Ser til min store fornøyelse at det har vært en liten debatt på språkbruken på denne bloggen. Dette synes jeg er ganske morsomt. Språket i en slik blogg vil fra min side være et veldi muntlig språk, og ikke være gjenstand for korrektur eller vurderinger i den ene eller den andre retningen før jeg sender ting over til redaktør Joakim. At noen kan oppfatte dette som litt i overkant internt har jeg forståelse for. Tror faktisk jeg ikke har lest igjennom noen av de tidligere blogger før jeg har sendt dem til Joakim, så dette blir gjort i en fei. De som tror at ”pazze” og ”veldi” er et forsøk på å være kul, tar nok derfor feil. Er mer en harselering med denne ordbruken i dagens språk enn noe annet. Det at noen ikke forstår hva jeg prøver å si, skal jeg selvsagt gjøre noe med...

Så til selve blogginga: Frokost ble raskt fortært. Været var pazze, sola skinte og vinden var ikke plagsom. I tillegg kom den lille vinden som var oppstrøms. Noe som ikke akkurat er noen bakdel, når man stort sett bare fisker oppstrøms på NZ. Jegeren og hans to kompiser fra dagen før tusla nedover mot bilen sin. To av dem hadde satt NZ-rekord i oversnorking halve natta, så det hadde blitt tynt med søvn på oss. Etter å ha pakka sekken tusla vi oppover elva.

De første 2 kilometerne oppstrøms for hytta er ikke spesielt spennende. Mye stryk og lite kulper. I tillegg er det ganske kupert, så det er en tung måte å starte dagen på. Etter at det kuperte terrenget er ferdig, åpner dalen seg og utgjør et magisk skue. Det er så nakkehårene reiser seg hver gang denne dalen åpner seg. Det gikk ikke lenge før vi så den første fisken. Den stod i den samme kulpen der Halvor og jeg fisket på en vriompeis av en aure i fjor, helt i starten der dalen vider seg ut.

Årets fisk var ikke mindre vrien. Etter en del mer eller mindre backhandkasting måtte jeg kaste inn håndkleet. Auren ville ikke ha maten sin. En eller annen gang i løpet av vinteren hadde en storflom flyttet om på hele elva. Av de flotte kulpene vi fisket i fjor var kun et fåtall igjen. Det gjennomgående var at brekket på kulpene var blitt skylt ut av flommen, og innoset i kulpene var fylt av frys fra kulpen ovenfor. Veldi. Det var generelt mye mindre standplasser i hele elva. Det var riktignok dukket opp et par nye, men de var i fåtall. Etter et par hundre meter dukket det opp en ny flott kulp. Der bodde det ikke mindre en 4 fisker. Øyvind og jeg fanga 1 hver. Begge rundt 2,7. Pazze for de.

Dette var en starten på et fantastisk dag. Øyvind var i storform og fanga hele 5 fisker for dagen. Jeg hadde en ekstremt dårlig dag og fanga kun 2, men hvilke fisker. Jeg har valgt å legge all skyld for mitt dårlige fiske på ny stang og ny line, samt den økende vinden. Veldig mye dårlig kasting gjorde at jeg skremte mange fine fisk. Det hjalp ikke at jeg greide å ryke 2 stykker i tilslaget heller... Veldi. Så mens Øyvind krusa igjennom dagen og fanga alt han pekte på, samt et par som han ikke pekte på, skremte eller røyk jeg de jeg forsøkte meg på. Når du fanger en ørret på 4,5 kilo på blindfisking med tørrflue, så må man vel kunne si at man har bra flyt. Mann skulle kanskje forvente at en slik fisk leverer en kamp som går inn i historiebøkene, men dette var en rolig, sindig kjempe som tusla frem og tilbake i bakevja før den var klar for håven. Men for en fisk det var. Øyvind trodde lenge at den kun var drøye 3 kg. Så når den kom i håven og vekta på håven fleksa ned til 10-pundsmerket stod jubelen i taket. ”Double figure fish” er et magisk begrep på NZ.

Min største på 3,1 var en festlig fisk. Den sto helt bak på brekket av en lang kulp og beita på spent spinnere av samme art som dagen før. Det å se en ørret av det kaliberet stå å nivake på grunt vann er en suralistisk opplevelse som man aldri kan bli lei. Ikke fritt for at pulsen går opp et par hakk når du tar ditt første kast. Når jeg i tillegg hadde kasta i stykker 2 fisker av samme kaliber i kulpen rett før, ble ikke presset noe mindre. Om lykken var større enn forstanden skal jeg ikke si. Kanskje jeg hadde gjenvunnet gammel kastestyrke? Men uansett så fikk jeg lagt ned et flott kast rett til venstre for fisken og 1 meter foran siste vak. Det hjalp uansett at vinden hadde lagt seg for noen få sekunder. Ørreten tok flua med den største selvfølge, jeg greide å holde igjen tilslaget til den hadde lukka kjeften. Jeg kroka den perfekt og kampen var i gang. I motsetning til beistet til Øyvind, ville ikke denne fisken gi seg uten kamp. Etter en tur 100 meter ned et stryk til der Øyvind fisket, fikk jeg lurt den i håven. Pazze.

Etter 3 timers gange fra forrige hytte ligger det enda en hytte. Avstanden passer perfekt med en dags fiske. Vel fremme ved hytta ble det middag og spakning i læret (avslapning i sofaen/senga). Kveldsbettet fikk være i fred fra oss i dag. Etter et slikt fiske, med så mange aurer å fiske på, og med den snittstørrelsen, må man bare lene seg tilbake og nyte øyeblikkene.

En perfekt dag i en perfekt elv. Hadde jeg bare klart å kaste det jævla fluesnøret rett frem... ja, da skulle de ha fått!

Se alle bildene fra den siste turen HER!

I morgen er det atter en dag. Så til vi skrives igjen: Go Etti.

Gisle og Øyvind

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer