Guideline-gutta på fluetokt

Fluefisket har grodd fra barndommen. Trekvart inn i livet blir hobby virke.

Tre gutter i 30-årene med senior i førersetet, har fisket med flue siden barndommen. Drømmen om å gjøre hobby til virke er godt i gang.

Taxien stopper utenfor det store bygget til Plantasjen på Skedsmo. Det er mørkt og isende kaldt. Ikke sesong for det disse guttene helst vil drive med; fluefiske. Ikke sesong for oss tre som drar på intervju heller.

Fra bits til fluefiske
På noen kvadratmeter i bakgården er der Guideline AS skal holde hus. Gjennom en stålport og mellom noen murer lyser det i noen sokkelkontorer. Ikke slik vi er vant med å bli møtt i Snekkenes’ storhetstid da Guideline var en del av Aktiv Fritid, senere Nordic Outdoor. Glitter og glam er sopt vekk og nye koster skal feie markedet – slik Snekkenes’n gjorde et par tiår.

– God kveld, velkommen!

Espen Myhre (33), eller Kåre Espen som det står på dåpsattesten, tar i mot oss. En varm og blid velkomst. Han er yngstemann og den eneste i familien Myhre som er heltidssansatt i Guideline AS. Siviløkonomen har konvertert fra bits og bites i Microsoft til taperinger og membraner i Guideline. I praksis betyr det at han er ansvarlig for daglig drift og salg av produktene – uten å være helt ansvarlig. Daglig leder er nemlig Stein Thorvaldsen. Slik han var ansvarlig for fiskedelen av Nordic Outdoor og Aktiv Fritid i Snekkenes-epoken.

De gamle er eldst
Broren Eivind (35) jobber i familiens forvaltningsselskap og eldstebror Kjetil (39) sitter godt i markedsavdelingen til BMW Norge ved siden av styreverv i Guideline-selskapene. Faren Ole Johan (passert 67) er mest laid back. Han er snart pensjonist på andre fiskesesong.

– Rakk å bli pensjonist like før laksesesongen, ja.

Han lener seg ekstra tilbake i stolen, legger armene i kors og gliset blir påtagende bredt.

– Jeg har hatt den mest perfekte sesongen noensinne. Cuba, Patagonia, Skottland, Mexico med fluestang når det har vært råkaldt og snø her. Jeg var vel så vidt hjemme om før lakseåpningen 1. juni, sier han og smiler like bredt som bare Jim Carrey kan.

– Og fortsatt gift?

– He, he, ja, med samme kona.

myhrejohan

Jeg har hatt den mest perfekte sesongen noensinne. Cuba, Patagonia, Skottland, Mexico…

Det knyter seg i brystkassa. Misunnelsen tar tak. Ikke fordi at jeg vil være pensjonist. Det er ikke noe å misunne. Dit kommer man tidsnok. Men å reise hit og dit med fluestanga frister.

Ole Johan snakker i vei om marlin og bonefish, kelt og springer, og laks da. Det han brenner mest for, den atlantiske villaksen. Han mumler også noe om å få mer tid til sjøørret. For meg går det over i øresus – jeg vil liksom ikke høre mer, akkurat nå…

Alle mann alle er med
I juli i 2008 tok familien Myhre over merkevaren Guideline. Alt. Både i Norge og i Sverige. I dag er det samlet i Guideline AS og Guideline Sweden AB. Begge deler eid av familien Myhres forvaltningsselskap Wøien Forvaltning AS. Produktutvikleren Leif Stävmo og Stein Thorvaldsen er også med på eiersiden i selskapet.

I England fikk Hywel Morgan ny jobb, etter år i Svendsen Sport AS for å profilere Scierra. Deretter etter en snartur innom Zpey System AS valgte han å takke ja til en visitt innom Myhre-karas Guideline, for å hjelpe til en kort periode. Det er Matt Hayes, fiskemannen fra programmene på Discovery, som nå skal face Guideline utad og konvertere «karpefiskere» til fluefiskere framover.

Stort sett alle som jobbet med Guideline i Norge da det var en del av Nordic Outdoor, er med i det nye selskapet. Bente også, fru Snekkenes, hun som har vært med på Guidelines fødsel. Og Børge da, den overenergiske selgeren som nok også hadde klart å selge sand i Sahara, om han hadde måttet. Ann Kristin er på kontoret og Rune André promoterer fortsatt Guideline-produkter. As in old days.

Vi gikk i forhandlinger med Nordic Outdoor. Det var verdt satsingen.

– Hvorfor kjøpte dere Guideline?

Det blir noen sekunder stille rundt møtebordet i Skedsmo. Alle ser på alle, før overhodet i familien bryter stillheten og svarer.

– Vi gikk i forhandlinger med Nordic Outdoor. Det er en merkevare som står sterkt i Norge, og i Sverige, for ikke å glemme i deler av Europa. Det var verdt satsingen, at noen ville skille ut Guideline fra Nordic Outdoor som etter hvert drev med så mange typer produkter. Alt fra teltplugger til fluebindingsmaterialer. Forhandlingene gikk vel i havn og vi kjøpte det, alt som har med Guideline å gjøre.

Sånn gikk det til. Enkelt og greit.

For hvor mye spør jeg ikke en gang om. Det er ikke så interessant, ei heller tror jeg at jeg hadde fått et konkret svar. Det er mye mer interessant å snakke fluefiske enn økonomi. En googling bekrefter likevel mine antagelser. Selskapet står støtt fra starten av. Nok om det.

Bibelen…
På vei inn til intervjuet har vi fått dyttet en ny katalog i hendene. Ikke Bibelen, som den gamle, fargerike AF-katalogen ble kalt, men en mer nøktern og sparsom katalog over fluebindermaterialer. Rykende varm fra pallen. Hovedkatalogen er er ikke klar, men er på markedet nå.

– Det er mange som ikke har kastet de gamle Snekkenes-katalogene. De var jo så flotte, nesten som ei bildebok, sier Ole Johan.

Han har rett i det.

Det er mange som har samlet på de gamle Snekkenes-katalogene.

– Vi kommer med mange nye produkter før neste sesong, sier Espen, og smiler – eller smigrer. Han benytter sjansen nå, når vi likevel er inne på kataloger og produkter.

– Så, så, det skal du få snakke om senere, mister!

Jeg bryter han tvert av. Får være måte med reklame, så tidlig i intervjuet. Espen smiler og småler.

Minst er størst
– Hvem har familierekorden på laks?

Espen smiler nå enda bredere og småler enda mer. Han er fortsatt på høyden.

– Jeg. 18,7 kilo. Tatt i Åelva, sist sommer, på flue. Selvsagt.

Spørsmålet går rundt bordet.

– 17,7, sier Ole Johan.

Wow! Slått av minstegutten. Men det gjør han nok ingen verdens ting. Han har tatt så mange, mange flere. Der kan verken Espen, Eivind eller Kjetil hamle opp. Ole Johan satte rekorden sin i Gaula.

myhreeivind

Jeg blir fortsatt veldig ivrig når laksen biter. Det er så moro, så spennende.

– 14,5, skyter Eivind inn. – Også i Åelva.

– 10, sier Kjetil, eldstemann, men ikke størstefangstmann i familieklubben. – Det henger nok en del sammen med fisketida også. Lillebrødrene mine fisker nok mye, mye mer.

– Fælt?

– Nei, jeg har fremdeles et mål – akkurat der. Det har ikke de, like blid.

Klart det har en sammenheng. Men det er ikke hele forklaringen. Flaks eller uflaks også. Man velger da ikke kiloene som skal bite på flua. Det vet alle som driver med fluefiske. Og når på sesongen man fisker. De største biter ikke i juli, så hvis det er da man har mest mulighet til å fiske øker ikke akkurat sjansene for å slå familierekorden. Uansett, det er en behørig rekke av store lakser; nesten 61 kilo med rekordlaks på fire mann står det respekt av.

Men så er også dette livet til disse fire karene; fluefiske og laks, først og fremst. Eivind smetter inn noen ord om at han er vel så ivrig ørretfisker. Han gir klart utrykk for glede og iver. Kanskje den ivrigste av dem alle, i alle fall den som sier det.

– Jeg blir fortsatt veldig ivrig når laksen biter. Det er så moro, så spennende.

Vender seg mot Åelva
Sabattuka er hellig. Det er det de kaller uka de skjermer for alt og alle. Ei uke med tjukke slekta i Åelva. I fjor sommer var de 17 personer, inklusive kjerringer, unger og venner med sine vedheng. Fiskekamerater er Gerhard Schive, godt kjent i fluefiskemiljøet og etter hvert kjent for en av ildsjelene bak Reddvillaksen.no. Og Arild Blomfeldt, han som tegner så fine fisketegninger. Laksen møter kamp når disse karene er på hugget.

– Nok folk på fisketur det?

– Ja, men det er jo ikke brått alle som fisker. Det er bare ei flott uke, hvert år. Slik skal den uka være, sier Ole Johan.

Hjemme ble laksen delt ut til slekt og venner. I dag tenker jeg på det med skrekk og gru.

Ole Johan har naturlig nok trålet flest elver, kastet flest kast og fått flest fisk. Han er eldst og han har fisket laks siden han var liten gutt. Tidligere fisket han på Hembre-valdet i Stjørdalselva. Det begynte hos Inger Hembre i 1959. Ungene husker det, ikke i 1959 for da var de ikke født, men de husker sommerens barndom langs den vakre trønderelva. Siden har fluestanga vist dem vei til Åelva og Frøsethhølen i Gaula, i all hovedsak.

– En gang på 70-tallet måtte jeg få tak i en liten henger for å frakte laksen hjem. Den polske hengeren rommet mye laks. Hjemme ble laksen delt ut til slekt og venner. I dag tenker jeg på det med skrekk og gru. Men det var slik det var den gangen, laks ble ikke satt ut igjen og det var ingen begrensninger. I dag setter jeg – vi – ut det meste. Tar kanskje et par i Gaula og en og annen matfisken, resten får leve. Det står ikke så bra til med villaksen.

Ole Johan blir tenksom. Hadde han bare visst. Hadde bare så mange, mange visst…

Sportsfiskere er i ferd med å snu i tankegangen der. Fang og slipp er på vei inn. Men det er et godt stykke igjen. Det er for mange som tar opp for mye. Som fortsatt har det i sjela at de skal fylle fryser’n, selv om bag limit-kvoter regulerer mer og mer. I generasjoner har vi høstet for mye av laksen. Pluss oppdrettsnæringen da som har sine svin på skogen. Og dritten vi på kloden slipper ut som faller ned igjen i vannet.

Lakekara fisket for fangst
Johan hører til generasjonen som har «matauket» i lakselva i tiårene etter krigen. Far min også. Kara gjorde det den gangen. Jeg var med fra jeg stabbet rundt og så det i alle år. Satt på huk og lagde «fangstgrop» i småsteinen for at de skulle sikre fangsten. Å ikke slå i hjel laksen var ikke tema en gang.

– Det er liksom blitt borte en dimensjon ved laksefisket med årene. Det var konkurranse i gjengen den gangen. Den som la seg på gulvet, på et hardt, jævlig gulv, i ei småblaut gummibukse, litt uggen og sliten, han kom seg opp igjen på morrasida. Å kle av seg og krype under dyna var livsfarlig. Da var det morra’n før man våknet. Og den beste laksetida var passé.

Det er full enighet rundt bordet. Alle kjenner vi den.

– En dimensjon er borte, sier du, men du driver fortsatt med laksefiske?

– Det har kanskje kommet noe annet til i stedet. Å se laksen svømme i elva igjen. Å opprettholde en bestand. Det har blitt en viktigere del av laksefisket.

Alder hidrer ikke holding
Når en mann som nærmer seg de 70 kan endre så holdning på at all laks skal ikke slås i hjel, da kan alle. Det finnes ikke lenger et eneste argument for å ta livet av all laks man fanger. Slik er ikke situasjonen til villaksen nå. Det må vi akseptere, om vi vil drive med laksefiske – og vil drive med det i framtida og at de etter oss skal få drive med det. Det finnes jo andre hobbyer for de som tror dette er fangst for mat på bordet.

Nå er kronårene vi hadde borte. Vi har bare oss sjøl å takke for det.

– Du kan si det er det samme om man slår i hjel laksen i sjøen eller i elva. Slik sett. Men den er så mye mer verdt i elva. Den gir livsgrunnlag til så mange, mange flere når man opprettholder laksefisket i elvene. Det er forskjellen. Nå er kronårene vi hadde hvert 7. eller 8. år borte, fordi vi har fanget for mye og tuklet for mye med naturen. Vi har bare oss sjøl å takke for det.

Verden har drevet med catch & release i årtier. Ikke Norge. Det er først nå det begynner å komme – og kanskje blir det fullt ut akseptert snart.

– Norge er et tregt land, sier Kjetil. – Generelt. Ikke bare når det gjelder laksefiske og lakseforvaltning. Vi er liksom på berget vi. Fortsatt.

– Tidlig satte vi beinharde regler i Åelva, på den strekningen vi disponerer. Fiskerne fikk slå i hjel én hannfisk i uka. Ikke mer. Det var ingen av de faste fiskerne som ble borte. Det sier sitt, sier Ole Johan.

Endringer er kaféprat
Det har vært litt stille rundt Guideline det siste året. De fargerike annonsene i fagbladene er ikke like mange, like prangende og like store. Slik skaper kaféprat i fluefiskemiljøet. Ting er uvante.

– Ting tar tid. Vi er i en fase hvor vi har tatt over selskapet, vi restrukturerer, vi har flyttet hele lageret til Sverige, det er nye IT-systemer, ny nettside… Vi har jobbet mye i bakgrunnen da, ting som ikke synes. Nå er det fundamentet mer eller mindre på plass. Da skal det bli mer tid til å møte kunder, håper jeg. I det rette elementet.

myhrekjetil

Norge er et tregt land. Vi er liksom på berget vi. Fortsatt.

Norge er mer på det jevne, mer stabilt.

Espen blir mer formell i praten når han snakker om selskapet og det å drive en fluefiskebedrift. Den løsslupne fiskepraten går over i tall og strukturering. Men det er ikke mer enn snaut to år siden Myhre-karene tok over Guideline, det er kanskje ikke så lenge når alt skal bygges opp på nytt?

– Nei da. Nå er vi ferdig med det første, hele driftsåret. Og jeg er fornøyd med det også.

– Er dere det?

– Ja, det er vi. Det er Sverige og eksportmarkedene som går veldig godt. Norge er mer på det jevne, mer stabilt.

Business på G
Kjetil og Eivind spisser ørene, de lytter og følger med. Det er tydelig at denne familien liker business. Det ligger i genene å drifte selskaper og å forvalte. Det har deres far gjort i mange år. Nå skal trekløveret trå stien videre.

– Norge er ganske mettet egentlig, i fluefiskeutstyr. Det er mange om beinet og det virker ikke som det kommer så mange fluefiskerne til heller. Rekrutteringen virker dårlig.

Da det var demoer på 90-tallet krydde det av folk. Leverandørene var populære. Det var liksom et høydepunkt på våren når utstyrsguttene lesset lass med stenger, sneller og liner ut på grasbakken i bygde-Norge. Endelig skulle vi få se og prøve årets nyheter. Jeg husker det var moro. Nysgjerrigheten var stor.

– Vi merker det er færre folk, mange færre enn da. I Sverige gjør vi arrangementer sammen med konkurrentene våre. Det skaper mer blest, uten tvil. En slags minidemo.

– I Norge?

– Det er ikke utenkelig. Vi har ikke tenkt på det, egentlig, ikke ennå, sier Espen.

Men da må en av leverandørene ta initiativet. Kanskje gjør en av dem det, en dag. Det er egentlig enn vinn vinn – både enklere for kunden og enklere for leverandøren.

– Og vi får vist at produktene våre er mye bedre enn konkurrentens, skyter Ole Johan inn, og smiler og det utløser en samstemt kneggelatter.

Vi setter punktum for reklamen. Her må det skiftes tema før det tar helt av.

myhreespen

Kjendis i trøndertraktor
På slutten av 90-tallet var jeg og mannen min, Boye, på utkikk etter ei trønderelv å slå rot i. Vi tenkte å flytte fotfestet fra Eidselva til ei elv rundt Trondheim. De to store, Gaula og Orkla, fristet liksom ikke helt. Ei mer intim, mindre elv, helst rein flueelv. Stjørdalselva skulle være ei slik.

Jeg var kjendis den gangen. I Namdalen ble jeg hentet på traktor for å bli kjørt til fest.

Ikke før hadde vi tatt de første kastene i Iverhølen, kom DVD-en på markedet – nettopp fra Stjørdalselva. Den håse, robuste stemmen til Daugaard’n runget mellom laksesprell og geitrams. En smågutt av en fluefisker trålet elva dresset i burgrunder Fenwick-utstyr. Pent nok kledd til å gå på fest. Han het Espen. Året var 2000, en kanonsesong som satte elva på kartet.

– Jeg var kjendis den gangen. I Namdalen ble jeg hentet på traktor for å bli kjørt til fest.

Espen ler godt. Det var da det, et tiår siden. Eivind har også vært småkjendis en gang, på en film fra Kola.

De er like pent kledd i dag. Også nå er de på jobb, men på et kontor. Brødrene er like slik; strøkne i klærne med Gant-merket festet på brystet. De handler klær der gutter får papirposer med snorhempe. De ser så ordentlige ut. De virker til å ville gjøre en grundig jobb, ha orden på sakene, ha kontroll og forberede alt før de kommer på markedet med nyhetene.

– Det har altfor mange ganger vært slik at kunden har vært testpersonen. Slik skal det ikke være. Men det har gått så fort fra tanken om produktet er tenkt til det slippes på markedet. Da blir produktutviklingen for dårlig og produktene holder ikke det de lover. Da blir kunden misfornøyd og risen kommer i retur, sier Espen. – Men det er alltid ett dilemma om å være både først ute og best i kvalitet.

– Nå skal du få røpe noen nyheter – men fatt deg i korthet?

Men det er alltid ett dilemma om å være både først ute og best i kvalitet.

Østen på høyde
Espen tar oss på ordet. Puster inn. Han er ikke vond å be der.

– Vi kommer med en amerikansk produsert stangserie, både enhånds og tohånds. Det er en påkostet serie med det ypperste av grafitt. Prissjiktet blir deretter.

– Hvorfor USA-produsert?

– For å møte G. Loomis-markedet. Fluefiskere tror at amerikanske stenger er så mye bedre kvalitet enn Østen-produserte, så de skal få det. Men de tar skammelig feil.

Espen trekker pusten. Blir rødlett i kinnene.

– Amerikanerne har lange tradisjoner og det siste innen teknologi som gjør de til noen av de beste i verden på stangproduksjon. Når vi blander vår stangfilosofi med dette, får vi noe av det ypperste vi noen gang har utviklet av stenger. Men, vi har tradisjonelt produsert stenger i Østen og med testvinnere puster de amerikanerne godt i nakken. Man kan si at skillet mellom Østen og amerikanerne skrumper inn. Det kan Østen, men det er liksom en vrangforestilling i Norge om dette. Det er ingen som kan lage stenger som fabrikkene som har spesialisert seg på dette i Østen, f.eks. Korea.

– Hvor produserer dere Guideline-stengene?

– I Østen.

– Østen er stort?

– Ikke Kina, men i Østen, svarer Espen og vil liksom ikke si noe mer konkret og viser tydelig at han er litt oppgitt over debatten som har gått på forumene om overprising av Østen-produserte stenger. – Kunden aner ikke hvor mange timer det ligger bak utvikling av stenger – aksjon, finish, ringplassering, håndtak… Dette er utgifter som skal dekkes inn igjen, samme hvor stanga er produsert…

myhreespen3

Det er vel ingen firma som har fått så mye pepper på forum og i fluefiskemiljøet som Aktiv Fritid når det gjelder prispolitikk på stenger de har produsert i Østen og på G. Loomis de har importert fra USA. Den tid er forbi, akkurat det lar vi ligge.

Fluefiskere tror at amerikanske stenger er så mye bedre kvalitet enn Østen-produserte. Men de tar skammelig feil.

En sukessserie fra Guideline har vært LeCie-stengene. Nå går deler av dem ut og inn kommer noe annet. Det overlater jeg til leverandørene å gjøre kjent for sine kunder. Vi skal leve vi også, Fluefiske.net… Vi får skryt av gutta, for nettstedet. Så blir vi blide.

– Vi kommer også med en stangserie hvor ambisjonen er å ta tilbake markedet vi mistet med G. Loomis. Det ypperste av grafitt, en påkostet serie. Quality takes time, sier Espen.

Det er svenske Leif Stävmo som utvikler stenger for Guideline.

Gamle G-dager
Jeg kan likevel ikke dy meg, jeg må snakke litt mer produkt.

– Jordkabel’n, forsvinner den?

– Hæ, Jordkabel’n? Espen ser spørrende ut, før en annen skyter forklarende inn; Sprengtråd’n.

Stemningen rundt bordet er løs. Vi snakker om trivelige, gamle dager, den gangen PowerTaperen kom – da den ble kalt Klessnora for sin grelle, glassoransje farge. Tri Cast Glow ble bare ei døgnflue – lina som kunne «blitzes» opp før fisket.

– Ja, vi beveger oss vekk fra det. Nå er det dusere farger. Alle WF-linene får duse dobbeltfarger. Fargen på PowerTaperen er ikke helt klar.

Nå er den det.

– Det har nok vært liner som har vært mer salgstriks enn funksjonelle, smiler Espen og smiler.

Selv om NSB sjelden er i rute, tar vi ikke sjansen. Om 20 minutter plystrer fløyta. Vi har en bit å kjøre, skal kjøpe billetter og finne kupéen. Vi zoomer oss gjennom showrommet, snuser på noen prototyper av vadeklær, registrerer at Guideline er Guideline og snakeroll-logoen er på plass.

G-gutta er på koll. Med og uten Snekkenes. Men med fire blad Myhre. Og vi rakk toget – med et skrik!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *