Catch and release fra A til Å

Utmarksforvalter Erlend Weldes gir deg her alt du trenger å vite om catch and release.

Direkte oversatt fra engelsk til norsk betyr catch and release (C&R) ganske enkelt fang og slipp. Med andre ord vil det si at man fanger fisk, for så å slippe den ut igjen. Det er en utbredt misforståelse at C&R bare praktiseres av fluefiskere. Mange tror også at en som praktiserer C&R ikke tar matfisk overhodet, men setter ut all fisk han/hun klarer å fange. Dette er feil. De fleste vann og vassdrag i Norge har en regel om minstemål. All fisk under en viss størrelse skal settes tilbake. Dette er en regel med lang tradisjon og ble innført av hensyn til fiskebestanden. På grunn av dette har de fleste utøvere av fritidsfiske med stang i Norge, en eller annen gang per definisjon praktisert C&R.

Regler og forbud
Den første trykte innføringen i sportsfiske stammer fra England, og ble publisert i ”The Boke of St. Albans” i 1496, og het ”The Treatyse of Fysshynge with an Angle”. Dette var en innføring i fluefiske, med detaljert beskrivelse av hvordan man skulle lage alt fra fiskestang til 12 forskjellige fluemønster. Teksten sidestilte også fiske med jakt. På denne tiden var jakt sett på som en nobel sport forbeholdt adel og nobilitet, og dette antyder at også fiske med stang hadde høy status. Blant britene finner man de fleste foregangsmenn og kvinner når det gjelder utvikling av rekreasjonsfiske, helt frem til 1930 tallet. Det samme gjelder regulering av denne typen fritidsaktivitet. Fisketrykk kombinert med forurensing fra jordbruk og etter hvert også industri, gjorde at britene tidlig så behovet for regler og forbud. Dronning Elisabeth innførte på 1600-tallet regler for minstemål på diverse fiskearter. George II fulgte opp dette med en lov som forbød omsetning av fisk under minstemålet, og utenfor sesongen. Videre ble det forbudt å ta livet av gjedde i elva Themsen i 1890. Det ble også forbudt å fiske med redskap som umuligjorde utsetting av fanget gjedde, og som kunne skade fisken.

Disse lovene viser at sportsfiske tidlig fikk regler som innebar C&R. Også i Norge fikk vi lovreguleringer for fritidsfiske på siste halvdel av 1800-tallet. I 1848 kom den første lakseloven, og i 1855 ble Fiskerietaten opprettet. Fremover mot århundreskiftet kom praktisk-vitenskapelige undersøkelser i gang, og flere laksevassdrag fikk egne klekkerier.

Skandinavia følger etter
I 1938 vedtok det svenske og norske sportsfiskerforbund i fellesskap en del grunnsetninger for sportsfiskere. De slo fast at sportsfiske var en aktivitet som ble utøvd for fornøyelse, rekreasjon og for sportens skyld. I tillegg til å ferdes i naturen ble interesse for fiskebestander sett på som viktig. Videre heter det at «sportsfiskeren virker for vern om og bedring av fiskebestanden og må utøve sitt fiske i overensstemmelse dermed». I forlengelsen av dette heter det at; «Kroket småfisk må tas forsiktig av kroken med fuktet hånd og settes ut igjen. Er du i tvil om fisken holder lovlig og sportslig mål, så sett den heller ut. Den tunge fiskekurven kjennetegner ikke den store sportsfisker.»

Denne holdningen finner man igjen i svært mange bøker og artikler om sportsfiske, både i USA og Europa, allerede fra slutten av 1800-tallet. W.H Gregg beskriver fiske langs kysten av Florida, og hvordan han etter at behovet for matfisk var møtt, satte ut fisken han fanget. I en turbeskrivelse tilstår han å ha fått moralske kvaler etter å ha fanget og tatt livet av mer fisk enn han hadde behov for. Han gav bort fangsten, men innså etterpå at handlingen hadde vært feil og lovet seg selv å aldri gjøre det igjen. Bevistheten rundt behandling av fisk og fiskebestander, og behovet for reguleringer økte frem mot århundreskiftet. I en artikkel i amerikanske Outdoor Magazine i 1919 beskriver Harold Pulsifer bruken av kroker uten mothaker, som gjorde at han lettere kunne sette ut fisk han ikke trengte.

Bærekraftig forvaltning
I mellomkrigstida økte omfanget av artikler om sportsfiske. Skribentene Roderick Haig-Brown og Lee Wulff beskrev catch and release i pressen og argumenterte for behovet for denne typen regulering. Wulff regnes i dag som en legende innen fluefiske, og er av mange regnet som opphavsmannen til ”No kill”-begrepet. I førkrigsårene jobbet han som ”recreational officer” i den amerikanske hæren. Han var stasjonert ved flybasen i Labrador, og jobben hans var å skaffe adspredelse til soldater på perm. Det falt seg da naturlig å benytte territoriets rike muligheter for jakt og fiske. For en engasjert fluefisker må det ha vært en drømmejobb å reise rundt i urørt villmark og lete etter velegnete steder for fiske. Wulff kom over Minipi-vassdraget, et ekte eldorado for fiske etter svært stor ørret og den Nordamerikanske røyearten som kalles brook trout. Hit transporterte han soldater, som igjen kviterte med å ta med seg mengder med fisk tilbake til flybasen. Han så at kvaliteten på fisket raskt ble redusert, og konkluderte med at overfiske var årsaken.

Wulffs sitat: ”…Gamefish are to valuable to be caught only once…” blir den dag i dag gjengitt av fluefiskeskribenter. Videre sa han: ”the fish you release is your gift to another angler and remember, it may have been someone`s similar gift to you”. Poenget hans var at et stadig økende fisketrykk gjorde det nødvendig å sette ut fangsten, slik at også andre fiskere kunne ta del i den samme opplevelsen. Wulffs prinsipper har gjort at Minipi den dag i dag er et eldorado for sportsfiskere.

A. Hazzard publiserte i 1952 en forvaltningsplan for ørret i Nord-Amerika og konkluderte med at rekreasjonsfiske foregikk for fornøyelsens skyld. Begrepet ”fornøyelsesfiske” ble innført. Han mente at kun enkelte trofèfisk skulle kunne beholdes. Annen fisk skulle settes tilbake. Mange sportsfiskere praktiserte allerede C&R, og dermed var det lett for amerikanske myndigheter å innføre Hazzards plan. Fra 1962 ble forvaltningsplanen iverksatt på enkelte utvalgte steder. Etter hvert ble slike regler innført i flere andre områder i Nord-Amerika.

Minstemål og «Bag limit»
Yellowstone nasjonalpark ble opprettet i 1872, og frem til 2.verdenskrig økte besøksantallet fra 5000-10000 til 2,5 millioner mennesker årlig. Flere av disse var sportsfiskere. I 1970 var antall fiskedøgn fordelt på 3 måneder oppe i 370.000, og fangsten ble antatt å være 300.000 fisk. I 1973 kom de første reguleringene i visse elvestrekninger. Enkelte soner ble ”No kill, Zero limit”. Andre steder innførte man minstemål og ”Bag limit”. Siden 1970-tallet har antallet sportsfiskere som fisker i Yellowstone økt enda mer. Likevel fører reguleringen til at vassdragene klarer å opprettholde solid kvalitet i form av mye og stor fisk. Det samme ser man ved mange andre populære sportsfiskedestinasjoner i Nord-Amerika.

I dag reiser mange nordmenn til eksotiske steder for å fiske. Tropiske arter i Karibien, Asia og Australia. Laksefisk i Chile, Argentina, New Zealand, Russland og Grønland. Alle verdensdeler har per i dag steder med C&R-regulering i form av «Bag limit” eller «No kill». Slike reguleringer har for mange blitt en slags garanti for at fisket er bra. I Norden er det Island som har kommet lengst når det gjelder innføring av C&R regulering utover minstemål, med «No kill»-soner og streng «bag limit» innført i flere elver.

Norge fremdeles gammeldags
Foreløpig ligger Norge et stykke etter. I flere laksevassdrag finnes en eller annen mild form for regulering. I etterkant av rotenonbehandlinger av lakselver har man noen steder innført «No kill» på villaks for å øke antall gytefisk. Andre steder opererer med bag limit, men ofte er disse så store at de sjelden fylles. Effekten av slike reguleringer blir derfor minimale. Når det gjelder innlandsfiske har man noen få eksempler på C&R-regulering. Det mest kjente tilfellet er elva Hemsila i Hemsedal. Elva har en egen fluesone og en såkalt fiskesone. I fluesonen er det kun tillatt å avlive en fisk pr. dag som skal være mellom 25 og 40 cm lang. Et slikt maksimumsmål er svært uvanlig i Norge. I fiskesonen er det fangstbegrensing på 3 fisker pr. dag. Fisket skal foregå mellom kl. 07.00 og 01.00. Fiskekortet i Hemsila ligger på ”laksenivå”, men elva er likevel meget populær. Hovedårsaken ligger i at elvas ørretbestand holder god snittstørrelse, og det er mulighet for å komme i kontakt med stor ørret.

Hva tåler fisken?
Overlever den? Hvordan kan man på en mest mulig skånsom måte sikre den beste fremtiden for fisken?

Det er ikke uproblematisk å fange fisk på sportsfiskeredskap for så å slippe den ut igjen. En fisk er et levende vesen, som er sårbar for menneskelig håndtering. Derfor har også fisk et vern gjennom Dyrevernloven.

Ekstreme dyrevernere hevder at fiskens fornemmelse av smerte er tilsvarende den hos et hvilket som helst pattedyr. På motsatt side finnes enkelte forskere som bastant hevder at opplevelse av smerte er en umulighet for fisk. Det fordi den mangler hjernebark. Neocortex (hjernebark) har lenge vært ansett som en anatomisk forutsetning for bevissthet. Vitenskapen er delt når det gjelder synet på hjernebark som en forutsetning for å føle smerte.

Evolusjonært og funksjonelt sett er det ingen grunn til å tro at fisk ikke kan føle smerte. Dyrevernlovens § 2 fastsetter at dyr ikke skal komme i fare for å lide i utrengsmål. Med den vitenskapelige usikkerhet som råder om smerteopplevelse hos fisk, mener Dyrehelsetilsynet at forvaltningen bør legge en føre-var-betraktning til grunn: da betrakte fisk som i stand til å lide og føle smerte.

Krokingsdødelighet
Ved hjelp av fangstrapporteringsordninger kan man enkelt registrere hvor mye fisk som dør i et vassdrag hvert år. Dette er fisk som avlives av fiskeren, og siden havner på matfatet. Ved C&R vil det forekomme at fisk dør, selv om man forsøker å gjøre utfallet annerledes. Med begrepet krokingsdødelighet (heretter referert til som KD) mener man den andelen fisk som dør på grunn av catch and release.

Det finnes mer enn 60 forskjellige studier som tallfester KD. En rekke arter har blitt undersøkt, men laksefisk dominerer. En rekke faktorer har betydning for KD. Miljøforhold, utstyrsvalg, graden av fysiologisk stress hos fisken, håndtering etter at fisken er landet, og fiskerens erfaring. Krokingsdødeligheten er relativt lav for de artene en har mest kunnskap om, og ligger i de fleste studier under 5% ved bruk av flueutstyr. I et britisk studie fra 1992 radiomerket man C&R-fanget laks. Man fant da ut at samtlige overlevde og fortsatte et normalt vandringsmønster.

Forskning i Norge
I Norge har man gjort omfattende undersøkelser i Altaelva. Her ble 44 laks fanget på sportsfiskeredskap og radiomerket. Av disse var 43 (98%) fortsatt i live i oktober. 80% befant seg på kjente gyteplasser, og deltok i gytingen. Man fant ikke ut om den siste laksen mistet radiosenderen eller døde før gyteperioden. I begge disse studiene var altså dødeligheten minimal, og C&R så ikke ut til å forringe gytemønsteret. Den øverste sonen i Altaelva, Sautso, har hatt en svært redusert gytebestand i etterkant av kraftutbyggingen. I 1998 ble det derfor innført «No kill» i stedet for fredning. Dette ser ut til å ha hatt en positiv effekt på laksebestanden i sonen. Telling av gytegroper viser en fordobling av gytebestanden, sammenlignet med tiden før regelen ble innført.

Merk at ved vitenskapelige studier på dødelighet ved C&R har fisken blitt håndtert på en best mulig måte. Som sportsfisker skal man ha dette i bakhodet. Å behandle fisken dårlig gir en betydelig større sjanse for dødelighet enn 5%.

Krokingsdødelighet og redskap
Sportsfiskere bruker en rekke forskjellige redskaper og agn for å fange fisk. Studier har vist at forskjellig redskap gir varierende KD. I et studie på KD hos regnbueørret i Colorado ble 457 fisk fanget på flue, 505 fisk ble tatt under spinnfiske, mens 511 fisk ble fanget på kustig agn. For hver fisk som ble fanget ble følgende opplysninger registrert:

– Vanntemperatur
– Fiskelengde
– Hvor lang tid det tok å kjøre fisken
– Hvor lenge fisken var ute av vannet
– Hvor på kroppen fisken var kroket
– Blødningsgrad.

Fisken ble oppbevart og dødelighet ble registrert daglig over en tre ukers periode. Gjennomsnittlig KD for fisk tatt på flueutstyr ble registrert til 3,9%. For spinnfiske var KD 21,6% og for agnfiske 32,1%. Hovedårsaken til den store forskjellen i KD var at kritisk kroking, hvor kroken satt dypt i gapet eller i gjellene, inntraff svært mye oftere ved bruk av spinn eller meite.

Et studie av KD hos ørret i Utah viste en mindre grad av forskjell mellom flue og spinn. En dødelighet på henholdsvis 3,8% og 4,9% mellom flue og spinn. Også i dette studiet kom bruk av agn ut med en vesentlig høyere dødelighet på 31,4%. Ved passivt meitefiske vil fisken oftere få tid til å sluke agnet. Man fant også forskjell på dødelighet ved bruk av krok med(4,8%) og uten mothaker(2,6%). Det var kun 0,1% forskjell i KD mellom enkeltkrok og treblekrok. Siden årlig naturlig dødelighet hos ørret kan variere veldig, konkluderes det med at den lille forskjellen i KD mellom krok med og uten mothake er ubetydelig for bestanden.

Et studie av KD hos Chinook-laks i elven Whillamette, Oregon, ser på KD i forhold til krokningssted. Gjennomsnitlig KD her ble målt til 2,3% ved kroking i kjeven, 17,8% i tungen, Øyet 0,0%, gjellene 81,6% og svelg 7,8%. Undersøkelsen konkluderte med at krokningssted var hovedfaktor for KD, men at også fiskelengde, utstyrstype, blødning og tiden det tok å sette ut fisken igjen også var viktige faktorer.

Fysiologisk stress ved kjøring av fisk
Når man kjører fisken utsettes den for utmattelse og fysiologisk stress. Musklene jobber maksimalt og konsentrasjonen av melkesyre øker. Samtidig kan både pH og kalsiumverdi synke i fisken. Derfor er det viktig å lande fisken etter så kort tid som mulig, fordi stressreaksjonene øker med lengden på kjøringen. Økt konsentrasjon av melkesyre i muskler og plasma kan føre til dødelighet hos fisken. Flere undersøkelser antyder økt krokingsdødelighet ved lang kjøring av fisk.

Håndtering av fisk
Løfting av fisk bør skje skånsomt. Ved å løfte en fisk etter halen risikerer man at ryggraden kan knekke. Å eksponere fisken for luft over tid fører til økt dødelighet. De fine gjellemellene klapper sammen i luft, og kan gi varige skader. Slik eksponering fører også til nedgang i ATP og fosforkreatinnivåene i hvit muskulatur, noe som er med på å bryte ned muskulaturen. Når fisken løftes opp i luften vil også melkesyrenivået i muskler og plasma øke. Dette kommer da i tillegg til den allerede store opphopningen av melkesyre fra kjøringen.

Generelt vil anadrom fisk som oppholder seg i brakkvannssonen, eller er nygått, ha større risiko for KD enn anadrom fisk som har stått lengre på elva. Dette kommer av at fisken over tid i ferskvann utvikler et slimlag som gir økt beskyttelse. Ved C&R bør man fukte hendene før man tar i fisken. Enkelte bruker også en ullhanske som fuktes før berøring. Dette er for å unngå å skade fiskens slimlag. Berøring av fisk med tørre hender vil skade slimlaget, og gjøre fisken sårbar for soppangrep. Et studie på regnbueørret fra Alagnak i Alaska viste høyere KD når fisk fisk ble fanget av nybegynnere. Man antar dette skyldes at fiskeren i dette tilfellet mangler trening i å fjerne kroken. Når fisken skal håndteres er det også svært viktig å unngå å berøre gjellene.

Landingsteknikk har også betydning for fiskens overlevelse. Håver laget av grovt tauverk med knuter vil ha større sjanse for å skade gjeller og slimlag hos fisk, enn en finmasket, knuteløs håv. Laksefiskere tailer ofte fisken, dvs. at de griper laksen om halerota. Det blir da viktig å ikke løfte fisken opp av vannet. En nyttig gjenstand for å lande fisk er en såkalt Boga-grip. Dette er en type tang som griper tak på begge sider av underkjeven, og er utviklet for C&R ved fiske etter saltvannsfisk med skarpe tenner. I Skandinavia har gjeddefiskere begynt å ta dette verktøyet i bruk.

Krokingsdødelighet og vanntemperatur
Vanntemperatur er en svært viktig faktor for KD. Når vannet er varmt er innholdet av oksygen lavt, og fisken mer sårbar. Undersøkelser viser en entydig tendens til økt dødelighet ettersom temperaturen i vannet stiger. Gunstig vanntemperatur for C&R ser ut til å være inntil 17 grader celsius. Når temperaturen øker opp mot 19-20 grader ser dødeligheten ut til å stige opp mot 30 %. Ved høye vanntemperaturer er det spesielt viktig å ikke kjøre fisken for lenge. Utvikling av melkesyre i muskulatur og plasma øker dramatisk i forhold til ved lavere temperatur.

En naturlig følge av å drive med sportsfiske er at man en eller annen gang må sette ut en fisk.

Noen gjør det kun på grunn av regler om minstemål eller maksimumsmål. Andre vil sette ut fisk fordi man ikke trenger maten, eller fordi man ønsker å ta hensyn til fiskebestanden.

Uansett årsak er det viktig å behandle fisken på en skånsom måte. Det er ingen vits å sette tilbake fisk som har blitt behandlet på en så dårlig måte at den vil dø. Husk at selv om fisken ser ut til å være i fin form kan behandlingen du har gitt den føre til død noen timer eller dager senere. For å øke fiskens sjanse til å overleve er det derfor viktig å ta noen enkle forhåndsregler.

Grov fortom og rask landingcrdel3_4.jpg Det er anbefalt å bruke så grov fortom som mulig, samt lande fisken så raskt du kan. Når man kjører fisken utsettes den for utmattelse og fysiologisk stress. Musklene jobber maksimalt og konsentrasjonen av melkesyre øker. Samtidig kan både pH og kalsiumverdi synke i fisken. Flere undersøkelser viser at sjansen for dødelighet øker ved lang kjøring av fisk. Landingsteknikken bør ikke skade fisken. Bruk en finmasket håv uten knuter. Grove håver med knuter kan skade fiskens beskyttende slimlag. Skader på slimlaget øker sjansen for soppangrep og gir større fare for dødelighet. Ikke løft fisken ut av vannet.

Håndter fisken så skånsomt som mulig
Ved å løfte en fisk etter halen risikerer man at ryggraden kan knekke. Hold rundt sporen med en hånd og legg den andre under haken på fisken. Ikke hold den over vann hvis du ikke må. Å eksponere fisken for luft over tid fører til at de fine gjellemellene klapper sammen, og kan gi varige skader. Muskulaturen brytes også sakte ned. Når fisken løftes opp i luften vil også melkesyrenivået i muskler og plasma øke, og komme i tillegg til den allerede store opphopningen av melkesyre fra kjøringen.

  • Fukt hendene for å unngå skader på fiskens slimlag.crdel3_3.jpg
  • Ønsker du å ta bilde av fisken så vær rask og effektiv. Hold fisken i vann til fotografen er klar, løft fisken forsiktig opp, knips bildet og slipp den ut igjen.
  • Bruk krokløsertang. En tang gjør det enklere å fjerne kroken, og sparer inn på tiden man bruker til håndtering.
  • Vurder å bruke kroker uten mothaker. Undersøkelser viser at forskjell i dødelighet ved bruk av kroker med og uten mothaker er minimal. Det man vet sikkert er at mothakeløse kroker er lettere å fjerne for fiskeren. Vurder derfor å bruke slike.

Vurder skadeomfanget fra krokingen
Dødeligheten varierer veldig ut fra hvor på fisken kroken sitter. En undersøkelse viste gjennomsnittlig dødelighet på 2,3 % ved kroking i kjeven, 17,8 % i tungen, øyet 0,0 %, gjellene 81,6 % og svelg 7,8 %. Sitter kroken dypt og det blør fra gjellene er sjansen for overlevelse lav. Vurder å avlive fisk med slike skader.

  • Vær forsiktig når du setter fisken tilbake.
  • Sett ut fisken på et sted med moderat rolig strøm. Fisken bør holdes eller ”pumpes” mot strømmen, slik at oksygenopptaket i gjellene optimaliseres. Ikke kast fisken ut.
  • Ta hensyn til vanntemperaturen. Vanntemperatur er en svært viktig faktor for mulig dødelighet hos fisk. Når vannet er varmt er innholdet av oksygen lavt, og fisken mer sårbar. Undersøkelser viser en entydig tendens til økt dødelighet ettersom temperaturen i vannet stiger. Gunstig vanntemperatur for fang & slipp ser ut til å være inntil 17 grader celcius. Når temperaturen øker opp mot 19-20 grader celcius stiger faren for død opp mot 30%. Ved høye vanntemperaturer er det spesielt viktig å ikke kjøre fisken for lenge. Utvikling av melkesyre i muskulatur og plasma øker dramatisk i forhold til ved lavere temperatur. Holder vannet badetemperatur bør du vurdere å ikke sette ut fisk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *