Intervjuobjektet dro til Canada. Det resulterte i et veldig sent oktober-portrett. Møt Svein Røbergshagen…

Det er en blygrå regndag på Lysaker Brygge. Kald vind fra vest skumslår fjorden og det er like greit å ha verken havabbor eller sjøørret i tankene.

Ytterst på hjørnet, der vinden tar som verst, finner vi fluefiskesjappa som tilbyr alt. Og Svein Røbergshagen (46). Han vimser rundt i butikken og foreslår at vi like gjerne kan gå på kafeen ved siden av. Svein trenger sterk kaffe. Alt er i ulage. Etter fem ukers steelheadfiske i British Colombia vil kroppen sove og hjertet står fortsatt utvadet i tre graders vann og banker for neste take. Etter speykast nummer ti tusen…

Han har akkurat gitt ut film om fluefiske i den norske fjellheimen, som han ikke har sett reaksjonene på ennå, og først når vinden slår døra igjen bak oss og vi sitter i myke designersofaer i italiensk atmosfære, kommer et snev av ro. Det er kanskje ikke så ille å være hjemme igjen, tross alt?

svein_robergshagen_portrett

Han ene i sjappa
For det er i butikken at Svein har funnet sin plass. I nesten to tiår har han hatt fluefiske som yrke, først hos for lengst nedlagte RS Fluer i Enebakkveien, deretter hos Nordisk Fiskeutstyr siden det startet for 13 år siden. Tyve år i fluefiskebutikk blir mange fiskehistorier å forholde seg til og selv en slik jobb kan ha rutiner av det lite utfordrende slaget. Men selv hevder Svein at han er privilegert på flere måter. Jobben er å stadig møte mennesker som der og da er fokusert på noe av det mest positive de kan tenke gjøre i livet.

Og det er en jobb som gir han muligheten til å reise mye og gjøre det som for ham er desidert viktigst i livet: Nemlig å drive med fluefiske etter forskjellige arter på ulike steder i verden. Helst i lange perioder med relativt hyppig frekvens. Så hyppig at enkelte kunder hos Nordisk blir forundret når de finner ham i landet – på jobb i butikken på Lysaker.

- Slike kommentarer er nok mest for spøk å regne. De fleste vet at jeg bare bruker normal ferietid på fiske i Norge i høysesongen. Da skjer det for mye i butikken til å stikke fra i lange perioder. Men jeg har en raus arbeidsgiver som alltid er åpen for løsninger og det har gitt meg muligheter til fine reiseprosjekter når butikktrøkket er lavere. Jeg tror vi har en bra balanse mellom innsats og fravær på Nordisk, men det er selvfølgelig noe vi diskuterer med jevne mellomrom.

Reisemannen
Det Svein kaller reiseprosjekter startet på nittitallet med en tur til Montana.

- Montana var så fascinerende at jeg i perioder dro dit to ganger i året, vår og høst. Nå er jeg i den bedrøvelige situasjon at beste fisketid for meg i Montana er samtidig med det beste steelheadfiske, og BC har vunnet. Det er ett av mine vanskelige valg i livet.

Han forteller at turer til Chile og Argentina har kompensert noe for bortfallet av Montana, og at det ikke er så ulikt hvis en ser bort fra sjøørreten i Sør-Amerika.

- Dessuten har jeg jo Kolaturene. Og på ett eller annet tidspunkt vil New Zealand stå for tur. Det vil alltid være en drakamp mellom ørret og anadrome arter og kanskje også saltvannsarter og fiskeeventyret finnes mange steder i verden. Mongolia var et eventyr og atmosfæren i de engelske kalkelvene er noe jeg ønsker å oppleve mer av. Og så har vi Runar (kollaga på Nordisk, red. anm.) som hele tiden forer meg med tropisk saltvannsfiske.

Svein har reist kloden rundt i jakt på gode fluefiskeopplevelser. Han har kastet sine fluer på Bahamas, i Venezuela, Chile, Argentina, Alaska, Canada, Montana, Russland, England og Mongolia, foruten i mer hjemlige trakter i Skandinavia. Han sukker lengselsfullt mellom kaffeslurkene, men før han rekker å nevne neste eksotiske fiskested, får han igjen bakkekontakten.

- Tross alt finnes det flest hverdager. Fisket mitt ville vært fattig om jeg ikke kunne sette pris på mulighetene som er nærmest. Ørreten i marka er ofte er langt vanskeligere å ta enn såkalt selektiv ørret i Montana. Og Finnmark er vel det stedet jeg har mest lyst til å legge en tomåneders. Det jeg er med på i den nye filmen om fluefiske til fjells har vært enormt fascinerende. Og så har jeg et stillevannsprosjekt gående i et sydligere fylke. Men skulle det være noen interessante poenger her, har de ikke med valg av fiskested å gjøre.

Svein påpeker at utfordringene er mer grunnleggende enn som så. I den større sammenheng er det å håndtere fjær og krok med en stang, for å fange en skapning som har hjerne på størrelse med en peanøtt, en ganske triviell affære.

- Det å vie så mye ressurser, tid og tanker til det, er kanskje en drøy overdose av å forfølge egne irrasjonelle behov, slik verden ser ut i dag. Hvorfor fluefiske kan bli så altoppslukende har jeg ikke noe klart svar på. Jeg kjenner bare gleden når jeg gjør det. Og abstinensen når jeg ikke gjør det. Kanskje er det svar nok når tanken om andre veivalg melder seg.

Hy_himmel_p_Madison_river_i_Montana_02

For veivalget kunne vært annerledes. I mange år tråkket fluefiskeren steinørken på Blindern, før bransjen grep tak i han og vendte oppmerksomheten fra teorier om samfunn til teorier om ørretens spisevaner og fargen på et hackle.

Men kanskje lå det i kortene. For Svein ble bitt av fiskebasillen tidlig, og da var det abbormeite med langbambus og korkdupp som gjaldt hjemme på Dokka. Som er stedet Svein kommer fra.

- Det var ubeskrivelig moro. For meg er det ikke noe forskjell i opplevelsen av det jeg driver med nå kontra det jeg gjorde da. Forskjellen ligger ikke i hva jeg gjør men hvordan jeg gjør det. Fluefiske er mer teknisk i utførelsen, har flere nyanser og flere aspekter av mestring. Det har større utfordringer. Man drar med seg hele historien og kulturen rundt og mye går på kutyme, hva som er riktig og galt, og hva du skal ha greie på for å få ting til å funke osv. Men jeg kunne faktisk tenkt meg å prøve det igjen. Å sitte timevis å se på en dupp er langvarig spenning, mye lengre enn flytet av flua over en elveørret. Og det åpner for tanker. Abbormeite er mye bra dødtid tenker jeg. Mer enn fluefiske. Men det må være langbambus og korkdupp. Alt annet er uinteressant.

Fluer først – så fluefiske
Svein gikk ikke direkte fra abbormeite til fluefiske, men fortsatte å meite abbor samtidig som han begynte å binde fluer. Noe som skjedde i kjølevannet av å ha deltatt på et fluebinderkurs på Dokka da han var 13 år.

- Det var en kar som het Kåre Tomter som hadde dette kurset, som da var midt på 70-tallet. Jeg husker Kåre hadde en bok av den kjente danskamerikanske fluebinderen Poul Jorgensen, I denne boka var det beskrevet hvordan man skulle binde cutwing-fluer, forløperen til døgnflueimitasjoner med brente vinger. Noe jeg prøvde meg på. Og som gikk totalt i vasken. Disse fluene så ikke ut, og resultatet var håpløst. Du kan si det var en tøff start for en trettenåring som hadde gjort lite annet enn å tre mark på en krok. Men jeg kom meg gjennom. Årsaken lå nok mye i at jeg hadde sett en fluefisker stå å kaste ørret i et av abborvannene mine. Jeg ble enormt fascinert.

Året etter kjøpte han seg fluestang for konfirmasjonspenger.

- Butikken var en kombinasjon av jernvare og sportsbutikk og det var ingen som kunne fortelle meg noenting. Jeg stod i sportsbutikken på Dokka og kikket i hyllene i timevis.

Til slutt klikket det for betjeningen. De røska eskene ut av hendene på ham og ba han om å gi seg med alle disse spørsmålene. Så han tok et valg og endte opp med en Vangen 603 og en Diplomat 156.

- I alle disse årene jeg har jobbet med fluefiske har jeg kurset mye i både kasting og binding. Jeg tror absolutt det bare har vært en fordel å ha hatt en litt rufsete start selv.

Den selvlærde
Utstyret fungerte, og Svein begynte å fiske. Noe som må sies å ha vært en utfordring for den unge gutten i starten.

- Jeg sleit med kastinga. Resultatet var fullstendig motsatt av det jeg trodde skulle bli helt smooth. Snøret bare dasset ned foran føttene mine mens jeg stod der og lurte på hva faen dette var for noe.

Men det var aldri snakk om å gi seg. På slutten av sesongen fikk han sin første ørret på flue i et myrtjern i Snertingdal. Fisken ble tatt på en tørr busteflue og var en riktig pen fisk. Gutten var solgt.

- Dette var jo ikke til å tro. Var det virkelig mulig, spurte jeg meg selv. Men det var det jo, og ting var i gang. Etter det så fiska jeg bare med flue. Noen kombiløsning var aldri aktuell…

Året etter kom Svein over den velkjente boka «Selective Trout», som gjorde at han fikk øynene opp for strenge imitasjonsfluer. Etter dette var det «Fly Fishing Strategies» som ble kjøpt inn, og han lærte mye av den amerikanske litteraturen.

- Det var jo ikke via andre at interessen dukket opp. Og brodern som jeg fisket litt med i starten begynte med naturfotografering istedenfor fiske. Det var ingen andre på min alder som fisket med flue heller, så jeg hadde enkelt og greit ingen å fiske med. Jeg leste tekniske bøker om imitasjonsfiske i USA og fisket myrtjern i skauen hvor fisken aldri hadde sett en kunstig flue og jeg var dønn aleine.

Svein karakteriserer seg selv som et aldri så lite «outcast» i denne perioden, og legger ikke skjul på at han var i overkant drøy. Hele vinteren stod gutten og kasta i snøen i et forsøk på å få til disse buktene som var forklart i «Strategies».

- Det var altoppslukende men ganske frustrerende å holde på slik for seg selv. Men når sommerne kom stakk jeg av gårde. Jeg tok telt og sykkel på buss eller tog og trålet øvre deler av Glomma. Det var et eventyr å fiske rennede vann, og harren i Glomma var takknemlig. Jeg oppdaget storørretstrekningene ved Glåmos og ikke minst Vangrøfta. Nesten ingen fisket der da og det var virkelig en perle.

Deretter tok han turer til Hemsila.

- For det meste lå jeg og hørte på den høylydte pratinga til Krogvold-brødrene på den andre siden av elva. Jeg fikk ikke særlig med fisk, men husk på at dette var tiden da Flugfiske i Norden kom med sine første utgaver. Mange av de mest erfarne fluefiskerne i Skandinavia tømte seg for entusiasme og inspirasjon i løpet av fire-fem år. Jeg tok til meg alt…

Oslo og Omegn fluefiskere
Etter hvert kom Svein seg til Oslo for å studere. Der tok han grunnfag i statsvitenskap, grunnfag i psykologi, mellomfag i sosiologi, og ga seg da han holdt på med hovedfagsoppgave i sosiologi.

- Da hadde jeg rusla mange år på Blindern, men nøyaktig hvor mange husker jeg ikke lenger. Allerede første året i Oslo ble jeg medlem i Oslo og Omegn Fluefiskere og da var jeg med ett mitt i kjernen av et svært aktivt og kompetent miljø. Det forandret alt. Jeg fant folk jeg kunne dra på tur med og sirkelen ble større. Hallingdalselva og Tisleia og Finnmark ikke minst. Vi startet på Laksefjordvidda etter inspirasjon fra Even Rise men endte etter hvert opp i Stabburselva med to uker hver sommer. Vi hadde alt vi kunne drømme om. Stor fisk, fine klekkinger og aldri et annet telt. Det varte en tiårs tid, så boomet Finnmark og Stabburselva delte skjebne med storørretelver som Luostejokka og Karasjokka. Fortsatt bra med stor fisk, men adskillig flere fiskere.

- Følte du at tiden som student ga deg noe vesentlig mer faglig sett?

- Fagene var interessante nok og de opptar meg litt i dag også. Men det viktigste jeg fikk ut av tiden min med teoretiske fag på Blindern var nok heller en slags personlig modningsprosess for å si det litt svulstig. Jeg fikk vel et og annet svar på spørsmål som slår frø hvis du stirrer for lenge på en dupp i oppveksten. Andre vil kalle det bortkastet så lenge det ikke resulterte i et yrke eller en jobb, for meg var det ikke det. I dag er jeg overbevist om at det var et riktig valg. Skulle jeg ha gjort noe annerledes måtte det ha vært å fiske ennå mer. Det var en utrolig frihet å være student og jeg kunne absolutt ha brukt mulighetene bedre.

Svein ler, og vektlegger at karriere som gir penger aldri har stått i fokus hos ham. Han står fast ved at fluefiske har vært det viktigste uansett.

- Jeg har aldri reflektert mye over det med penger. Og jeg er veldig lite glad i å eie ting. Jeg har i det store og hele hatt nok til å kunne gjøre det jeg har villet eller jeg har justert kravene. Det som begrenser utøvelsen av fluefiske er stort sett ikke penger heller. Men tid. Nå har jeg vært så heldig å få jobbe på Nordisk de siste 13 årene og det har gitt stabilitet. Allerede fra starten var jo det et opplegg som gav veldig mange muligheter til å gjøre ting som fluefisker og så lenge jeg ikke har stiftet familie har jeg ikke hatt mange begrensninger for å holde på med akkurat det jeg vil.

Mye alenetid
- Har det at du ikke har stiftet familie i den forstand gjenspeilet seg i alenetid også som fluefisker?

- Før var jeg en veldig asosial fisker ja. Jeg stakk av gårde, gjorde mitt og fisket alene. Hvis jeg dro på tur med andre, så fisket jeg ikke sammen med disse. Det er det jo mange som gjør for såvidt, men jeg ville ikke fiske sammen med andre rett og slett. Det var mye mer ålreit å holde seg for seg selv. Jeg var ganske intens i det jeg holdt på med.

- Liker du best å fiske alene fremdeles?

- Nei. Hvis en aktivitet blir så viktig at jeg er avhengig av å gjøre den alene, så er jeg på feil spor. Sterke opplevelser blir ikke svakere av å deles med andre. Så en blanding fungerer godt for meg og slik er de fleste turene mine nå.

- Du har jo blitt en viktig «aktør» i forhold til det som går på gruppereiser til eksotiske steder. Hvordan takler den tidligere asosiale Røbergshagen dette?

- Det å være på tur sammen med en hel gruppe kan ha sine utfordringer, men mest av det positive slaget. Men jeg hadde aldri klart det for 20 år siden. Nå er det helt kult og ganske berikende. Vi var ti stykker på sjø-ørretfiske i Rio Grande i februar i år. Det var av ulike årsaker svært langt mellom fiskene men det ble en av de morsomste turene jeg har vært på. Og det skyldes menneskene som var med.

hun_br_vre_interessert_fluefiske

På mange måter kan man nok karakterisere de veiene Svein har gått som noe utradisjonelle sammenliknet med andre fluefiskere. De fleste tilnærmer seg hobbyen via andre i et fellesskap, mens Svein gjorde det stikk motsatte.

- Vil du si at det å gå andre veier har preget andre aspekter av livet ditt også?

- Ja, jeg går vel kanskje litt mot strømmen på flere områder. Men samtidig så vil jeg ikke karakterisere det som så veldig sært for eksempel å ikke ha unger. Jeg reflekterer ikke over dette som spesielt. For meg har fluefiske vært det helt sentrale i livet, og med det har jeg sikkert gått glipp av noe annet, men det volder meg i så fall få bekymringer. Men det er klart det finnes større ting enn fluefiske, i hvert fall like store. Absolutt.

- Som?

- Mennesker er viktigere enn fluefiske. Det har også jeg erfart. Spesiellt mennesker man har et nært forhold til. Men nå er det jo heldigvis sånn at det ene ikke utelukker det andre. Og det er strålende…men når vi snakker nært forhold, …hun bør like fluefiske.
Ingen A4-mann
Svein har forståelse for at mange folk helt sikkert vil se på ham som litt vel dedikert. Så dedikert at han har gjort bevisste valg for å kunne utøve det han liker best. Men Svein selv bryr seg ikke om hva andre tenker og påpeker at også han har vært innom mer «normale» aspekter. Som for eksempel det å være gift.

- Om mine valg i forhold til dette har noe direkte med fluefiske å gjøre er vel ikke vanskelig å tenke seg. Det er ikke til å stikke under en stol at fluefiske veldig fort blir en isolasjonistisk aktivitet. Fluefiske har en tendens til å bli svært alvorlig, og man blir så vannvittig avhengig av å kunne bruke tiden sin på det. Generelt sett så virker det som om det er en kontinuerlig utfordring rundt det at man ikke får gjort det nok.

I den forbindelse tror Svein det er litt forløsende for mange å ikke ha så fryktelig mange holdepunkter utenom fiske.

- Fluefiskekulturen har blitt slik tror jeg. Man skal syte litt over at man ikke får gjort dette her nok, at ungene må på fotballtrening og at kona står i veien osv. Vi er kanskje mer som unger selv. Unger som synes det er veldig gøy med en bestemt aktivitet, men som blir grinete hvis de ikke får gjort aktiveten nok. Den voksne løsningen ville jo bare vært å si til seg selv at det ikke var et dilemma en gang, og bare akseptere at realiteten er som den er og en konsekvens av noe man egentlig har valgt selv. Og endringer har vi alltid mulighet til å gjøre. Som Gierach sier, fluefiskere er vel av de ytterst få som åpent frydes over å se på seg selv som rare. Så litt påtatt syting er vel en del av gamet. Men de fleste ser ut til å finne en løsning som er til å leve med.

Best på alt
Sveins strategiske livsvalg har ikke bare gitt ham bedre tid til fluefiske. Det har også gjort ham til en bedre fluefisker. Mannen som definerer seg selv som en allrounder, er ikke bare en svært dyktig ørretfisker, men også en høyt respektert fluefisker i forhold til jakt etter anadrome arter.

- Hvordan har du blitt så god til alt?

- Dette dreier seg ikke om å være god, men om å like å gjøre forskjellige ting med fluestanga. Det er jo umulig å unngå å få inputs fra forskjellige hold når man jobber med fluefiske hver dag. Dessuten dreier jo alt seg om en ting; nemlig å fange fisk med flue. Ting er ikke så veldig forskjellig, enten man fisker gjedde i Norge, bonefish på Cuba eller ørret i Hemsila. Rett sted til rett tid, en liten porsjon kasteferdighet, en godflue på fortommen og en eller annen kvalifisert antagelse om hvordan denne flua skal oppføre seg i vannet. Resten dreier seg om å ha det moro. De ulike nisjegruppene står nært hverandre uansett hva folk hevder, og dette gjør at man plukker opp ting forholdsvis enkelt hvis man har et lite grunnlag. Ørretfiskere er vel de som har det største behovet for fremstå som bare ørretfiskere. Kanskje har det å gjøre med at det meste av fluefiskelitteraturen er om ørretfiske og at det på et vis var med dèt fluefisket startet.

Likevel tror Svein at bås-mentaliteten er i ferd med å viskes gradvis bort, og påpeker at det er veldig mye «crossover» nå; folk som både fisker hardcore etter ørret med tørt, tar seg flere turer etter havabbor i løpet av sommeren og gjerne en laksetur med gutta på tampen.

Histoisk_bildelaks_fra__Lrdal

- Nettet sørger for en konstant oversikt over mulighetene og man skal ikke undervurdere verdien av virtuelt fluefiske. Men ekte kunnskap får du bare ved å fiske. Folk er det de gjør. Også fluefiskere. Da er det et spørsmål om det er så mange som har tid nok til å dykke ned i nisjene. Men mer allsidighet tror jeg definitivt vi vil se i årene som kommer. Sammenlikner vi oss med USA, det mest toneangivende landet innen fluefiske, synes jeg nivået er imponerende blant norske fluefiskere. Vi er mer opptatt av innholdet i det hele og måten vi gjør det på enn av det faktum at vi fisker med flue. Og så er vi selvfølgelig lært opp til at det tar tid å tilegne seg kunnskap og erfaring og vi setter større pris på veien dit, selv om den kan være kronglete.

Kasting som motivasjon
Svein påpeker at han selv ikke var annerledes i sin tid, og som ørretfisker han hadde aldri sett for seg en tilværelse som laksefisker.

- Nå er det hovedsaklig tohåndskastinga som gjør at jeg virkelig digger laksefiske, og hadde laksefiske foregått med en enhåndsstenger, er jeg i tvil om jeg hadde vært like aktiv.

- Så kastinga er hovedmotivasjonen for laksefiske?

- Ja, nesten. Kastinga er sykt viktig. Og det å stå med en 14-foter og føle den dynamikken et speykast gir er helt enormt, og gir en nesten like stor glede for meg som det å få fisk.

- Tror du at mange andre deler denne oppfatningen?

- Ja, uten tvil. Innen alle typer fluefiske. Det er nok likevel en litt lei trend om dagen, som tilsier at suksess måles i antall fisk og størrelse på fisk. Man bør vektlegge helheten i større grad, og der er kasting et viktig moment…

Svein hentyder at det i miljøet hele tiden defineres hva fluefiske er for noe, og hva som er en god fluefiskeopplevelse inbefatter.

- Hvis vi beveger oss i den retninga at det må være spektakulære fisker for at det skal være gøy, så er vi på feil spor. Det er kanskje sånn det har blitt blant mange også.

- Betyr det at fluefiske blant disse oppleves som en lang rekke med nederlag tror du?

- Det er jo en fare for at det blir sånn, og det er leit. Men samtidig så skjønner jeg trøkket denne typen fluefiskere har i forhold til å oppleve noe stort. Og da snakker vi om stor fisk. Sånn sett så burde jeg nok være forsiktig å kategorisere de som en gruppe som burde tenke annerledes. For når man over lenger tid har hatt over gjennomsnittet gode muligheter til å besøke gode fiskemuligheter på de flotteste plassene i verden, så har man uten tvil fått mye stor fisk. Det er på ingen måte selvskryt, men et helt opplagt faktum.

Svein eksemplifiserer med det å stå i Bighorn under perfekte forhold og få 35 fisk over kiloen på en dag.

- Da har man liksom opplevd det man kan oppleve i forhold til gode forhold og stor fisk på et bestemt sted.  Og når man i tillegg har opplevd slike ting flere ganger, så får man et behov for å fylle det man driver med andre elementer for at det i det hele tatt skal bli meningsfullt. Settingen blir dermed viktigere og viktigere etter hvert…

Steelhead-extreme
Viktigheten av setting gjør nok per idag at det er liten tvil om at mannen til nå har vært på flere utenlandsturer enn det en gjennomsnittlig fluefisker vil opplevele gjennom et helt liv.

- Er det en destinasjon som utpeker seg som favoritt?

- BC i Canada og steelhead er stort. Ikke bare på grunn av fisket som er helt rått, men også på grunn av stedet og den naturen som er der. Mulighetene man har der er enorme. Og i tillegg er dette snakk om fiske på en tid (senhøsten red.anm.) der man for såvidt møter litt andre utfordringer enn det man gjør hjemme på sommeren i en trønder-elv.

BC_steelhead_02

- Du er med andre ord litt fan av det ekstreme?

- Ja, naturmessig er jeg nok fan av det ja. Samtidig som det kanskje minner meg litt om å gå «back to the roots» hjemme i Dokka, hvor det å være alene og i ett med naturen har stått i fokus. Man har en helhet som det oser noe litt vilt og uutforska av. Men BC er også ekstremt i form av at man ror seg gjennom tåka kl. halv ni om morgenen og det er beinkaldt. Det har akkurat blitt lyst og du vet at du skal fryse som et helvete i de 3 neste timene. Samtidig som du vet at du har så utrolig mye godt vann å fiske. Og hele dagen skal brukes.

Svein sammenlikner fisket i BC med det norske laksefisket som er preget av regler, køfiske og stort fiskepress.

- Man vet at når man kommer til en pool og det er dritfint der, så kan man stoppe og fiske fordi det ikke er noen andre der. Det er en befriende følelse. Men når det er sagt, så må jeg få til en hel sommer i Finnmark en gang. Det er jo utforskingsprosessen jeg virkelig digger, og det å finne nytt terreng som man vet at kan være bra gir en følelse av tilfredstillelse.

Finnmark begynte Svein å dra til i 20-årene, og karakteriserer stedet som et eventyr.

- Eventyr har for såvidt alltid vært spennende. Og nye eventyr er det gode muligheter for i Finnmark hvis man har litt tid til rådighet.

Skribent – ikke forfatter
Svein er en av få velkjente norske fluefiskere som enda ikke har skrevet bok. Det til tross for at han liker å skrive, og gjerne gjør det i mindre skala for norske magasiner.

- Hva er egentlig motivasjonen for skrivinga?

- Først og fremst fordi det gir meg en slags glede. Jeg liker å skrive samme hva det er jeg skriver…

- Det du har skrevet er først og fremst informativt og teoretisk. Hva er grunnen til at du vektlegger dette i hovedsak?

- Det strukturerer mitt forhold til det jeg driver med. Og det å sette ord på opplevelser synes jeg er jævli vanskelig hvis det skal være noe for andre å lese. Det utgjør derfor en skrivemessig utfordring som jeg ikke har gjort så mye av foreløpig. Jeg synes skildreaspektet rett og slett er vanskelig, mens det å forklare teknikk er enklere. Men som leser blir man etter hvert lei teknikkbøker. Jeg leser dem selv, men synes det er virkelig langt mellom godbitene.

Svein påpeker at det var annerledes på sytti- og åttitallet. Da haglet den ene klassikeren etter den andre ut av pressa og det moderne imitasjonsfisket ble definert. Eksempler er tidligere nevnte Fly Fishing Strategy og Selective Trout av Swisher og Richards.

- Disse bøkene formulerer minst 80 prosent av det tekniske stoffet som senere er blitt utgitt. Men gode fictionforfattere er det flere av for tiden, spesiellt amerikanske. Skal jeg nevne to vil det være John Gierach som er en moderne variant av Robert Traver og Ted Leeson som er en svært nyansert variant av Haig-Brown. Ytterpunkter i fortellerstil men de klarer begge å skrive veldig fascinerende om hvorfor vi holder på med dette her. De vil bli stående. Og Nick Lyons…..

- Så det du liker er at andre får noe konkret ut av det du skriver?

- Ja, det er alltid moro å kunne skrive noe som blir lest av andre og gir mening. Samtidig stiller det krav til deg på et vis. Hvor man legger lista i forhold til kunnskap er jo opp til hver enkelt forfatter. Men man skal ha en slags erfaring for å i det hele tatt skal kunne skrive om slike emner. Ser man det i lys av dette er det både et privilegium og veldig moro å være i en slik rolle. Men alt i alt dreier dette seg om å være så fascinert av opplevelser at man har lyst til å skrive om det. Så får leseren avgjøre.

Svein hevder at det største pedagogiske ansvaret i forhold til å formidle fluefiske og spesielt ørretfiske til mulige interesserte her til lands, er noe Pål Krogvold har tatt på seg og på en særdeles god måte.

- Det er jo hentydet at det meste av det virkelig gode fisket er det som er skrevet ned?

-Jeg har et veldig ydmykt forhold til det som går på fluefiskelitteratur. Det er mye morsommere å få til noe som er bra formidlet enn å formidle noe man mener er det eneste rette. Fluefiske bør være anarkistisk for at det skal gi et best mulig resultat litteraturmessig.

Klestork_p_Kola-laksefiske

Cane-forkjemper
Sett bort fra at Svein går nye veier hva angår det meste innen fluefiske, og på ingen måte kan kalles konservativ i noe av det han gjør, så er det en gammeldags greie han tviholder på. Nemlig cane.

- Er du litt konservativ likevel altså?

- Cane blir kun stemplet som konservativt fordi man generelt sett mangler tilstrekkelig kunnskap om hva dette egentlig er. Så stereotypien er jo helt klart at cane er konservativt, og sånn sett så kan man jo si at alt som er fortid er konservativt.

Svein legger til at fluefiske ikke nødvendigvis må utgjøre en rett linje som kun skal peke mot effektivitet.

- Fluefiske er jo på mange måter en irrasjonell aktivitet. Og i den forbindelse så bygger man opp et enormt system rundt hvor fornuftig, effektivt og rasjonelt man skal gjøre dette for å få fisken til å ta. Mens det det egentlig dreier seg om fra du bestemmer deg for å fiske til du faktisk får en fisk, er en perlerad av gode opplevelser. En greie man må ha en opplevelsesorientert holdning i forhold til. Ikke effektivitetsorientert.

- Så du plasserer cane som et element i perleraden av gode opplevelser?

- Cane er først og fremst preget av nostalgi, svermeri og det å drømme. Det er noe av kjernen i dette her.

Svein poengterer at både litteraturen og fluefiske i gamle dager generelt er preget av å være så svulstig at man får følelsen av sitte midt i en napoleonskake og gafle i seg.

- Tror du at nyere generasjoner blir mer mekaniske i forhold til fluefiske, og at nostalgien gradvis vil forsvinne?

- Nei, på ingen måte. Det er den samme oppfatningen blant 25-åringer jeg hjelper i butikken idag som den oppfatningen jeg hadde da vi startet med fluefiske. Det er den samme drivkraften og gleden som hersker. Bakgrunnen og hva det hele startet med er generelt sett viktig for de aller fleste fluefiskere tror jeg. Alle generasjoner vil finne tilbake til tradisjoner på et vis.

- Hvorfor tror du det muligens er slik i større grad når det er snakk om fluefiske enn andre gamle rekreasjonsmåter?

- «The noble art of angling» og arven fra engelskmennene har fulgt oss helt fram til i dag, og er fremdeles med på å prege tilnærmingen til fluefiske tror jeg. Man skal liksom gjøre alt som har med fluefiske med en viss ærbødighet. Når en bok om fluefiske som ble skrevet for 400 år siden, fortsatt er med på å sette spilleregler for hvordan vi driver med fluefiske, så må dette bety at det er flere aspekter som sitter igjen. I den anledning skal man heller ikke kimse av det konservative.

Cane representerer det konservative. Men har i den senere tid bevist at det går an å lage cane-stenger som kaster like bra som en grafittstang. Det er dette som kanskje fascinerer Svein i aller størst grad.

- Gode konservative elementer vil alltid være der, og hvis det konservative kan modifiseres til det positive, så forsvinner ihvertfall ikke dette. Cane forbindes jo ofte med dårlige stenger, noe som idag vil være kunnskapsløst å hentyde. Da kjenner man ikke til forskjellen på den amerikanske og den britiske kulturen. Det er mange som ikke vet at man idag kan få i tak i dritstive cane-stenger som gjør akkurat det man vil under kasting.

- Er det viktig for fluefiske som helhet at cane-tradisjonen iveretas tror du?

- Det vet jeg ikke. Men det er jo en liten fanesak for mitt vedkommende å få ut det riktige budskapet og avkrefte de oppfatningene folk flest har av cane. Dessuten er det jo et voldsomt utstyrshysteri om dagen, og jeg tror det er sunt å få bort fokus litt fra aksjon- og grafittdiskusjoner og alt det der. Det er en mye større fare ved det at man er så voldsomt opptatt av utstyr enn at det kommer generasjoner som kun fokuserer på stor fisk.

Den nytenkende, til dels teoretiske og vagt konservative Røbergshagen skriver seg inn i norsk fluefiskehistorie som en foregangsmann innen allround-fluefiske og bevaring av cane-tradisjonen. Og ikke minst: Som en av de aller mest dedikerte fluefiskerene vi har her til lands.

Etter adskillige kopper kaffe på Lysaker Brygge er kanskje jet-lagen døyvet nok til å ta en ekstra god hånd omkring kundene som venter.

I hvert fall rusler han stødig inn i butikken igjen…