<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<!-- generator="FeedCreator 1.7.3" -->
<rss version="2.0">
	<channel>
		<title>Annerledeslandet</title>
		<description>Comments for Annerledeslandet at http://fluefiske.net , comment 1 to 2 out of 2 comments</description>
		<link>http://fluefiske.net</link>
		<lastBuildDate>Sun, 12 Oct 2008 19:10:55 +0100</lastBuildDate>
        <generator>FeedCreator 1.7.3</generator>
		<item>
			<title>...</title>
			<link>http://fluefiske.net/artikler/reportasjer/13-reportasjer/342-annerledeslandet#comment-33</link>
			<description>Det skal ikke så mye graving til i faglitteraturen før det åpenbarer seg at kverulanten er Anton Krag selv. Når han sier følgende: &quot;Det er overveldende vitenskapelig belegg for at fisk føler smerte. Noe annet er ønsketenkning og kverulering,&quot; er dette enten ønsketenkning eller løgn fra hans side. 

I sin artikkel &quot;The Neurobehavioral Nature of Fishes and the Question of Awareness and Pain&quot; fra 2002, (http://www.nal.usda.gov/awic/pubs/Fishwelfare/Rose.pdf) påpeker James D. Rose det enkle faktum at fisk mangler hjernebark. Et menneske som mister hjernebarken gjennom skade eller sykdom mister bevisstheten, fullstendig og ugjenkallelig. 

Uten bevissthet, ingen smertefølelse. Det er prinsippet bak narkose. (Det interessante er at når mennesker er under narkose, slutter ikke kroppen å forsøke å unngå smertestimuli—derfor bruker narkoselegen også lammende midler for å unngå at operasjonspasienten beveger seg, curacit er et slikt middel som nordmenn burde være godt kjent med.)

Forskjeller i hjernebarkens vekt mellom menneskeaper og mennesker er grunnen til at vitenskapsmenn fremdeles krangler om hvorvidt de førstnevnte egentlig kan sies å ha bevissthet.

For å gjenta: fisk har ikke hjernebark, og bevissthet er direkte og ene og alene knyttet til tilstedeværelse av sunn og virksom hjernebark. Det avslutter diskusjonen om fisk kan ha smertefølelse eller kan lide. 

At de reagerer på stimuli, og trekker seg unna truende situasjoner, er det derimot  ingen tvil om. 

Krag har en liten kraftsalve til på lager: &quot; Jeg tror fiskere skyter seg selv i foten hvis de ikke er med på at fisk kan lide – det strider tross alt mot befolkningens sunne fornuft!&quot;

Det er Krags egen fornuft som ikke holder mål i denne diskusjonen. Hadde han mere av det ville han ikke fare med usannheter for å fremme egen sak. - Torgeir Hansson</description>
			<pubDate>Wed, 14 May 2008 05:14:03 +0100</pubDate>
		</item>
		<item>
			<title>...</title>
			<link>http://fluefiske.net/artikler/reportasjer/13-reportasjer/342-annerledeslandet#comment-30</link>
			<description>Interessante påstander fra dyrevernerne, dette at C&amp;R er en styggedom som må forbys.

(Jeg er for det første ikke villig til å overlate betegnelsen “dyreverner” til disse interessegruppene. I mine øyne er sportsfiskere som gruppe viktigere for vern av fisk enn Dyrevernalliansen.)

Som det er blitt påpekt før er C&amp;R i bruk i Norge idag i en rekke sammenhenger: fisk under minstemålet, fredede arter og individer, gytefisk, osv. Ellers faller påstanden på sin egen logikk. Hvis fisken påføres lidelse er det ikke på grunn av C&amp;R, men grunnet fangstmetoden (fiske med snøre og krok.) Lidelsen fisken eventuelt er påført blir ihvertfall ikke noe mindre om fisken blir slaktet når den er på land. I så tilfelle er fangstmetoden i seg selv uetisk, og fiske med snøre og krok må avvikles som fangstmetode i ferskvann såvel som saltvann. Spesielt må sportsfiske forbys hvis vi skal følge tanken om det &quot;[d]et beste stedet å begynne er der flest dyr lider mest for det som er minst nyttig.&quot; 

Hvis C&amp;R er kjernen i problemet er vi nødt til å forestille oss et slags post-traumatisk fangstsyndrom, hvor fisken påføres varig psykisk mén etter opplevelsen. 

Det jeg vet fra egen erfaring er at fisk jeg setter ut ser ut til å greie seg veldig bra, og opptrer &quot;normalt&quot; når den svømmer ut av syne (svømmer rolig uten spesielle tegn på smerte eller skade.) Jeg ser ikke tegn til at fisken er særlig bevisst det som nettopp skjedde etter at den er sluppet fri. Dette er bare mine egne iakttagelser, men jeg holder en knapp på at fisken mer slåss som et resultat av frihetssreflekset (Pavlov), ikke fordi den lider noe særlig. Det er vel også mange her som har observert fisk som begynner å ta til seg næring kort etter at de er tilbake i elven (altså ørret), noe jeg tar som en annen indikasjon på at fisken ikke er blir videre traumatisert av å fanges på snøre og krok, eller av C&amp;R for den saks skyld.

Faktisk er dyrevernernes initiativ egnet til å gjøre matauk bedrevet av lokale fiskere til det gjenværende alternativet: ta dem på makk, dra dem på land, og ferdig med det. (Ingen “barmhjertighetsgevinst” i det, forøvrig.) Ikke at det er noe galt i lokalt markfiske, men det er nå engang ikke der sportsfiske er idag; særlig ikke for elveeierlag og lokalsamfunn langs norske lakseelver som trenger fornybare økonomiske ressurser å leve av. Det er vel unødvendig å nevne at de er dårlig stilt for å konkurrere i tradisjonell matproduksjon.

Et samfunn kan ikke unngå å gjøre inngrep i naturen. Jordbruk, skogbruk, kraftproduksjon og fiskeoppdrett er alle eksempler på det, for ikke å glemme oljeutvinning. Samtlige påvirker ville dyrebestander. Jeg vil foreslå at ut ifra en samlet vurdering av vårt behov for å utnytte naturressurser på en skånsom måte er moderne fisketurisme en av de mest positive modellene vi kjenner til. 

Med dette for øye er virkeligheten for anadrom laksefisk at det vil være fiskere langs elvebredden. Hvis fisken fikk ordet tror jeg den ville be om å få lov til å være fisk, og gjøre sånn som fisk gjør. Elver som utnyttes gjennom fisketurisme er den beste løsningen for å legge forholdene til rette for det (hinderløypa er litt vanskeligere å komme gjennom, men den er i bra stand, med et godt utvalg av mulige sex-partnere for senere moro på gytegrunnen.) 

Lokalsamfunnene betaler for og maksimerer den økonomiske gevinsten fra sportsfiske ved å unngå forurensning, ved å begrense kraftuttak fra kraftverk, og ved å drive fiskepleie. Dette kommer fisken (og dyreliv ellers) til gode, og jeg kan ikke se noen annen modell som skaper de samme godene for fisk og dyr i elven.

Fiskebestanden betaler ved at noen av dem blir fanget på krok nå og da, og noen av disse igjen vil bli slaktet til bruk som mat. Andre ganger slipper de unna grunnet selektivt fiske, hvor C&amp;R er ett av flere virkemidler. C&amp;R hjelper oss å sikre en sterk gytebestand, og til å tilrettelegge for at sportsfiskere skal kunne gjøre det de betaler for, nemlig å fiske. Det er nok til en viss plage for fisken, men ut ifra en totalvurdering tror jeg det er det fisken ville velge, og lokalsamfunn i norske elvedaler for den saks skyld. 

Fisk og mennesker lever idag i et gjensidig avhengighetsforhold. Hensynet til fisk må veies opp mot hensynet til menneskene som utnytter dem. Fisketurisme avveier dette hensynet på en fin måte. Det er også en driftsmodell som passer distrikts-Norge, og byr på virksomhet som ivaretar norsk livsstil og veidemannstradisjoner. C&amp;R er et et godt verktøy for å fremme denne virksomheten, og spiller en viktig rolle for å gjøre fisketurisme drivbart og lønnsomt, siden fisketurister til syvende og sist betaler for levende fisk i elven.

Kanskje Dyrevernalliansen kan bli villig til å ta virkelighetene i vårt moderne samfunn og kulturlandskap i betraktning før de feller for mange tårer over mulig kjevesårhet i fisk? 

 - Torgeir Hansson</description>
			<pubDate>Tue, 13 May 2008 09:02:14 +0100</pubDate>
		</item>
	</channel>
</rss>
