Det gikk et par timer før mørket kom sigende. Jeg hadde enda ikke klart å lure opp noen av fiskene jeg var ute etter foruten et par små pinner, og nå begynte aktiviteten å avta. Jeg satt meg etterhvert ned for å få inn litt mat. Stillheten var til å drømme seg bort i, men alt ble plutselig brutt av et kraftig "plopp". Det var den samme fisken jeg hadde prøvd på flere ganger tidligere den kvelden, men som jeg gikk ut ifra at var; "en sånn fisk du kun fisker på i mangel på noe bedre å ta av". Den ble uansett mer og mer steady, og etterhvert fikk jeg også en liten misstanke om at fisken faktisk kunne være pen, så jeg bestemte meg for å prøve. Jeg satte på en cdc nohackle i størrelse 12. og serverte den med et lett underhåndskast. Håpet mitt var at ørreten, som jeg trodde det var, skulle kicke på størrelsen, for flua jeg hadde satt på var endel større enn de aktuelle insektene.

Etter 10-12 kast var jeg nær ved å bytte flue. Jeg la ut et siste kast... og ja... den bustete døgnflue imitasjonen ble sugd ned i vannet rolig og bestemt... og tilsaget satt. Det viste seg at ørreten slett ikke var noen ørret, men en sik! At tilslaget satt var dermed egentlig ren flaks. Fighten var så som så, men fisken veide hele 1,5 kilo, og endelig hadde jeg klart å lure opp et eksemplar på flue som faktisk var lengre enn korkhåndtaket på stanga mi!

Jeg ble bitt av basillen. Og tydligvis ikke bare av en, men en hel gjeng, for fra den dagen og ut resten av sesongen brukte jeg omtrent all min tid i elva på å jakte etter siken. På både godt og vondt.

Jeg tok i bruk all den kunnskap jeg hadde fått ved å prate med andre erfarne sik-fiskere opp gjennom årene, og la det sammen med det lille jeg hadde av inntrykk og erfaringer. Jeg skal ikke påstå at jeg har noe videre bra peiling på dette fisket, men jeg har da snappet opp et par ting, og gjort meg endel nye og interessante erfaringer som jeg har lyst til å dele med andre som kanskje også har lyst til å prøve seg på denne fantastisk flotte arten.

Siken har en tendens til å kunne bli ganske så selektiv på hva den tar i seg av insekter.. eller.. jeg vil heller si vanvittig selektiv! Så det er jo viktig å ha med et bra utvalg av fluer, eventuelt ha med seg bindeutstyr i elva! Alt fra tørrfluer til nymfer, avhengi av forholdene. Om dagen, og da spesielt når det er klarvær og vindstille, så har jeg som regel hatt veldig vanskelig for å lure fiskene til å ta flua mi. Det beste da er rett og slett å vente til litt ut på kvelden og ta mørket til hjelp. Dårligere lys betyr at fisken har mindre kontroll over hva som skjer rundt seg og det gir fisker`n fordelene. Jeg har hatt stor sik så nære der jeg har stått at jeg teoretisk sett har kunnet tatt dem med henda..

Ofte opplever man at siken blir mer aktiv i overflata når mørket begyner å falle på. Og jeg er ganske sikker på at en av grunnene til det er at fisk som stort sett da har stått og beita på nymfer hele dagen da ikke lenger ser like godt hva som feier forbi under vann, og derfor retter oppmerksomheten mot overflata nettopp fordi insektene som kommer flytende synns bedre mot himmelen. Dermed blir det høys aktuelt å tenke siluett!

Nå er dette bildet tatt mot mørk bunn, men tenk deg denne vulgata`n mot en adskillig lysere himmel!

En ting er at man kan komme nær siken når det er mørkt, men i fjor opplevde jeg faktisk også å komme utrolig nære midt på lyse dagen! Jeg hadde padlet forbi en plass tidligere i uka og hadde sett en stor stim i ei bakevje nedenfor noen busker. Jeg bestemte meg for å prøvde å legge meg til med kajakken men ankeret tok uheldigvis, trodde jeg, ikke tak før jeg hadde havnet midt i stimen. Litt overraskende var det da at fiskene ikke vek unna mere enn noen få sekunder før de sakte drev opp igjen. Jeg hadde nå 10-15 sik fra kanskje 7-8 hg til rundt 2-2,5 kilo stående langs ripa på kajakken. 

Jeg satt muse stille og bare nøt synet, og jaggu var det var litt av et syn! Det tok en stund før jeg fattet en slags besluttsomhet og forsiktig dro frem fluestanga, for derpå å lempe ut nymfa. De fleste lot flua passere uten å engang se på`n, men av og til var det en og annen som tok en ekstra titt og skal si pulsen steg da en av de største kubbene på ett tidspungt steg opp for å inspisere flua. Det var innimellom nesten så jeg håpa at ingen av fiskene skulle ta flua mi for å unngå å ødelegge idyllen!

Det var en ganske spesiel følelse å sitte der jeg satt akkurat da.. helt fortryllende. Til slutt lot en av de mindre seg lure. Etter mye plasking og dunking i kajakken fikk den friheten tilbake og jeg gikk utifra at de andre hadde stukket av, men feil. De sto riktignok litt lenger ned, men fremdeles beitet de fleste som om ingen ting hadde skjedd. Jeg satt på stimen i tilsammen 7 timer i løpet av tre dager og fikk til sammen 5 fisk. Mista også noen. 2-3 stykker muligens. Var ikke alltid lett å se om fiskene tok flua mi eller en av imitasjonene... ..

Siken kan av og til være lett å komme nær, men de har selvsagt, som alt annet levende, instinkter som sier pass deg for mulige predatorer! Så det gjelder å ta seg god tid og holde seg ute av synsvidden. Du kan muligens komme ganske nære, men er det klar over ens nærvær så stiller tings seg plutselig annerledes. Fisken blir mer sky og skeptisk! Jeg skulle nok idielt sett ha prøvd å holdt meg skjult, for de var tydligvis klar over at jeg var der, men jeg bestemte meg der og da for å utnyttet sjangsen til å bare observere. Her lærte jeg mye, spesielt om det å presentere nymfer.

Dette var jo en unik mulighet til å få et inntrykk av hvordan de faktisk reagerer på ulike faktorer som; bevegelse i flua, type flue, fortoms matrialer, nappindikatorer, og om de lar seg skremme av fluesnøret. Selvfølgelig varierer hva som fungerer utifra omstendighetene og forholdene i de forskjellige delene av elva og forsåvidt også de forskjellige vassdragene rundt om i Norge.

Her skal jeg skrive litt om noe av det jeg er kommet frem til. Det beste er å unngå å bruke nappindikator. Det fungerte best å bruke løs-knute i stedenfor diverse vanlige slukknuter. Når knuta er knytt direkte på krokøyet påvirkes flua på en negativ måte om strømmen tar litt tak i fortommen eller om man drar den inn rykkvis. Bevegelsene ser da både stive og unaturlige ut. En løs knute derimot gjør at flua driver fritt i mye større grad og at bevegelser i fortommen fører til at flua nærmest jigger, dermed virker det hele mer naturtro. Dette har vist seg å være utslagsgivende i noen tilfeller.

Når det gjelder hvilke nymfer som kan fungere så må man jo selvfølgelig se ann hva som er aktuelt den dagen man er ute. Jeg fikk uansett et tips fra en kompis om at brune gullhode nymfer generelt fungerte bra gjennom hele året, og det har gitt meg flere flotte fisker. Når vårfluene er igang kan det kanskje være også en idè å binde et lite grønnt felt bakerst på imitasjonen.

Her er et eksempel. Per dags dato ville jeg forøvrig sløyfa den rosa taggen, og brukt en litt annen type krok. Størrelsen på gullhodet og mengden bly må man anpasse i forhold til stedet man har tenkt å bruke flua.

Lengden på fortommen må man tilpasse i forhold til hvor dypt det er der man fisker, og egentlig også i forhold til hvor fisken befinner seg i vannmassene selv om det naturlig nok kan være vanskelig å vite til enhver tid. Her må man bare prøve seg frem og satse på å ha litt flaks. De gangene jeg bestemmer meg for å fiske langs bunn setter jeg alltid på omkring en halv meter +/- med ekstra fortom slik at nymfa kan drive fritt uten å være i direkte kontakt med stangtuppen, siden det blandt annet ofte fører til dårlige tilslag spesielt når det gjelder sik. Altså om det er 1 meter dypt taperer jeg da fortommen til ca 1 og en halv. Lengder kommer selvsagt også ann på tyngden på nymfa kontra hvor hard strømmen er, bunnforhold osv. Kan legge til at fisken ikke bare beiter på nymfene som holder seg fast i vegetasjonen og bunnsubstratet, men også går i de frie vannmassene og plukker de som driver fritt omkring.

Videre er det viktig å tenke på tilsalget! Man trenger ikke gjøre stort mer enn å løfte stanga om man kjenner fisk. I tillegg pleier jeg å nappe forsiktig til når lina begynner å stramme seg opp, uten at jeg veit om det egentlig er nødvendig.

Nymfefiske kan være artig og spennende, men tørrluefiske er uten tvil det mest visuelle! Jeg har som regel med meg to stenger på fisketur der den ene er rigget opp med nymfe og den andre tørrflue. Jeg syntes det er fryktelig tungvindt å bytte oppsett underveis. Før så bytta jeg ofte til nymfe når det var lav vak aktivitet, men det endte som regel opp med at jeg rakk to kast før det plutselig begynnte å vake fisk igjen, og dermed tok tørrflue-suget over...

Det kan være en fordel å ta seg litt tid til å prøve å se hvilke innsekter fisken beiter på før man begynner å kaste. Håpet mitt er jo egentlig alltid at fisken skal ta på første kastet, og at man slipper å gå gjennom halve flueboksen for å finne den rette. For jo mer man kaster des større er sjansjen for at fisken fatter misstanke, naturlig nok. Et godt tips er å ha tålmodighet, og det gjelder forøvrig også i tilslaget. Man kan faktisk vente opp til 4-5 sekunder fra øyeblikket fisken tar flua til man hever stanga! Det gjelder å være kald og tro meg, det tar tid å øve inn. Som en god fiskekompis en gang sa; "ta deg en kaffekopp mens du venter".

På dager det klekker ekstreme mengder av bestemte innsekt arter, og fisken har hundrevis av eksemplarer å velge mellom, kan det være lurt å tenke litt annerledes:

I stedenfor å imitere insektet helt eksakt på både størrelse og farge så kan det derimot være lurt å velge ei flue som skiller seg litt ut. En imitasjon som virkelig har vist seg å fungere bra under store døgnflue klekkinger, nesten uavhengig av hvilken art som har klekket, er Sulphurea! Den binder jeg knall gul med lyse grå ving. Opplevde for ikke lenge siden å ha hell med sulphurea imitasjoner under relativt store ignita klekkinger. Siken beita da tilsynelatende kun på ignita. Jeg prøvde alt fra vårfluer til det aktuelle insektet uten at det ga noe nevneverdig resultat. Plutselig kommer det en sulphurea drivende sakte nedover elva. Fisken jeg fisket på, som omtrendt kun hadde hold seg på en bestemt plass hele kvelden flytter seg nå en halv meter vekk fra sin opprinnelige standplass nettopp for å ta denne enslige døgnflua! Da slo det meg at det må være noe spesielt med denne suphurea`n under enkelte forhold.. Jeg kjerva på en imitasjon, og før jeg visste ordet av det satt jeg der med en flott fisk på godt over kiloen. Det ble flere bra fisker den kvelden, til og med en ørret lot seg lure på den knallgule imitasjonen.

Dette her er på en måte en bitteliten oppsummering av hva jeg har kommer frem til i mitt sik-fiske hittil. Mye kommer sikkert til å endre seg med åra hva angår meninger og nye erfaringers invirkning på de gamle. Men en ting vil aldri endre seg her i gården: smaken av røkt sik på loff med godt smør og litt majones!