Fluefiske med imitasjoner

Fluefiske med imitasjoner – En overkommelig oppgave, eller håpløs vitenskap?

Denne artikkelen er først og fremst myntet på de som er relativt ferske innen imitasjonsfiske. Dette inkluderer også mange jeg har møtt som tydelig har lest side opp og side ned om detaljer angående antall haletråder og nyanseforskjeller i farge hos Baetis-døgnfluer, men som allikevel har et par fundamentale ting å lære når det gjelder å bli en dyktig fisker med imitasjoner. Så, hvorfor skrive en generell artikkel om imitasjonsfiske som ikke engang går i detalj angående de forskjellige insektene? – Jo, fordi jeg mener nøkkelen til å bli en god imitasjonsfisker ligger i tilnærmingen mer enn detaljkunnskapen, og at detaljkunnskapen uansett kommer av seg selv gjennom riktig tilnærming. Jeg vil derfor gjennom denne artikkelen se nærmere på selve tenkemåten, og ikke legge så mye vekt på det rent fisketekniske. Ambisjonen min med artikkelen er å gi deg som er relativt fersk noen tips i riktig retning, slik at du enklere kan løse problemer du møter på, og få mer fisk! Suksess som imitasjonsfisker, handler i stor grad om å eliminere tilfeldigheter.

Problemløsning
Som nevnt, har jeg møtt mange beleste fluefiskere langs vann og strand. Enkelte er selvfølgelig også dyktige fiskere, men mange har overrasket meg når det kommer til selve fisket. Dersom naturen ikke oppfører seg like eksemplarisk som de har lest om i nærmest pornografiske beskrivelser av helt vanvittige døgnflueklekkinger, står de bom fast. Det hele handler om problemløsning og tilpasning. Og for å løse et problem og kunne foreta en tilpasning, må man først observere.

Observasjon
Et godt eksempel på manglende observasjon, var da jeg en tidlig junidag i Nordmarka rigget stanga mens jeg iakttok tre andre fiskere i aksjon. Det satt bra med døgnfluer på overflaten, og fisken vaket villig. Allerede før stanga var ferdigrigget stusset jeg litt over framgangsmåten til fiskerne et par fluekast unna. De kastet ut og trakk inn, kastet ut og trakk inn. En av dem, med både lange og pene kast til og med. Ingen fisk.

Kompisen og jeg satt oss ved bredden i fem minutter, og fulgte med på vannet fremfor oss. Overflaten var dekket med både maur og døgnfluer, og ørreten slurpet uten unntak i seg maur. Tjue minutter senere hadde jeg og kompisen landet hver vår ørret på sju-åtte hekto, og ei røye i samme størrelsesorden, på maur. Vi satte oss på land for å nyte sola og den flotte dagen, og det gikk ikke lang tid før den ene lettere frustrerte fiskeren ved siden av oss tok turen bortom, tydelig overrasket over fangsten. Enda mer overrasket ble han da vi fortalte at alle fiskene hadde tatt på maur. ”Men det klekker jo massevis av døgnfluer?”. Ja, det klekket masse døgnfluer, men fisken spiste maur. Det handler om å observere.

Tørrflue på stille vann
Et moment jeg også må tilføye i forbindelse med overnevnte historie, er at fluefiske med tørrflue i stille vann handler mye om tålmodighet. Dersom du ser en fisk vake gjentatte ganger innenfor et område, er det liten vits å trekke inn flua etter fem sekunder dersom fisken ikke tar øyeblikkelig. Fisk i stille vann vandrer, gi den tid til å finne flua di. Den beiter ofte etter en viss rute, noe man fort kartlegger om man tar seg tid til å følge med på hva som skjer. La tørrflua ligge litt lenger, og du får mer fisk.

Noen imitasjoner kan også med fordel gis litt bevegelse. Hvilke insekter dette dreier seg om finner du enkelt ut selv, ved å observere hvordan de forskjellige insektene oppfører seg på vannet. Imitasjonen skal fiskes slik originalen oppfører seg, siden oppførsel tross alt er en ganske viktig del av imitasjonen. En stand-up komiker utkledd som Kong Harald som ropte, skrek og løp rundt på scenen, ville jo ikke vært en særlig troverdig imitator…

Ved ankomst
Så, hva må man egentlig se etter når man ankommer fiskeplassen? Først av alt om det er noe synlig aktiv fisk, selvfølgelig. Ser du vak, så følg nøye med på vakformen og hvilke insekter som eventuelt er på vannet. En liten kikkert kan være kjekt å ha. Lær deg å se hvordan fisken tar de forskjellige insektene. Tommelfingerregel her er at fisken tar raske, store eller høytsittende insekter, raskt og brutalt. Trege, halvdruknede eller klekkende insekter mer rolig. Med mer erfaring vil du ut fra sted, årstid, vær og tid på døgnet kunne si ganske sikkert hva fisken vaker på, selv før du har sett nærmere på hva som eventuelt ligger på vannet. Den tidligere nevnte kikkerten kan være kjekk å ha, for å avsløre om fisken er oppe med nesa og tar tørt, eller om det bare er ryggen og halen du ser idet den sluker en svømmende nymfe eller puppe rett under overflaten. Ved ankomst er det generelt viktig å ta seg tid. Store fisker kan ofte vise seg bare sporadisk, med eksempelvis tjue minutters mellomrom.

Ta deg tid til kaffekoppen! Flere ganger har kaffekoppen endt opp både i lyngen og i vrangstrupen allerede ved første slurk, da en kjempeørret viser seg brått og uventet. Men andre ganger har det blitt svelget unna både tre og fire kopper på samme sted før trofèfisken har vist seg. Tålmodighet er en dyd.

Blir ventetiden for lang ved godplassen, kan det være lurt å ta beina fatt på leting etter fisk. Dette gjelder både stillevann og elv, men særlig elv. Ved et vann har man gjerne brukbar oversikt med kikkerten, fra kaffespot’en. Følg hele tiden med på insekter i lufta og på vannet, og værforandringer.

Ta også en runde i rolige viker eller bakevjer og sjekk om det ligger igjen insekter fra tidligere klekkinger, for å se hva om kan være aktuelt å ha i enden av fortommen i tilfelle du vil gå i gang og blindfiske. Snu et par steiner for å se hvilke nymfer det er mest aktivitet på, og følg med litt i vannet i strandsonen. En kommende klekking kan ofte oppdages ved at ellers stasjonære nymfer kommer krypende ut fra skjulestedene sine og opp langs bunnen i strandsonen, eller sees svømmende.

Fluevalg
Det uten sidestykke mest diskuterte emnet innen dette fisket, er fluevalget. Og flueutvalget. Du har allerede, eller vil helt sikkert møte fiskere med klokkertro på imitasjoner ekstremt like de naturlige insektene. Fargen må være identisk, antall haletråder må stemme, og imitasjonen av døgnfluehannen må ha store øyne som det ekte insektet. Du trenger heldigvis ikke bli skremt, og kan ta det hele med en stor klype salt. Fisken er dum, og styres av enklere triggere enn som så. Eksempelvis er verdens mest brukte døgnflueimitasjon en helt enkel parachute-flue, med 10-15 haletråder og nærmere hundre ”bein”. Og flua er driteffektiv under tette døgnflueklekkinger allikevel. Det som imidlertid er viktig er at imitasjonen erfaringsmessig fungerer under de rådende forhold, og at størrelse og form på den er relativt lik det naturlige insektet. Hvem har vel ikke hørt uttalelsen ”flua fisker bare bedre og bedre jo mer rufsete den blir!”? Her er det mye lærdom å hente. Ikke fordi flua til enhver tid skal være mest mulig rufsete, men uttalelsen belyser noe viktig.

De gangene du vet hvilket insekt fisken tar, er fluevalget egentlig veldig enkelt. Studer det naturlige insektet, og fisk med noe som ligner. Likheten du etterstreber gjelder langt i fra bare utseendet, men i høyeste grad også måten flua oppfører seg i vannet på og hvor i vannet det befinner seg.

Størrelsen på flua du serverer, kan altså som nevnt være av ekstremt stor betydning. Farge kommer i andre rekke. Hvilken nyanse av brunt eller oliven kroppen på flua har, er sjelden eller aldri av betydning. De som vil si noe annet er velkommen til det, men da vil jeg gå så langt som å si kategorisk at de tar feil – selv om jeg ikke har beviser, men bare erfaringer å basere den påstanden på. Cirka riktig farge er nok. Angående farge er det én viktig ting jeg vil trekke fram som viktig, og det er kontraster i en og samme flue. Det beste eksempelet jeg har her, er vårfluepuppeimitasjonen ”Superpuppan”. Denne kjente flua er ekstremt enkel, med gul og svart kropp – lys bakkropp og mørk fremkropp, og en ekstremt effektiv vårfluepuppeimitasjon…

Viktigere enn både størrelse og farge, er hvilket vannlag flua presenteres i. Av den enkle grunn at flua må befinne seg i et vannlag fisken er interessert i og villig til å beite i. Her skiller man mellom:

  • Langs bunnen
  • De frie vannmasser
  • Oppunder overflaten
  • I overflatefilmen
  • Oppå overflaten

Verdt å merke seg er de tre sistnevnte, og en trenger ikke spesielt god fantasi for å forestille seg at det kan by på problemer å avgjøre om tokilosen tar insektet en centimeter under overflata, i overflatefilmen, eller liggende oppå overflaten når adrenalinet pumper som verst! Vannlaget flua presenteres i, kan i slike situasjoner være helt avgjørende.

Hvilket vannlag fisken beiter i, dreier seg nesten utelukkende om hvilket insektstadium fisken er keen på:

  • Nymfer og larver langs bunnen
  • Svømmende nymfer og pupper i de frie vannmasser og/eller oppunder overflaten
  • Klekkende og druknede insekter i overflatefilmen
  • Voksne nyklekkede insekter oppå overflaten.

I elv vil det også forekomme noe vi kaller nymfedrift. Med nymfedrift menes nymfer og larver som driver fritt med vannmassene enten grunnet forflytning eller at de har mistet taket på bunnen i strømmen. Dette fenomenet medfører at fisken kan ta ellers bunnlevende nymfer og larver, i de frie vannmasser og unntaksvis helt oppunder overflaten hvis strømforholdene ligger til rette for det.

Dersom du ikke vet konkret hvilket insekt fisken beiter på og ikke ser noe systematisk aktivitet, har jeg tre gode forslag:

  1. Det første er å fiske med tunge nymfer, langs bunnen. Det er meget vanlig at fisken oppholder seg på bunnen om du ikke observerer overflateaktivitet.
  2. Det andre forslaget er å fiske med såkalte ”suggestives”, fluer som ser ut som dritt men ligner på alt. Av mange beskrevet som rufsefluer, og oftest bundet i naturfarger i størrelsene 12-18.
  3. Det tredje alternativet er å sette på en attraktor. Attraktorfluer kjennetegnes ved overdrevne elementer eller størrelse. Bruk av flash, lange gummibein, innslag av skarpe farger (”huggpunkt”) og bevegelige materialer er de vanligste elementene å variere på denne type fluer, med det formål å trigge eller vekke fisken til å angripe enten av aggresjon eller gjennom overdreven illusjon av liv.

Presentasjon
Presentasjon er mye omtalt, men det er vanligvis den minst viktige tolkningen av ordet som omtales – nemlig hvordan kastet ruller ut og presenterer flua i møte med vannet. Langt viktigere er hvordan lureriet ditt opptrer i møte med fisk! Dette høres kanskje ut som to sider av samme sak tenker du, men det vil jeg motsi. Mer som en regel enn et unntak, bør og vil flua treffe vannet utenfor synsfeltet til fisken – særlig i elv, og særlig ved fiske i dypere vannlag. Riktignok kan det ofte være en trigger med en forsiktig landende tørrflue i nærheten av fisk, og en dyktig kaster vil alltid ha et fortrinn. Her skal jeg ikke gå inn på kastet, men mer selve fisket.

For det første er stor fisk som regel meget pirkete, når det gjelder å få en imitasjon presentert på en naturlig måte. En sannhet med visse modifikasjoner, er også at stor fisk sjelden tar imitasjoner fisket med høy grad av tilført bevegelse. Det er særlig to hovedårsaker til sistnevnte. Hovedsakelig beveger insekter seg sjelden veldig raskt i kontakt med vann, og for det andre er det et sjansespill med viktige kalorier for fisk å stadig jage kvikke insekter. Kvikke insekter resulterer i flere mislykkede forsøk fra ørretens side. Regnestykket er enkelt; kaloriutbyttet må være større enn kaloriforbruket, ellers er det liten vits å spise i det hele tatt. Store fisker har en utpreget evne til å velge den adferden som gir størst kaloriutbytte, hvis vi ser bort fra gytetiden.

I praksis betyr det overnevnte at flua i mange tilfeller bør fiskes deaddrift, altså uten tilført bevegelse og med minst mulig påvirkning fra fluesnøre/fortom, noe som særlig gjelder nymfefiske i elv, myggfiske og fiske med tørre døgnfluer. Lett bevegelse som best beskrives med vibrasjon – og i noen tilfeller rolige vibrerende inntrekk, kan med fordel tilføres sporadisk til enkelte klekkere, tørre vårfluer på stille vann, svømmende nymfer og pupper, og imitasjoner av havarerte landinsekter. Deaddrift med imitasjoner skremmer sjelden fisk, men unaturlig bevegelse på flua kan jage drømmefisken langt av gårde. Prøv deaddrift først dersom du er usikker. Forsiktighet er stikkord.

Det er mange selvfølgeligheter innen imitasjonsfiske, som ofte overses i praksis. Et godt eksempel på dette er påstanden om at imitasjoner av bunnlevende nymfer og larver fortrinnsvis skal fiskes langs bunnen. Jeg skriver fortrinnsvis, siden naturen alltid liker å presentere nye unntak for oss imitasjonsfiskere, slik at vi får noe å bryne oss på. De aller fleste uten et utpreget kverulerende gen vil si seg enige i påstanden, men langt ifra alle utfører dette på en god måte i praksis. Vær selvkritisk til det du driver med, og gå ditt eget fiske etter i sømmene! Kan du gjøre noe bedre?

Sky fisk
Det er sammensatte årsaker til at en fisk vokser seg stor. Den ene opplagte årsaken, er at den har styrt unna trusler på en god måte hele livet. Likevel varierer graden av skyhet hos stor fisk slik vi som fiskere opplever det, så det er klart at det er faktorer som påvirker denne skyheten. Jo mer man kan om hva som gjør en stor fisk redd, jo mer stor fisk vil du få over en viss tid som imitasjonsfisker.

Det vil selvfølgelig være individuelle variasjoner fra fisk til fisk, men jeg har gjort meg noen viktige erfaringer gjennom årene. Det første jeg vil poengtere er hvilken påvirkning overflaten har. De fleste med en del fisketurer bak seg har opplevd hvor lettskremt fisken er med helt blank overflate. Naturlig nok, siden overflaten er fiskens vindu mot vår verden. Forestill deg selv hvor lett det er å se bevegelse gjennom et vanlig vindu, sammenliknet med et tenkt vindu som beveger seg som overflaten på et elvestryk eller forblåst vann. Det er utrolig hvor lettskremt fisk kan være under helt blanke forhold, og utrolig hvor nært man kan komme med rolige bevegelser om fisken står under en urolig overflate. Det er faktisk overraskende lite bevegelse på overflaten som kreves, før det blir relativt enkelt å komme seg på nært kastehold uten at fisken skremmes.

Hvor langt fisken er unna sitt vante trygge område eller tilfluktssted er også en viktig faktor. Eksempelvis er fisken vanligvis meget sky ved beiting på mygg, særlig i stille vann på vindstille dager siden den da går unormalt tett på overflaten for å spise flest mulig myggpupper på kortest mulig tid. Det samme gjelder for fisk som beveger seg inn på grunne områder for å finne en høyere konsentrasjon av mat.

Lys er også en opplagt viktig faktor. Retningslinjene her kan best beskrives med å vise til vårt eget syn under forskjellige lysforhold. Vi ser dårligere jo mørkere det er, og kan blendes av sola hvis vi får den midt i trynet. Det samme gjelder for fisk.

Enkelte ganger har jeg også opplevd fisk som overser meg nærmest fullstendig, i så ekstrem grad at jeg har kunnet ta på den med stangtuppen før den skjønner at noe er på ferde. Det er særlig tre situasjoner hvor dette kan skje:

  • Den ene og kjedeligste situasjonen, er når fisken står statisk som i dvale og bare konserverer energi. De kan da være fullstendig stillestående i lang tid, og håpløse å få til og ta. Noe som selvsagt anses som utrolig frustrerende.
  • Den andre og mest interessante situasjonen, er når mattilgangen er så stor at fisken bokstavelig talt setter livet på spill for å legge på seg mest mulig på kortest mulig tid. Dette inntreffer oftest i områder med kort sommersesong, når årets første eksplosive døgnflueklekkinger knekker i gang, og når de tyngste vårflueklekkingene går av stabelen i skumringen.
  • Tredje situasjon er som du kanskje allerede har gjettet i gytetiden, men da lar vi fisken være i fred!

Nyansene i hvor sky en fisk er under forskjellige forhold, må du lære av egne erfaringer. Etter hvert blir det en automatisk følelse du har, idet du sniker deg innpå fisken. Spotting av fisk har lært meg utrolig mye på dette feltet de siste årene. Rolige bevegelser og tålmodighet er meget viktig. Bruk heller ti minutter for mye, enn ett minutt for lite på å komme i kasteposisjon. Det vanskeligste jeg har vært borti er krystallklare elver med sandbunn i Nord-Norge, speilblank overflate, og kjempeørret på halvmeterdypt vann. Den ultimate utfordring.

Teamwork
Teamwork er om ikke essensielt, så i alle fall et solid fortrinn innen imitasjonsfiske. To hoder tenker bedre enn ett, sier ordtaket. Det er mye sant i dette. Å diskutere felles observasjoner kan være veldig lærerikt. Innen fluefiske vil jeg si meg enig i at to hoder tenker bedre enn ett, men at tre hoder blir bare vas! Jeg liker med andre ord best å fiske to og to. En fiskekompis gir nødvendig moralsk støtte der du står overfor ditt livs hittil største vakende ørret, han er klar med håven, han tar bilder av deg med fisken og du har en å dele opplevelsen med. Kanskje har hans ekstra par med øyne også vist seg uvurderlig ved spotting av kjempefisken, og du fikk som den heldige vinner i stein-saks-papir fiskeretten på den. Så hvis du ikke har noen fiskekompiser som er like ivrige som deg, bli sosial mellom de enslige fiskeøktene dine og få kontakt med andre dyktige og/eller ivrige fluefiskere!

Spotting
Spotting av fisk er utrolig spennende der forholdene ligger til rette for det. Det kan være mye å lære av og holde øye med en fisk i vannet, og studere adferden. Klare elver eller innsjøer med monoton og gjerne lys bunn er der du har best mulighet til å spotte fisk. I elver hvor fisken i hovedsak er stasjonær, i alle fall innenfor et visst avgrenset område, er der spotting er både enklest og mest nyttig.

Spotting av fisk fremstår for mange som et mysterium, selv om oppskriften er ganske enkel. For det første krever det at både sted og vær stemmer. Et trent øye er heller ikke et drawback. Gode polariserte briller er et must, og bruk gjerne en caps eller hatt med vid brem for å skjerme for forstyrrende lys. Beveg deg sakte oppstrøms, med hyppige innlagte pauser. Det er ekstremt mye lettere å se bevegelse i elva om du selv står stille. Prøv ut i fra forholdene å se for deg hvilke standplasser fisken bruker, og bruk ekstra god tid på de mest spennende plassene. Se etter bevegelser og skygger på bunnen. Spotting av fisk har for meg vært nyttigst i perioder hvor fisken beiter hovedsakelig på nymfer og larver langs bunnen. Allerede før vårflommen, kan dette være et sinnssykt spennende tidligfiske!

Om du oppdager en fisk som beiter aktivt på nymfer er det viktig å ta seg tid. Gjør deg opp noen tanker om hva fisken konkret beiter på. Gå et stykke unna og snu noen steiner, for å finne de mest aktive og tallrike nymfene. Flere forskjellige nymfer på fortommen kan være et alternativ om du er usikker. Bruk god tid på å posisjonere deg gunstigst mulig, og legg de første kastene kort – for å sikte deg inn på fisken uten å risikere skremme den med fluesnøret. Bedre å kaste for kort enn for langt.

Om fisken står dypt og ikke beveger seg særlig langt etter hver nymfe, oppstår et annet problem. Lysbrytning. Les litt fysikk om lysbrytning mellom vann og luft, for fisken kan fort stå nærmere enn du tror. Ta også høyde for at hvis det eksempelvis er tre meter dypt og du har fem meter fortom, må du plassere kastet langt nok ovenfor fisken til at flua rekker nå ned til den før den driver forbi. Dersom flua i dette tilfellet driver langs bunnen slik du ønsker, vil fortommen peke nokså rett ned fra tuppen av flytesnøret ditt. Med andre ord; kast langt nok ovenfor fisken, og langt nok til at tuppen av fluesnøret ditt driver med strømmen omtrent rett over der du ser fisken. Øvelse gjør mester!

Tid på døgnet
Morgen og kveld er kjente og kjære fisketider for de fleste. Men hvorfor får man opplagt mer fisk til disse tidene? Det er flere årsaker. Den første opplagte årsaken er at maten er lettest tilgjengelig til disse tider av døgnet. Døgnfluer klekker ofte morgen og formiddag, mygg og vårfluer klekker ofte utover ettermiddagen og kvelden. Og siden mattilgangen i stor grad dikterer fiskens aktivitet, vil vi oppleve mest aktivitet på fisken – og dermed best fiske, nettopp morgen og kveld. Tidligere beskrevet nymfedrift grunnet insektenes forflytning, har også en tendens til å inntreffe morgen og kveld. Under disse forflytningene flytter ofte mange insekter av samme art på seg samtidig, litt som ved en klekking. Ingen vet konkret hvordan insektene klarer å synkronisere dette, men slik fungerer det altså. Lyset spiller også en rolle.

Fisken blir mer sky i godt lys, som nevnt tidligere. Den føler seg mer eksponert og utsatt. I sterkt lys med sola høyt på himmelen midt på dagen, vil det dermed kreve en større tetthet av mat for at fisken skal vurdere risikoen som akseptabel i forhold til gevinsten. Den foretar en risikovurdering. Med andre ord begrunner også dette til en viss grad hvorfor vi opplever fisken som mer bitevillig morgen og kveld, før og etter sola står høyt.

Under høstfiske skjer det en overgang i adferden hos fisken. Her snakker jeg da om ørret. Ørreten endrer fokus fra mat og gradvis over mot det motsatte kjønn, og trekker mot elver og gyteområder. De fleste fiskere, og for så vidt mennesker generelt vet også av egen erfaring at sulten ikke er særlig stor når kjønnsdriften har tatt overhånd. Det morsomme for oss fluefiskere, er at gytefisken gjerne trekker mot elver og gyteområder i god tid før sulten forsvinner. Stor fisk kommer fra vannene for å rekognosere gyteplasser, og kan ofte oppholde seg i store elvehøler før gytetiden kommer i gang for fullt. Den typiske adferden i denne perioden før det er fiskestopp og gytetid, er at stor gytefisk er rimelig stasjonær og passiv midt på dagen, men at den blir å finne på brekk og i grunnere strømmer i tilknytning til nevnte dype høler morgen og kveld. Grunnet den tosidige oppførselen drevet av mat og kjønnsdrevet adferd, kan man ved gode klekkinger finne enormt stor ørret beitende nær innsjøer og dype elvehøler i denne perioden.

Stor fisk er målet for de fleste, og kjennskap til fiskens adferd til forskjellige tider av døgnet er da ekstremt viktig. Stor fisk er typisk den siste til å starte beiting ved en klekking, og den første til å slutte – av den enkle grunn at den grunnet sin størrelse krever den høyeste tettheten av mat for å finne det forsvarlig og spise. De beiter ofte insekter meget intensivt i korte perioder.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at de store gytevandrende fiskene bør få friheten tilbake etter å ha blitt fanget. Det spiller ingen rolle om fisken blir fanget og drept i august eller i oktober, en gytefisk er borte i begge tilfeller. Bruk sunn fornuft, i forhold til bestanden der du fisker!

Hvilke insekter er aktive og hvilke insekter blir spist av fisken?
Banalt spørsmål kanskje, men selvfølgelig veldig relevant. Og ikke alltid like enkelt å avgjøre. Observasjon er den opplagte nøkkelen, men det er lett å bli lurt. Er det en solid klekking av en eneste insektart, kan du raskt avgjøre hva du bør ha i enden av fortommen. Problemene oppstår vanligvis i det øyeblikk flere arter insekter klekker parallelt, i store antall. Under store klekkinger har fisken en tendens til å bli selektiv, og under store paralelle klekkinger har fisken en klar tendens til å foretrekke den ene arten fremfor den andre. Trikset er å oppdage hvilket insekt fisken velger, noe som kan variere individuelt fra fisk til fisk i visse tilfeller. Jeg har opplevd stor ørret som utelukkende velger mygg under teppeklekking av døgnfluer, ørret som velger den minste av to klekkende døgnfluearter, og ørret som til stadighet velger maur foran alt annet. Ha øynene med deg!

Fiskens aktivitet i forskjellige vanntemperaturer
Fisk er vekselvarme skapninger, noe som for våre ferskvannsfiskearter betyr at de til enhver tid holder samme temperatur som omgivelsene. Metabolismen er ut i fra fiskeart og lokal variasjon tilpasset en viss idealtemperatur gjennom evolusjonen. Dette betyr at fisken blir treg og sløv hvis vannet er for varmt eller for kaldt, men medfører også at de slipper unna med grovt regnet en tiendedel av kaloriforbruket til jevnvarme dyr av samme størrelse.

Trivselstemperaturen til ørret blir typisk definert som fra 8-12 grader. For røye er denne noe lavere. I praksis betyr dette at fisken vil lete etter vann med ideell temperatur. Et godt eksempel på dette er hvordan fisken trekker mot åpne råker ved elveos på våren, der soloppvarmet elvevann entrer innsjøen med en temperatur et par grader høyere enn innsjøvannet under isen. Andre eksempler på dette er endring i aktivitet gjennom døgnet basert på lokale svingninger i vanntemperatur. Det beste praktiske bildet jeg kommer på for å beskrive dette, er ved forsommerfiske på døgnflueklekkinger i skogsvann. Etter hvert som vanntemperaturen stiger utover forsommeren, blir beiteperiodene til ørreten tidligere og tidligere på morgenen og senere og senere på kvelden – fordi vannet da har en mer ideell temperatur. I lengre perioder hvor vanntemperaturen ligger godt under de nevnte 8-12 grader for ørreten, er det den tiden på døgnet hvor vannet er mest oppvarmet som gjerne er den beste fisketiden. Typisk to til fire timer etter at sola står som høyest på himmelen.

Finn nye fiskeplasser
En nøkkel til både å få stor fisk, og å utvikle seg som imitasjonsfisker er å oppsøke nye fiskeplasser. For å finne stor fisk, og for å bli en mer allsidig fisker som følge av møte med nye ukjente fiskeområder. En trening på tilnærming rett og slett. En viss bakgrunnskunnskap om ørretbestander i forskjellige landsdeler er en fordel, samtidig som kunnskap om favoriserte fiskebiotoper kommer godt med. Kunnskap om konsentrasjon av de forskjellige insekter og deres påvirkning på fiskebestanden, samt hvordan andre fiskearter påvirker ”din” fiskeart viser seg også ofte nyttig. Med en bakgrunnskunnskap om disse emnene, kan man gjøre meget god research via internett. Lokalkjente fiskere kan selvfølgelig bidra med uvurderlig tilleggskunnskap, men det er utrolig tilfredsstillende å finne sin egen nye perle…

I møte med nye fiskeplasser, er det bare unntaksvis at man treffer perfekte forhold og får se stedet fra sin beste side. Som en generell regel må man gi et nytt sted tid, dersom du har tro på lokasjonen. Prøv noen turer på forskjellige årstider, og sjekk nøye ut insektbestandene og egnede tilholdssteder for storfisk i nærheten. Få en oversikt over gode standplasser, og eventuelt fisketrykk. Beveg deg en del, skaff deg oversikt. Vær mye ute, må være et av mine beste tips. Jo mer du praktiserer, jo mer erfaring bygger du opp over en gitt tid. Hvis du i tillegg er tålmodig, observerer, er nøye med detaljer og sørger for å ha et visst nivå av teoretisk kunnskap innefor det du driver med er du godt på vei som imitasjonsfisker…

Årstider
Som dedikert imitasjonsfisker her i Norge er ikke alle årstidene like kjærkomne. Allikevel nekter jeg å innfinne meg med moder naturs vrede, og trosser gjerne snø og is for en tur ut med fluestanga. Det krever selvfølgelig en justering av forventninger og ambisjoner rent fiskemessig av og til, men fisken svømmer i elver og vann hele året den!

  • Vinterstid må jeg innrømme at det i de verste kuldeperiodene kan være vrient som fluefisker i Norge. Men det finnes plasser hvor elvene er isfrie og holder fisk, til enhver tid. Tailwaters er et prima utgangspunkt for å starte letingen etter ålreite vinterplasser. Åpne råker rundt elveos i stille vann er også meget spennende. Diverse nymfer, streamere, mygg og steinfluer er det du i all hovedsak trenger i vinterboksen. Ettermiddag før skumring, på solrike dager er vanligvis det sikreste.
  • Utover våren begynner ting å skje, og fluefiskere begynner å smile igjen. I elvene kan du oppleve et brukbart fiske med de nevnte vinterfluene før vårflommen kommer, og i stille vann er det mygg, nymfer og streamere som gjelder etter isløsningen. Det går vanligvis 1-3 uker fra vårflommen i elvene og isløsning i vannene, før de første døgnfluene dukker opp og man går en av imitasjonsfiskerens høytidsstunder i møte. Idealtemperatur i vannet, og tunge mygg- og døgnflueklekkinger henholdsvis kveld og morgen. Denne årstiden har fisken en morsom tendens til å bli ganske selektiv til tider, så ”matching the hatch” er meget viktig.
  • Utover sommeren gjør man lurt i å søke til fjells. Følg idealvanntemperaturen oppover utover sommeren! Sommerfiske i vann over idealtemperatur medfører ofte mest småfisk, selv om man kan dette borti en og annen storing nattestid eller ved heftige maursverminger blant annet. De største fiskene trekker gjerne dypere denne perioden, grunnet vanntemperaturen.
  • På sensommeren og høsten faller vanntemperaturen igjen, og det er prime time for vårfluer. Tidlige gytevandrere og vårflueklekking, kan fort gi deg nye personlige rekorder år etter år om du finner deg noen egnede plasser. Fisken blir utpreget mer aggressiv og opportunistisk når det nærmer seg gytetid, og mange forskjellige fluer kan fungere godt.

Hva trenger du av utstyr?
Jeg skal gjøre dette avsnittet ganske kort. En stang og et snøre du trives med er viktig. For ørret og røye her til lands er AFTM-klassene tre-seks mest brukt. Snelle med brems eller overløpsbrems, et par behagelige vadebukser med stødige vadesko og et utvalg fortom nedover til i alle fall 0,14mm tykkelse. Stor nok håv (du kommer til å takke meg for det tipset en vakker dag), med knuteløst nett for ikke å skade fiskens slimlag. Målebånd, vekt, tørrflueimpregnering, risteboks for å tørke tørrfluer, fortomsfett, og et best mulig utvalg gode fluer bør også være med. Fotoapparat og eventuelt filmkamera i hånda på fiskekompisen gjør at du kan gjenleve opplevelsene år etter år. En chest-pack eller fiskevest er praktisk, gjerne i kombinasjon med en hendig vannavstøtende eller vanntett dagstursekk til de dagene du beveger deg et stykke.

Catch and release basics
Ikke bruk lenger tid på å fighte fisken enn strengt nødvendig.  En håv med knuteløst nett er allerede nevnt. Å bruke kortest mulig tid med fisken ute av vannet er også et viktig moment. Ikke la fisken komme i kontakt med bakken, og hold den vannrett med en forsiktig hånd. En krokløsertang er praktisk hvis flua sitter veldig godt. Dersom det mot formodning er minusgrader, bør du ideelt sett ikke ha fisken ute av vannet i det hele tatt grunnet de følsomme øynene. Ikke la fisken gå før den tydelig er klar, og husk og si ”takk og på gjensyn!”.

Stol på det du ser
Ved imitasjonsfiske, vil jeg anbefale å stole mer på det du ser enn det du har lest – selv om man selvfølgelig kan lese seg til mye kunnskap også. Lokale variasjoner stiller krav til tilpasningsdyktighet hos fiskeren. Nettopp dette er årsaken til at lokalkunnskap er så høyt skattet innen fluefiske, og sportsfiske generelt. Som tidligere beskrevet har jeg flere ganger møtt fiskere så blindet av artikler de har lest om eksempelvis døgnfluefiske, at de ikke engang ser at det ligger minst like mye maur som døgnfluer på vannet, og ikke minst at fisken kun spiste maur. Ta lærdom av dette, og bli en dyktigere imitasjonsfisker!

Hvorvidt du nå sitter igjen med et inntrykk av at imitasjonsfluefiske er en overkommelig oppgave eller fortsatt håpløs vitenskap, vet jeg ikke. Men jeg håper og tror at jeg i denne artikkelen har presentert deg for noen nyttige retningslinjer, og tips som hjelper deg i riktig retning. Som nevnt tidlig i artikkelen handler et vellykket imitasjonsfiske mye om å eliminere, eller i alle fall minimere tilfeldighetene. Nettopp dette er noe av det jeg finner så fengslende med denne type fiske. Med økt kunnskap og erfaring vil du stadig bli en dyktigere imitasjonsfisker , men utlært – det blir du aldri…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *