Ørretdestinasjonen Kola

Er Kola den ultimate ørretdestinasjonen? Les Magnus Haugens beretninger og vurder selv.

Jeg ligger på bagasjen og tviholder på stangrørene mens rotorvinden fra det store russiske Mi-8 helikopteret truer med å blåse alt på elva.

Det siste som får bli tatt av vinden nå er stengene. Så vinner helikopteret høyde, lyd og vind avtar. Vi har foretatt en hurtig landing i militær stil. Først nå legger jeg merke til omgivelsene.

Stedet vi har blitt satt av på kalles Wulffs Lair. Elva heter Kharlovka. Campen vår er på et nes, der elva Kharlovka gjør en sving. Selve svingen danner et stryk på 15 meter. Ovenfor er det en stor kulp, med et lekkert brekk. På nedsiden av stryket er en litt mindre kulp, med nok et nydelig brekk. Det er et av de mest sexy elvestrekkene jeg noen sinne har sett. Her skal vi altså bo og fiske i tre dager, før helikopteret kommer og frakter oss til en ny fiskeplass. Det har ikke vært folk her på fem uker. Og snittstørrelsen på ørreten her ligger på like under 2 kg! Nå er det bare å slå opp teltet, komme seg i vaderne og montere stenger. Jeg noterer meg at hendene mine har fått en lett skjelving.

Bjørneøya
Et par kilometer ovenfor leiren har elva delt seg i to løp. Øya mellom løpene er kanskje 400 meter lang og 100 meter bred på midten. Brekket ovenfor øya ser veldig spennende ut, og jeg må ut på øya for å komme i posisjon. På forhånd har jeg blitt fortalt at området kalles Europas siste villmark. Jeg blir derfor overrasket når øya viser seg å ha et nettverk av hardtrampede stier innimellom krattskogen. Har jeg blitt lurt av kynisk markedsføring, eller har det vært tjuvfiskere her? Svaret materialiserer seg i stien i form av et stort avtrykk av en bjørnelabb. Jeg ser meg til siden og der er det en liggegrop. Oppe på stammen til noen av de større trærne er det store flenger i barken. Sporene er ikke gamle. Og jeg er inne i tett skog. Terrenget er så uoversiktlig at en elefant kan ligge på lur. Jeg har ingen sølvstrupe, men mønstrer likevel det jeg har av sangstemme. Først Arjas «Jag vil tacka livet», før jeg får tilbake humøret og går over til gamle Monty Python slagere.

IMG_0241

Vel oppe på oversiden av øya er jeg klar til å fiske. Brekket i det bortre løpet ser vanvittig giftig ut. Storsteinet hele veien. Grunt nærme land men med en dyprenne som danner en stor V i midten. Erlend har også sunget seg gjennom bjørnekrattet, og setter seg på bredden med en kald øl, mens jeg vader i posisjon. Helt øverst i brekket bryter en stor stein overflaten. Sporadiske vakringer avslører fisken som står der. Det er ingenting som klekker i mengder, men en og annen vårflue seiler forbi med strømmen. Et par lange flyt senere blir caddisen min sugd under vann og jeg har fast fisk. På Kola er ikke en smellfeit ørret på snaut halvannen kilo nødvendigvis noe man forteller barnebarna om, men bevares for en nydelig skapning. Den gir også god kamp før den havner i håven. Dette lover godt.

En dag senere står jeg på samme plassen igjen. Erlend og jeg har sunget oss opp gjennom krattskogen på Bjørneøya på ny. Denne gangen er det null respons rundt steinen øverst i brekket. Ørreten ser ikke ut til å ville ha caddis i dag. På et av de siste kastene helt over mot motsatt side av V-en skjer det plutselig noe. En diger plog skyter mot flua og tar den med et voldsomt plask. Fast fisk igjen, og denne kjennes virkelig stor ut. Den største ørreten jeg noensinne har sett skyter i været før den gjør akkurat det den ikke skal gjøre. Den peiser ned gjennom brekket. Nedstrøms er det flere hundre meter med strykpartier, og jeg har ikke sjanse til å følge etter..I et panisk forsøk på å få den til å snu bremser jeg så mye jeg tør. Ørreten stopper nederst i V-en, gjør to kast med hodet og ryker 0,25 spissen tvert av. Slukøret må jeg innse at her er jeg redusert til en stusselig statist. I kamp med en ørret i denne klassen trenger du en vesentlig bedre arbeidsplan enn å håpe at fisken går oppover.

Vi så ikke noe til bamsefar på Bjørneøya. Mest sannsynlig har han hørt at vi kom og stukket innover tundraen. Bjørnebrekket derimot viste frem et par bamsefisker.

Homepool
Når man slår leir vil man gjerne legge den ved et bra fiskested. Slik er det også på Kola. Teltplassene legges alltid ved en fin høl. Vår «homepool» var intet unntak, noe Erlend visste å utnytte. Mens vi andre satt i spiseteltet og ventet på turens første middag, fant Erlend ut at han skulle legge ut et par flyt på brekket like utenfor. Det gikk ikke mange minutter før vi måtte ut og hjelpe til med å håve en nydelig ørret på 3,6 kg. Samme scenen utspilte seg igjen dagen etterpå, og dagen etter der igjen. Mens vi andre slappet av skulle Erlend bare ta et par kast. Nye ørreter på 3,2 kg og 4,6 kg i protokollen. Alle på tørrflue. Selv om de ikke hadde avslørt seg ved å vake først, var de villige til å komme opp og supe i seg store attraktor mønstre. Fisk i denne klassen er ikke hverdagskost, selv på Kola.

MHA_1231

På kveldstid viste innløpsstrømmene i Homepool seg fra sin beste side. Hver kveld, fra rundt klokka 23 begynte det å klekke vårfluer i strykene. Mengder av vårfluepupper kravlet rundt i strømmene, og ble sendt inn i kulpene, der fisken ventet. Fra klokka halv tolv var det fisk oppe og vaket overalt. I hver eneste innstrøm fant man minst en viftende ørrethale. Man skulle tro at dette var enkel skuring for relativt drevne fiskere, men fisket var utrolig vrient. I tussmørket er det umulig å se flua, og strømmene gjør det vanskelig å få fine flyt. I tillegg er fisken utrolig selektiv på både fluemønster, størrelse og presentasjon. Med andre ord dritmoro og til tider litt frusterende fiske!

Dreampool
Om elva ved første leirplassen var en het glamourmodell var elv nummer to selve drømmedama, sett med en flufiskers øyne. Snittstørrelsen er et knapt hekto lavere i East Litza. Men elva er, fra naturens side, bedre tilrettelagt for fluefiskere. Kulper og småbrekk, steiner og strømkanter kom som perler på et kjede. Gode standplasser i mengder altså. I tillegg var det lite vierkratt langs bredden, og selve teltplassen lå på en tørr og fin morenerygg med utsikt over elvedalen. Leirplassen Dreampool bærer navnet sitt med rette.

Med sekken full av kaffe og sjokolade fisker Erlend og jeg oss oppover elva. Det er småbrekk og fine strømmer hele veien, men ingen insektaktivitet og ikke et vak å se. Likevel viser det seg at fisken er fullt mulig å komme på talefot med. Nøkkelen er å presentere en Streaking Caddis i størrelse 10 eller 12 på potensielle standplasser. Jeg er oppvokst med stillevannsfiske i Nordmarka mens Erlend har lang erfaring fra elvene i Troms. Han drar fordel av å kunne lese elva bedre enn det jeg gjør. For hver fisk jeg lander, får Erlend opp tre. Fisket på Kola kan sikkert være såre enkelt til tider, men erfaring er åpenbart en fordel under slike forhold.

Pina
Ny dag og ny langtur. Denne gangen legger vi i marsj tvers over vidda. Halvannen time senere skuer vi ut over sideelven Pina. Det er skyfritt, kun et svakt vinddrag fra øst og gradestokken har krøpet over 20 grader. Vi koker kaffe og spiser brunsj i sokskinnet. Foran oss har vi 5 kilometer elv. Det er ingen mennesker her. Ingen mobildekning. Ikke noe mas. Vi har hele dagen foran oss.

I den første hølen lurer Erlend opp en hunnfisk på 2,5 kg. Derfra går det slag i slag. I neste kulp er det min tur. På første kastet blir flua mi røsket under i et plaskevak. Fisken kroker seg selv, og peiser oppstrøms med 30 meter snøre. Så bråsnur fisken og kommer tilbake igjen i akkurat samme tempo. Jeg har ikke sjans til å snelle inn snøret kjapt nok, og forsøker å dra inn snøret med hendene. Noen sekunder senere står jeg med stanga mellom bena, 25 meter snøre rundt føttene og kjører en ørret i tokilosklassen med hendene mens den fyker i full fart rundt steinen jeg står på. På bredden ligger Erlend og ruller av latter. I et desperat håvingsforsøk ryker fortommen. Slukøret står jeg igjen med snørekaoset mitt.

IMG_0393

Er man på bunnen kan det som kjent bare gå oppover igjen. På Kola går det gjerne rett til topps. Et kvarter senere berger jeg min første fisk for dagen. En nydelig ørret på 2,3kg. Slik fortsetter dagen. Vi fisker oss nedover, høl etter høl, og har hele tiden kontakt med fisk. Først sent på kvelden er vi tilbake i leiren, der guide og kokk Andrey møter oss med en av sine gode supper etterfulgt av biff med pasta. Med vemod innser vi at dette er vår siste kveld på Kola. For denne gang!

Fiske på Kola
Kolahalvøya er omtrent dobbelt så stor som Finnmark fylke. Naturlig nok er det ikke bra fiske over alt. Turarrangøren jeg benyttet meg av er den største på Kola. Kharlovka Company tilbyr ørretfiske i elvene Kharlovka, East Litza, Pina og Rynda. I tillegg har de et stort tilbud på laksefiske. Det er omtrent utelukkende nordmenn på ørret turene. Man reiser i grupper på 6 fiskere, med en engelsktalende guide som har ansvar for sikkerhet, leirorden og mat. Fisket varer i 6 dager, og man tilbringer uken på to forskjellige steder i elvene. Arrangøren benytter 14 camp steder, fordelt på Kharlovka og East Litza. To grupper besøker området hver uke. Når man settes av på en camp er det minimum 2 uker siden en gruppe besøkte strekket sist. Camp stedene er ikke tilrettelagt i noen grad. Man sover i medbragte fjelltelt, og har med en stor lavvu som spisetelt. I det hele tatt minner det veldig om å dra på fjelltur hjemme. Vel og merke hvis man ser bort fra helikopteret, kokken som serverer tre varme måltider om dagen (og tar oppvasken for deg), og snittstørrelsen på fisken.

Å fiske på Kola er som å fiske på fjellet i Troms og Finnmark. Terreng og vegetasjon er det samme, og insektlivet er ganske likt. Sommeren på Nordkalotten er kort og intensiv. Dette fører til at mye skjer på en gang, og klekkingene er ofte store. Isen går i slutten av juni, og når vannet får litt temperatur kommer insektene i gang. I starten av juli dominerer døgnfluene. Etter hvert tar vårfluene over. Vi besøkte Kola i begynnelsen av august. Normalt kan denne perioden by på fine vårflueklekkinger. Men vi fikk stabilt varmt vær og lav vannstand, noe som antakelig påvirket klekkingene negativt. Vi fikk vårflueaktivitet, men kun i form av korte klekkinger om natta. Som ellers på Nordkalotten er forholdene uforutsigbare. Været påvirker føret. Du får ingen garantier, og det kan svinge voldsomt fra morgen til kveld.

Selv om fisketettheten er høy, kan du ikke forvente å reise til Kharlovka og Litza og bare hove inn et stort antall diger ørret. Fisket kan til tider være ekstremt tricky. Ørreten her er, som ørret ellers i verden, en lettskremt skapning. Er ikke basisferdighetene med fluestanga på plass, blir det lite fisk. Hvis fisken ikke vaker, må du kunne lese elva. Under store klekkinger kan fisken bli svært selektiv. Spesielt når vårfluepuppene er på farta i stort antall kan selv garvede fluefiskere rive av seg håret i frustrasjon.

IMG_0464

Når det er sagt er det få steder i verden der du har større mulighet til å få drømmeørreten. Fisketettheten i elvene er høyere enn hva vi er vant til fra Finnmarksvidda, og størrelsen på fisken er rett og slett drøy. Ved Wulffs Lair landet vi 29 ørret med en snittvekt på vannvittige 2,25 kg. I Dream Pool, Litza fikk vi 30 ørret med snittvekt på 1,95 kg. Totalt 59 ørret. I forhold til «normalen» var total antallet noe lavt, men snittvekten litt over standard. Vi fikk flere store fisker enn hva man kan forvente. Hele 9 fisk over 3 kg. De to største veide 4,5 kg og 4,6 kg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *