Oppdrettsnæringen truer mitt og andre elveeieres levebrød. Normalt handlekraftige politikere kan ingenting gjøre, skriver Jon Ivar Moe. Dette må dere ordne opp i selv, sies det.

Norsk landbruk har en 150 år lang tradisjon for å tilby pakker med laksefiske, overnatting, lokal mat og guiding. De første turistene som kom til Norge var laksefiskere. I takt med stadig dårligere lønnsomhet i det tradisjonelle landbruket har inntektene fra elva blitt stadig viktigere for mange av oss. De av oss som er så heldige å ha en lakserett i en god lakselv har grepet denne muligheten og utviklet en lakseturisme som også kommer andre virksomheter i lokalsamfunnet til gode. Norsk Institutt for Naturforsking anslår at ringvirkningene av laksefiske bare i Trondheimsfjorden beløper seg til om lag 340 millioner kroner per år. Ringvirkningene i Namsenfjorden er nok ikke mye mindre. Dette trues nå av norsk lakseoppdrettsindustri.

Nei, villaksen er ikke direkte truet i trøndelagsfylkene, men det kan ikke blinde oss for den utviklingen som har foregått i resten av Norge. Det er så godt som helt slutt med laksefiske i Rogaland og Hordaland. Snart er det slutt i Sogn og Fjordane. Det er noen få elver igjen i Møre og Romsdal. Så står Trøndelag for tur.

Vi som er så heldige å fortsatt ha laks i elvene våre skal huske at for noen tiår siden så var det elver som Vosso, Lærdalselva og Årgårdselva som gjorde laksefiskere verden over blanke i øynene. Den tiden er for lengst over. Disse elvene er nå stengt. Lokalsamfunnene i dalfører med stengte elver har opplevd stagnasjon og nedgang siden laksen forsvant. Årsaken til nedgangen er udiskutabel. Forskere og fagfolk er samstemte i sin konklusjon: Oppdrettsindustrien med rømninger og lakselus er trussel nummer én mot de ville bestandene av laks og sjøørret, og trusselen er økende.

Den viktigste trusselen fra oppdrettsindustrien er lakselus. Lakselus forekommer naturlig på villfisken, men med oppdrett i åpne anlegg har lusa svært gode livsbetingelser og når én enkelt oppdrettsmerd kan inneholde like mange laks som det samlede innsiget av villaks til kysten hvert år, sier det seg selv at trusselen mot voksen laks og ikke minst utvandrende smolt er formidabel.

Lusa angriper både villaks og sjøørret og det er funnet smolt dekket av to hundre lus og sjøørret dekket av over hundre lus. Det er fisk som går en sikker død i møte. Lusa representerer også kostnader for oppdrettsindustrien som pøser på med helseskadelige sprøytemidler i et desperat forsøk på å holde luseepidemien under kontroll. Stoffer som teflobenzuron og diflubenzuron brukes som insektmiddel i landbruket og er forbudt å bruke nærmere vann enn 30 meter. Det forhindrer ikke oppdrettsindustrien i å spre disse kreftfremkallende stoffene rett i havet. Og stor innsats til tross, problemene knyttet til lakselus har blitt stadig verre de siste årene. Må situasjonen bli som i Chile før oppdretterne anerkjenner krisen?

Oppdrettsindustrien hevder at de påvirker naturen på samme måte som landbruket. Det er en utrolig frekk påstand. Hvilken bonde ville godtatt massive rømninger av sine egne husdyr? Hva om halvparten av elgene vi skjøt hver høst hadde vist seg å være rømte kuer? For laksen er en fisk som rømmer med stor lyst. Antallet oppdrettslaks i elvene har vært kronisk høyt de siste 20–30 årene og i fjor høst registrerte vi hele 30 prosent oppdrettslaks på valdene hos Upper Namsen. Det var slik det startet i Vosso også… De lokale laksestammene degenereres og på sikt vil den naturlige produksjonen i en elv med stort innslag av oppdrettslaks reduseres betydelig.

Som gårdbruker og elveeier skal jeg ikke nekte andre å drive næringsvirksomhet, men jeg aksepterer ikke at andres virksomhet gir store negative konsekvenser for meg og mine kolleger. Det må stilles helt andre politiske krav til oppdrettsindustrien enn i dag. For dette er politikk. I Norge har modige politikere vært flinke til å løse forurensningsproblemer gjennom standarder, påbud og avgifter. Men overfor oppdrettsindustrien råder tilsynelatende den totale handlingslammelse.

På et seminar om villaksen i Trondheim 27. januar hevdet fylkesvaraordfører i Sør-Trøndelag, Arne Braut fra Senterpartiet, at villaksens utfordringer måtte løses gjennom dialog mellom industrien, elveeiere og sportsfiskere. Det er ansvarsfraskrivelse på høyt nivå. Hvilke andre forurensningsproblemer skal løses gjennom dialog mellom markedsaktørene og ikke myndighetspålegg? Senterpartiet fremstår i dag som oppdretternes parti fremfor bøndenes parti.

Jeg driver to gårder og lakseturisme i Namsen. Truslene fra oppdrettsindustrien gjør at jeg frykter for min egen og mine etterkommeres fremtid. Laksen gjør at jeg kan holde hjulene i gang og investere i gårdsdriften. Forsvinner den, dør lokalsamfunnet jeg bor i. For småplasser som Grong, Vuku og Støren er laksen det samme som skiheiser og ren natur er for Oppdal og Geilo.

Katastrofen på Vestlandet er et faktum. Nå står Trøndelag overfor den samme trusselen. Her hjelper det ikke med dialog. Min bønn er derfor at norske politikere tar sitt politiske ansvar og underlegger oppdrettsindustrien de samme miljøkrav som landbasert industri. Til høsten har over 100.000 mennesker med tilhørighet til laksefiske i sjø og elv stemmerett. Bruk den! Oppdretternes 30 år lange lobbydans med politikere og tilsynsmyndigheter må opphøre. Oppdrettsindustriens ødeleggelser kan ikke få fortsette. Hvilket parti tar utfordringen og får min stemme?