilslag som om det skulle være tørt den tok – og den satt som hakkamøkk. Henrik tok sjumilsskritt over elva, skled i gjørma og trynet mellom grastuster og småstein. Det var den vadebuksa, nå med hull på kneet.
– Det er mer der det kommer fra, ler Henrik. – Det er en foss rett der nede. Ikke slipp den på, da ser du ikke din line mer.
– Drøy 3-er.
Stemningen var høy rundt lunsjen. Sørlands-Stein og Nordlands-Ørjan var på hugget.
– Korr mange fekk dåkker, spør nordlendingen forsiktig – og småler, dog brummende, han er en røslig kar.
– Det beit øver alt. Me taua laks, sa sørlendingen, så blyg som han kunne være.
– Dåkker skulle ha sett fangstane me fekk. Dei var som en heil laksesommar på tre timerrrr, skrøt bergenseren.

Sola hadde bikket middagshøyden og lagt seg lavt i horisonten. Høstvakre Island bød likevel på laks i bøtter og spann. Litt Rally Monte Tongafljót og fossen åpenbarte seg. Som et panorama med surroundlyd av fossefall så vi laksen sprette og vise rygg. Det var siste stopp før laksetrappa. Bare et aber. Det hadde regnet i fjellene, elva var melkehvit. Håpet svant om fangst. Men hva betydde det akkurat der og da – når naturen så sånn ut.

Så var det på’n igjen; du, du, du skal… Vi sto rett som tinnsoldater. Bilene ble lesset av stenger. Gradstokken viste minus 2. Elva 1,8. Det var isende kaldt. Klarvær. Lav morgensol. Og vindstille! Vi vadet på flate steinhyller, utenfor slo laksen. I sååå kaldt vann? Min barndoms lærdom falt i grus.

– Der var’n. Stein Tore var i gang.
– Der å. Å der. Ååå, der. Laksen nafset i flua.
– Kast mer tverrstrøms, mend mer, roper Henrik.
Neste kast satt den. Jeg bivånte det hele bakfra – opptatt av å forberede fotografering samtidig som lina hang i vannet. Da dro det i flua og jeg måtte velge: Jeg valgte laksen. Tauet den på land, kakket den til mat – noe som bare er en fordel i disse overbefolkede elvene, i følge islendingene.

Ronny hadde kommet etter. Einar slet. Stein Tore var like ivrig. Oddvar var gira. Jeg hadde fått morgenlaksen. Jeg måtte ha kaffe – og en lakseprat med Henrik. Slik som hører laksefisket til for meg. I alle fall i Norge. Å se elva sno seg i landskapet. Å se laksen slå. Å vente på en bølge over brekket. Laksefisket er så mye mer enn å gå en runde, ta en laks, gå en runde, ta en laks… Kunne jeg tillate meg dette når jeg først fisket på Islands beste laksevald i tre døgn? Klart jeg kunne.

Om praten – og småskytet – gikk livlig rundt lunsjen i går, var det for småtteri å regne. Nå var gutta – og jeg – høye. På lakserus.

Ettermiddagsøkta forbigås i stillhet. Null fisk sett. Null fisk tatt. Det er nemlig også virkeligheten på Island, hvis du er på feil sted til feil tid. Det gjorde absolutt ingen verdens ting. Det er bare ikke så spennende å lese om.

island2007-12

Lukten av delikatesser snodde neserota vår på lodgen. Kokken hadde vært i gang et par timer allerede, for igjen å deklamere, servere og gjøre oss til freds. Paté og marinader, mørnet fileter og sauser. Dansk bayer til venterett, rødvin til for-, hoved- og tredjerett.
Árni hadde kommet. Denne islandske herren med sitt blide vesen hadde kjørt fra Reykjavik for å være sammen med oss. Takk og pris for det. Det ble liv rundt bordet når han satte sammen setningene.
– I think I go to Scotland tomorrow, Henrik. Some fishing. I need it, ler han mellom rødvinsslurker og tyggegummi.
– I live once. Yes, I need it.

Gårsdagens vindstille og klarvær var bare flaks – eller uflaks – på kalenderen. Det blåste mer enn noensinne, gråværet lå tungt rundt Hekla og gruppa mi skulle ha Home Pool. Det var ti skritt rundt huset og ned bakken.

– Gå skrått over der, fisk andre siden av elven, sa Henrik, pekte og forsvant. Hersjens danske.
Oddvar og Ørjan gjorde som de ble fortalt. Var det i hele tatt mulig å få ut lina? Og flua? Ja, men den landet garantert ikke ytterst. Ikke fra mi side av elva. Medvind var susen, Med 200 mm og konverter hadde jeg galleriutsikt. Jeg elsker vær!
– Hojjjjjj. Det ble tre på romerikingen på en times tid.

Jeg var mett. Av laks. Av fluekast. Av opplevelser. Av vind. Oppholdet gikk mot slutten. Trist av å måtte forlate Island. Glad for å snart se mannen min. Det grusomme; jeg måtte pakke. Noe måtte skvises flatt. Skoene lot jeg forbli islandske. Et par laksesminner skulle med. Sitt på baggen-metoden med dobbelt beinpress og Henrik liggende på toppen så gikk det. Men nåde den toller som lot seg friste av å åpne den baggen på Gardermoen.

I siste liten før vi måtte sette kurs for Keflavik, rullet Lille-Mads inn med Team Gigafangstur. De fire som hadde vært i West Rangá.
– 46, seksogførti laks. Det er fanden meg helt vannvittig. På under tre timer. Henrik var over styr blid, og stolt.
– 8, 8, 8 kilo, du skulle bare ha sett den.

Nå var det bare en ting som sto igjen. Å fly hjem. I 28 sekundmeter ble selv det en lek. Etter en slik opplevelse.

Takk, Island!

Om laksefiske på Island:
Ikke Gyrodactylus salaris.
Ikke sur nedbør.
Årlig tas det 30.000 laks på stang.
Mest smålaks, noe mellomlaks og en og annen storlaks.
Kultivering på dugnad.
Fiskesesong 20. mai til 30. september.
I 1970 kom pålegg om å organisere elveierlag.
Kun tillatt å fiske 12 timer hvert døgn; 06.00-20.00.
62 lakseførende elver.
All laks loggføres av Institute of Freshwater Fisheries.
Laksefisket gir jobb til 1.000-1.200 personer.

Linker til nyttige infomasjonssider:
Lax-á Angling Club
E-post til Árni Baldursson; arnibald@lax-a.is
Iceland Express
Iceland Airlines
SAS
Supersaver
Hekla
The Blue Lagoon
Noregur
Veidimadurinn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *