Som ei filledukke velver jeg ut av teltet. Bare passet beviser at jeg ikke er ei forfylla, middelaldrende frue på ørretjakt.


Over meg er himmelen blå, vinden er skrudd av og et steinkast fra teltet svømmer ørretene. Det er umulig å ikke bli glad av slik.

Folk sitter i koma utenfor teltet. Har noen stukket av med brødboksen… Det lukter nykokt kaffe. Aaahhha, Boye er oppe. Før jeg får sagt noe får jeg servert nykokt, varm kaffe i trekoppen. For en mann!

Andreas er ferdig rigga og går på resten av speed’n. Akkurat som han har Duracel montert i sentralnervesystemet. Magnus skravler og knyter, Lars Arild minner mest om Rudolf Blodstrupsmoen og Anders har nok med å samle hjernecellene. Første fiskedag er like klar som soloppgangen.

Snillismen tar overhånd, jeg melder meg frivillig til å bli i leiren, der lakseelva sildrer forbi :), sammen med Boye. Sannheten er at jeg lukter laks. Dermed fraktes Andreas og Lars Arild til lenger opp i elva, nærmere Geysir.
- Her?
Jeg får ikke direkte, spontane svar. Med andre ord er de ikke helttent på «bekken» som renner under hovedveien.
- Vi ser? Jeg kjører ned grusveien.
Stanken slår i mot oss. Litttttt feil, kanskje. Vi kjører lenger ned.
Vi er snart halveis tilbake til campen før vi samstemt sier; – HER!
Elva flyter stille og ser grunn ut.
- Gå, spot og fisk. Jeg plukker dere opp ved 13-tida. God tur!

Jeg har ikke store trua på gutta. Ikke at jeg ikke har det på gutta, men på elva de fikk tildelt. Jeg kler meg i vadere, tar 50 skritt fra leiren og legger ut det første laksekastet, der mannen akkurat har stripet over hele strekket.
- Sett noe?
- Ja, en matfisk i strømkanten – på andre sida.
Salte sjø…

Jeg burde gitt Andreas og Lars Arild – han jeg kaller nørden – mer tiltro. Må bare sjekke mobilforbindelsen.
- Sett noe, fått noe, kjent noe?
- Ja, Andreas he’ mista ein griiiiis. Rondt fira tipper eg, tjater Lars Arild. – Må bare fiska meir. Piiip piip…
Salte sjø, er det slik fisk i bekken?

Tida går tregt, hjernen er spent. Et par timer senere må jeg bare sjekke mobilkontakten igjen.
- Sett noe, fått noe, kjent noe?
- Ja.
- Hva?
- Ørret.
- Stor?
- Ja.
- Hvor stor?
- 3,2 kilo – æææææ…!
- Salte sjø, kødder du?
- Nei.
Adrenalinet stiger. Og her roter vi etter smålaks på tom elv. Glem laksen, dette blir rein ørretuke.

Nørden er høy på ørret. Han har en indre ro. Den gamle ørretrekorden nevnes ikke med et ord. Den er likevel slått ned i støvlene.

Første pølseibrødmåltid er unnagjort. Andreas har noe uoppgjort oppi elva. Boye plystrer i laksen, går fullt og helt for ørreten. Jeg og nørden legger i ve over et jorde. Et kvarters gange over humpetittentei-land, mellom sump og hestemøkk, møter vi det første gjerdet. Med strøm. Og piggtråd. Og kristne edderkopper! Etter åling ala Forcen, med en diger fotosekk på ryggen, ser vi ut som rustrødgørrete møkkbønder. Historien gjentar seg tre ganger og vi har for lengst gitt F i klærne. Møkk er møkk, uansett i hvilket land du er.

SLUUUURP! Og ett til. Og ett til. Salte sjø… Den er diger. Men ikke en gang indianer- og hvitleken med CdC-caddis og svære vårflueimitasjoner med verdens vakreste flyt var interessant.
Salte sjø, tar ikke ørretene tørt på Island?
Vi gir opp Oskongen! Da sukker det i vannet lenger opp. Ørretfar?

Nørden legger vakre bukter, har rigga nymfer og plasserer perfekt. Nopp.
Skifter nymfe. Nopp. Trekker streameren gjennom strømfåra. Nopp.
Vi vader over langt nede, krabber opp, stikker hode mellom blomkålvekstene som to tiåringer som leker gjemsel. PLASK!
- Fy F***, salte sjøur, den er stoooooor, hikster jeg da ørreten svinger sporden tre meter nedenfor oss og spruter vann på brilla. Urgh.
Så gir vi opp Oddekongen.
Det er kveld. I takt med flokken av islanshester tusler vi hjernetomme hjem. Det er natt.

Magnus, Filip og Anders hadde brukt dagen i retning Myvatn.

– Skal vi bare følge vei 26 til Galtalækur? peker vi.
– Ja, men skal dere kjøre den bilen?
– Eh… ja, vi må vel det, svarte vi nervøst.
– Hehe, god tur, lød svaret.

Vi burde visst det. Grusveien gikk greit helt til vaskebrettstrekningen. Da ble det direkte ugreit. Bridgestone-dekket med altfor lav profil traff en lavastein, og var like flatt som landskapet rundt oss. Vi var midt i ødemarka, som minnet mest om et månelandskap. Vi fikk røska ut bagasjen, og heldigvis lå reservehjulet der. Magnus er eneste handyman.

magnusbil1

Etter noe vimsing fram og tilbake fant vi Galtalækur gård – den riktige gården denne gang. Ei blid islandsk bondekone tok imot oss, og var veldig ivrig på å selge oss fiske i et lite vann hun hadde bak i hagen.
– Nei takk, vi skal fiske i Rangá, men vi kommer tilbake, lovet vi dyrt og hellig.
Like nedi dalen rant elva vi lette etter.

Ikke et vak var å se, så nymferiggen ble raskt funnet fram. Oppstrømsfiske med snøretuppen som indikator er ikke hverdagskost for en som stort sett fisker nedstrøms med tubefluer eller denger rekeimitasjoner langs strandkanten.

Telelinsa er montert. Da hogg det til hos Magnus.
- Den er ikke stor.
En blank kilosørret var likevel en oppkvikker.

Så tikka det inn en melding fra gjengen i Tungufljót. Lars Arild hadde fått på 3,2 og Andreas på 2,8 og 1,1 kilo. Ørret, laks? Nymfe, streamer, tube? Hva?

På vei hjem fikk vi tips om en dekkreparatør like utenfor Hella. Vi svingte inn i garasjen hans, og ut kom en krok i blå kjeledress som henta ut fra Flåklypa.

– We have a flat tire, can you please he…
– Kom, kom sa han uten ord, med bare armene.
Vi skjønte raskt at dette ikke var så lett å fikse. To svære flenger i dekket. Reodor prøvde å legge inn ei tube, men anbefalte oss å fortsette på reservehjulet.

I kveldsleiren skal dagens ørreter feires. Svartadaudir.
- Skål og gratulerer!
- Faaaaiii…
Det er ikke verdt å feire fisken med.

PS: Svartadaudir er ikke et must.
PS: Nørden er et godt ment klengenavn.

Fru Lucky FlyDottir og Filip