Nymfedoktor Fismen

Fluefiske.net hadde time hos den fluefiskende doktoren fra Asker. Nymfedoktor Andreas Fismen.

Opptreden i Tørrfluelandet-filmene som Lars Lenths makker har gjort Andreas Fismen (41) til et meget kjent ansikt i norsk fluefiskesammenheng.

Med det som må karakteriseres som et svært lidenskapelig forhold til kasting og fluefiske generelt, omtaler han seg selv som den fødte fisker. Fluefiske.net møtte den energiske doktoren fra Asker på hans legekontor i Oslo.

fismen_03_ja

– Bortsett fra bestefar, som var ivrig fisker, så var verken faderen eller andre familiemedlemmer interessert i fiske. Men da jeg fikk en torsk på landstedet i Bergen som 6-åring, så var det noe helt magisk som skjedde. Jeg ble først og fremst helt gal, og fikk samtidig en slags kontakt med et eller annet i meg som skulle få store ettervirkninger. Siden bestefar gikk bort før jeg kom til verden, så er jeg sikker på at fiskeinteressen min på et eller annet vis er genetisk styrt.

Etter dette kom Andreas i kontakt med dupp og brødsmuler i forbindelse med badeturer, og interessen økte i takt med nye fiskemetoder. Andreas og kompisen fanget da mort i et vann i Asker.

– Dette igjen gjorde noe med meg. Fiskeinteressen var ikke mulig å snu, og ting måtte bare utvikle seg.

Så fikk Andreas bestefarens gamle splitcane-stang, som det tok han en halv time å knekke tuppen på.

– Det måtte liksom bare bli fluefiske, og jeg var vel 10 eller 11 år da interessen for dette virkelig gjorde seg gjeldende. Deretter gikk ting slag i slag, og jeg lånte meg boka «Tørrfluefiskeri» av Preben Torp Jacobsen på biblioteket. En bok jeg da brukte vanvittig mye tid på.

Alt dette skjedde på egenhånd, og det var moren til Andreas som anbefalte ham å gå på biblioteket for å høre om de hadde noe litteratur om det hun trodde sønnen var den eneste i verden til å interesse seg for.

Det var med stor iver at Andreas tok til seg lærdom fra den gamle dansken, noe han nå karakteriserer som en jævli dårlig start på fluefiskelærdommen.

– Det var jo selvsagt «Fly Fishing Strategies» jeg skulle ha lest, og ikke petimeter-verktøyet til Torp Jacobsen. Da hadde jeg nok fått mye mer fisk ihvertfall…

Der etter ble han med i Asker Sportsfiskere, og så Oslo Sportsfiskere fra 1984, som gjorde at han fikk tips om gode fiskeplasser. Blant annet Hallingdalselva, hvor han dro til med Lars Christensen og blant annet traff Axel (bindeleddet mellom Lenth og Fismen). Noe som fikk betydning for ørretfiske fremover.

– Axel åpnet flueboksen sin, og lot meg bivåne det mest fantastiske synet jeg noensinne hadde sett. Fantastisk fordi fluene var uten hackle og hadde rare materialer i kropp og vinger (polyull og garn). Til forskjell fra mine egne fluer som stort sett var mye større og bustete, var bundet av død fugl og luktet formalin. Dette var nok helt klart med på å ta interessen min til et mye høyere nivå.

I Hallingdal fikk Andreas og en kompis (hvem var dette? Axel eller Lars eller Lars?) blant annet en regnbueørret, som skapte stor ekstase i den lille gjengen. Selv om de ikke var helt sikre, så antok de at dette var vanlig ørret til tross for at den ikke liknet helt.

– I ettertid viste det seg jo at det var sluppet ut 100 regnbueørreter i elva med tanke på turistfiske, og vi lærte oss jo forskjellen etter det.

Før Hallingdal, så var det Dikemarkvannet og Askerelva som gjaldt. Men det var i Hallingdal det virkelig skjedde.

– Den største ørreten jeg hadde fått der var vel på 29,5cm, og alt hadde selvsagt blitt grundig målt med stor nøyaktighet. Detaljnivået i fangsrapportene på dette stadiet var helt fantastisk, og jeg fant faktisk de gamle rapportene for ikke lenge siden. Da kunne jeg lese om «3 stykker i dyprenna på henholdsvis 17, 19 og 23cm.» Den ene ble tatt på Royal Coachman og de to andre på Nittedal
Spesial. Videre hadde jeg skrevet at: «Kan dette bety at Nittedal Spesial er en bedre flue enn Royal Coachman? Vel, det gjenstår å se.»

Andreas morer seg over det faktum at de gamle fangsrapportene var på lik linje med at dette skulle ha vært kilosfisk. Virksomheten i denne regionen betegnes også av Andreas selv som den virkelig starten på elvefiskekarrieren.

– På samme tid som jeg ble aktiv i Oslo Sportsfiskere, så leste jeg boka «Nymphs & The Trout» (1958) av Frank Sawyer. Der stod det om Pheasant tail og hvordan denne skulle fiskes. Så dro jeg på hytta i den samme elva hvor jeg hadde fått den på 29,5cm i dyphølen. Med boken i venstre hånd, så kastet jeg en pheasant tail i str. 14 med fettet fortom og hele pakka.

Når da fortommen forsvant ned i dypet på en måte som umulig kunne være naturlig, så strammet Andreas rolig opp og landet en fisk på 550gram.

– Det var da jeg virkelig ble fluefisker. Alt stemte; jeg la kastet oppstrøms og fisken tok akkurat som det var forklart i boka. Ting hang sammen og ga mening. I forhold til før da det bare var en stor busteflue som ble tatt og dratt ned. Jeg skjønte ikke bæret av det sammenliknet med det jeg nå hadde erfart; at man serverte fisken en nymfe som var en faktisk imitasjon av en Rhodani-nymfe. Dette skapte selvsagt en videre entusiasme til å lese og ta til seg enda mer kunnskap.

Det er neppe mange som vil tro at tørrflue-Andreas som vi kjenner fra filmene, altså startet sin seriøse fluefiskekarriere som nymfefisker.

– I 2001 hadde jeg faktisk noe jeg kalte for «nymfeåret». Som så mange andre, så mente jeg at jeg var generelt for dårlig til å fiske med nymfe. Det til tross for at det var det jeg startet med som fluefisker. Jeg vil også tørre å påstå at nymfefiske er et veldig underskattet område i fluefiskekretser, som jeg mener at vi bare må ta mer tak i. Og i den forbindelse ble jeg enig med meg selv om at; «i år skal jeg kun fiske med nymfe». Så alle turer, uansett hvor mye det vaket og hvor mange fuckings dun’s fisken stod og tok, så skulle jeg fiske med nymfe.

Andreas gjennomførte prosjektet fullt ut i både elver og vann, men innrømmer at opplegget tidvis var ganske frustrerende.

– En gang under denne perioden, så var vi ved Trehørningen hvor det var teppeklekking av Vespertina. Og da var det selvsagt veldig fristende å bare legge den ut og bare vente slik de andre gjorde. Jeg derimot måtte jo stå der og kaste og kaste og kaste med nymfa som jeg dro inn hele tiden. Frustrerende selvsagt, men jeg fikk jo fisk likevel.

Han poengterer at Gierach fremstiller nymfefiske på en svært god måte i boka «Zen & The Art Of Nymphing», og fremstiller det som skrives om emnet som vakkert. Det er tydelig at nymfefiske fascinerer ham veldig den dag i dag, og han er stolt av å ha startet karrieren sin på denne måten.

– Det er jo ganske stas at jeg har startet som nymfefisker.

Gjengen som ble skapt i Oslo Sportsfiskere, begynte etter hvert å fiske mer i Hemsila enn i Hallingdal, og Andreas ble der kjent med Tor Grøthe som lærte ham Hemsilas hemmeligheter.

– Jeg har vel klart å få meg et slags mellomfag i Hemsila i løpet av de årene jeg brukte der oppe, og mye av det er uten tvil takket være Tor. Plutselig å klarte jeg å knekke koden i forhold til å fange kilosfisk i elva.

Med dette ble jo også Andreas en del av «Hallfords disipler», og trykket tørrfluefiske til sitt bryst. Det er nok også det de aller fleste kjenner ham som etter Tørrfluelandet-filmene med Lenth. Likevel påpeker han at de såkalte reglene og vedtatte sannheter i forhold til tørrfluefiske nok må tas med en klype salt. Noe både han og Lenth fikk erfare etter innspillingen av Tørrfluelandet 3.

– Mange tror nok at dette bare er tull og spill og juks fra vår side, men vi forstod jo her at de gamle bustefluene funket som bare pokker, og mye bedre enn vi i utgangspunktet hadde trodd. Det må sies å være en stor overraskelse at de gamle bustefluene funket like bra som de nye imitasjonene gang etter gang, og noen ganger til og med litt bedre.

Andreas har nok i senere tid blitt mer og mer overbevist om at det ikke har så fryktelig mye å si hva man setter på fortommen.

– Man kan jo på mange måter legge vekk store deler av fluebinderutstyret hvis man skal ta konsekvensene av det. Og jeg er redd at man burde tatt konsekvensene av det og. Jeg tror dette er sannheten for mer enn bare Nea og Tya, hvor vi fisket.

Dagens tørrfluefiskere er i stor grad veldig fokusert på det som går på fargevarianter og størrelser, og det er vel liten tvil om at folk kanskje bruker for mye av tiden som fluefisker til å dvele over detaljer som kanskje har mindre å si.

– Det er både trist og tullete at det er slik i dag. Jeg skulle selvsagt ønske at det var så viktig å holde seg på et detaljnivå, og at man måtte holde «fargene sine» for seg selv og denslags. Men dessverre så er det altså ikke sånn, og det er ingen tvil om at det er mer enn en sannhet omkring tørrfluefiske slik det fremstår den dag i dag.

fismen_01_ja

Samtidig som Andreas har fjernet endel av sitt eget fokus på rent tørrfluefiske, og beveget seg mer over på nymfefiske, har han samtidig blitt et mer fremtredende turmenneske.

– Med familie, kone og unger og slikt, som jo er realiteten for 40-åringer flest, så blir det mer slik at bare det å komme seg ut er nok. Jeg trenger ikke lenger å få kilosfisk for at turen skal være vellykket. Så lenge jeg får fiske med flue i vann, så er jeg egentlig mer enn glad.

Som fluefiskere flest har jo også Andreas vært på stadiet der stor fisk betyr mye, og de aller fleste har nok også det inntrykket av ham etter Tørrfluelandet-filmene. Noe som altså på ingen måte er en realitet for fluefiskeren Andreas lenger.

– Jeg tror at fluefisketilværelsen går i sykluser. Først så dreier det seg om antall fisk, og at turen kun var en suksess hvis man hadde fått 52 ørreter. Så er det kun størrelse som teller, og det som da for eksempel går på å sitte i 5 dager og vente på én fisk. Ingen av de aspektene er noe jeg bryr meg om lenger, eller har tid til for den saks skyld. Da har jeg heller lyst til å bevege meg i norsk natur, bære tung sekk og kjenne at jeg blir sliten, for så å være litt uheldig med vind og vær og kun få tre fisk.

Andreas setter pris på det hverdagslige, og familien spiller en svært viktig rolle i livet hans. Etter at han fikk barn, så har det å tilbringe tid med dem vært viktigere enn å få  stor ørret på flue. Som et resultat av dette har det blitt mye mer fiske i nærliggende vann i de senere årene.

– Teknisk elvefiske har alltid vært favoritten. Men det er jo ikke så fryktelig mange elver som renner i nærheten av der jeg bor, og dermed har det naturlig nok blitt mest fiske i vann etter at jeg stiftet familie. Elver følger jo ofte veistrekninger, noe vann som regel ikke gjør. Og noe jeg liker med denne typen fiske er at det er forbundet med stillhet og rolige omgivelser. Det å sitte på en stein og speide etter vakende fisk er noe jeg finner svært tiltalende, så det å fiske i marka er noe jeg har blitt veldig glad i.

I følge Andreas er den beste kombinasjen hvis vannet ligger litt høyt samtidig som det er forholdsvis utilgjengelig. Da får han noe av det nærmeste han kommer en optimal turopplevelse. Så vannfiske er kommet for å bli i doktorens liv, til tross for at han i følge seg selv neppe kan karakteriseres som en veldig flink vannfisker.

Ei heller er han så sosial i fluefiskesammenheng som han kanskje fremstår i filmene. Nå fisker Andreas når han har tid, og da blir det logisk mye fisketid alene.

– Vi er jo en gjeng på 8-10 stykker som har fisket sammen i en årrekke, og det blir jo derfor endel turer sammen også i løpet av en sesong. Som for eksempel da vi var på Bahamas i mars og fisket bonefish. Deretter starter sesongen i mars, med korte turer når jeg har tid. Jeg har heller ikke lyst til å være så fryktelig lenge borte fra familien min i strekk. Selv den uka på Bahamas var i grenseland til å være litt for lang, og jeg må nok bare karakterisere meg som en veldig familiekjær far.

Likevel, innspillingen av Tørrfluelandet-filmene uten tvil mye tid, og Andreas har nok periodevis vært mer borte fra familielivet enn fluefiskefedre flest.

– Hvordan ble du egentlig med på opplegget?

–  Jeg traff Nilssen for første gang på Bahamas i 2001, hvorpå han fortalte meg om en idé han hadde om fluefiskefilm. Og siden de aller fleste har én eller annen idé om fluefiskefilm, så var det ikke spesielt vanskelig å finne tonen og prate om dette. Begge var enige om at man ønsket å lage kule fiskescener med nerde-greiene tilstede. Fluefiskefilm for nerder liksom. Men ideen forandret seg selvsagt mye etter hvert, og den første litt latterlige planen om et slags instruksjons-TV ble omformet til underholdning. Noe som selvsagt skulle bli en utfordring, siden jeg da på mange måter skulle erstatte Bård sånn humoristisk sett.

Ifølge Andreas selv, var det likevel enkelt å tre inn i rollen som en ny vimsete og småknotete makker til Lars.

– I og med at Lars på mange måter jobber ganske maskinelt uten de helt store høydene eller bunnene sånn fluefiskemessig, har Bård og jeg nok har et mye større innslag av dette når vi fisker. Så sånn sett så tror jeg at man på mange måter forsterkes litt av akkurat det, som igjen ga meg en rolle som funket bra i forhold til Lars sånn underholdningsmessig.

Sammen med rollen kommer kjendisaspektet, og som Lars har også Andreas opplevd Se & Hør-mentaliteten i norsk fluefiskesammenheng.

– Overraskende nok for min del så har det inntruffet ja. Noe som må karakteriseres som en litt absurd opplevelse egentlig. Til og med i Sverige under nattfiske har jeg opplevd at folk har kommet bort og gitt uttrykk for at de kjenner meg veldig god. I utgangspunktet veldig hyggelig, men også litt slitsomt. Jeg merker nå at jeg har litt problemer med å være ute blant store fluefiskemengder og slikt. Det kan være litt ekkelt at så mange vet så mye om meg, mens jeg ikke vet noe om dem.

Andreas er overbevist om at han og Lars har gjort hverandre til mindre joviale typer i forhold til andre langs elven. Han påpeker at det er vanskelig å finne en balansegang mellom det å ikke ville si en dritt, og det å være høflig.

– Istedenfor å servere 10 ord, så vender jeg nok heller ryggen til og later som om jeg er veldig opptatt.

Doktoren er på mange måter glad for å være ferdig med tiden foran kamera, med tanke på at Tørrfluelandet 3 var den siste filmen fra de to fiskekameratene.

– Jeg kunne dog veldig gjerne tenke meg å være bak kamera en gang i fremtiden. Enkelt og greit fordi jeg synes det er veldig gøy å jobbe med lyd og bilde. Dette er nok et resultat av at jeg har vært med på filmene til Nilssen, kombinert med at jeg alltid har hatt en interesse for musikk og kreative greier som tegning og grafikk. Det å mikse lyd og bilde, samt lage fine overganger er noe jeg liker svært godt.

Men det er ikke dette Andreas liker aller best. Alle vet at det nok er kastingen som står doktorens hjerte nærmest når det er snakk om fluefiske.

– Dette kom vel som en naturlig interesse i dobbel forstand. Selvfølgelig fordi man ofte blir flink til å kaste når man har fisket mye med flue, men også fordi jeg er veldig glad i å gå i dybden på ting. Jeg trives svært godt på et detaljnivå og er nok det mange vil karakterisere som en veldig teoretisk type.

I løpet av tiden som fluefisker, lette Andreas konstant etter en forklaring på kastingens mystikk og mysterier, og brukte som han sier innledningsvis i filmen Rett Linje rundt 20 år på å finne svar.

– Jeg ble litt forbanna rett og slett, og tenkte at dersom jeg hadde fått vite dette tidligere, så hadde jeg skjønt mye mer av fluekasting. Kompisene mine og jeg har stått uhorvelig mange timer og trent fluekasting uten å vite hva som var galt eller hva som var riktig.

Andreas snakker selvsagt om den rette linjen, og presiserer at hans måte å lære på, er å forstå hva han må gjøre, for så og starte derfra.

– Jeg hevder ikke at det er en fasit på hvordan man må kaste. Men jeg liker den pedagogiske forståelsen av fluekastet, og i den forbindelse er Lefty Krehs metode med en rett linje og det å forstå stangtuppens bevegelse veldig god.

Doktoren mener at mange er for opptatt av hvordan ting skal se ut, og dermed glemmer at det estetiske bør komme i etterkant av at man har lært hvordan man skal kaste riktig.

– Hvis man skal lære å bli en robust fluefisker som forstår seg selv kastemessig og som kan takle et vanskelig liv med ulike fiskesituasjoner på en tilfredstillende måte, så er det å fokusere på det estetiske et dårlig utgangspunkt sammenliknet med slik Lefty gjør ting. Man kan gjerne komme tilbake til det estetiske når man har lært seg det grunnleggende, for all del. Men dersom man fokuserer på dette for tidlig, så tror jeg at det er svært lett å stå igjen å ikke skjønne noen ting.

Doktorens filosofi er å praktisk talt gi hele faget til den enkelte brukeren, og si at «her har du alt du trenger, og dette fikser du selv».

– Min misjon med læringsaspektet er at så lenge du følger en rett linje, så kan du egentlig gjøre hva pokker du vil. Det trenger ikke å se så bra ut så lenge det grunnleggende er riktig.

Noe av det Andreas mener er det viktigste med fluekasting, er for eksempel evnen til å kunne produsere ti gode kast på rad, uten å drite seg ut i et av kastene som fører til at man blåser ting.

Doktoren hevder også at dette er nøkkelen til suksess i de aller fleste fluekastesituasjoner. Behersker man dette kan man kalle seg en god kaster. Enten det er i nordmarka med nymfe, på Bahamas etter bonefish eller etter 29-centimetere i en liten elv på hytta…

Andreas har forøvrig nylig lansert sin egen hjemmeside der han tilbyr kastekurs for de som vil lære å kaste, vil finpusse på teknikk for å bli en bedre fluekaster, eller kanskje bare kjøpe filmen hans.  Hjemmesiden heter noe så logisk som www.rettlinje.no.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *