Ørretikonet Lars Lenth

Lars Lenth, kjent for enhver fluefisker i Norge, og et forbilde for mange.

Året er 1976 og livet skal aldri bli helt det samme for tiåringen Lars fra Eiksmarka i Bærum. Den lille Lenth får sin første fluestang. Selvfølgelig laget av splitcane.

En allerede eksisterende interesse for det meste som angår fiske får et vendepunkt. Lenth blir fluefisker. Noe som senere skal vise seg å prege livet hans mer enn noe annet.

Nå, 32 år senere, sitter fluefiskekjendisen lett henslengt på en litt rustikkaktig kafé på Majorstua i Oslo mens han prøver å konsumere en tørr calzone. Snusen er som alltid med, og vinterskjegget tilstedeværende. Han er som han pleier; rolig og litt Bærums-aktig på en hyggelig måte. Som på tv, og den rake motsetningen til Bård Tufte-Johansen i NRK-produksjonen «Bård og Lars på fisketur», eller til Andreas Fismen i «Tørrfluelandet»-filmene i ettertid.

– Så hvordan startet egentlig det hele?

– Jeg har alltid vært helt sykt opptatt av alt som har med fisk og fisking å gjøre. Oldefaren min på morssiden, Finn Kaas, var den første formannen i Oslo Sportsfiskere. Farfaren min var dritivrig fluefisker fra Hamar, så man kan si at det er tunge tradisjoner fra begge sider av slekta. Dette var nok med på å forme en interesse som jeg allerede hadde i meg. Men det virkelige «turning pointet» kom nok da jeg flyttet til Afrika hvor fatteren jobba. Der bodde jeg fra jeg var 8 til jeg var 10, og en gang da vi var på safari i skauen, ble leiren lagt ved en elv som må karakteriseres som en diger gjørmete flod med masse flodhester og krokodiller. Her måtte jeg selvfølgelig fiske, og det endte med at jeg fikk fisk på hvert eneste kast. Med sluk selvfølgelig. Fisken var en sånn catfish-greie, som het silver barble; en sølvliknende malle. Plutselig fikk jeg også en gjedde i denne gjørmefloden, og denne var selvsagt klin lik norske gjedder. Kokkene i campen ble helt fra seg av begeistring, og de laget mat til alle sammen av fisken jeg hadde fiska. Dette var selvsagt helt vilt stas, og etter det var det kjørt.

Etter Afrika fisket Lenth en del med bestefaren i Norge, som da lærte han å bruke splitcane. Mye av dette fisket foregikk på Hardangervidda, og den første store opplevelsen med fluestang var i utoset av Sandvann der det vaka masse fisk. Han fikk her sine første 4-hektoser på tørt.

– Etter Hardangervidda-opplevelsen fikk jeg med meg vennen, Axel, som jeg traff i Afrika ti år tidligere. Axel ble også interessert i opplegget, og han dro i 16-årsalderen til USA, hvor han selvfølgelig tok fluefiske til et nytt nivå. Da han kom hjem var det ikke lenger jeg som var pådriveren, og jeg hang meg isteden på han. Swisher og Richards «Selective Trout» stod på agendaen og plutselig var det plansjer med døgnfluearter, klekketidspunkter og klekkesteder med kart over hele Norge som gjaldt. Alt ble på denne tiden gjort ekstremt grundig, uten at jeg ble helt kjørt på konseptet av den grunn.

Lenth hevder altså at han i starten ikke brukte nevneverdig mye tid på fluefiske, selv etter at kompisen kom tilbake fra USA. Musikk, fotball, damer og øl selv preget selvsagt hverdagen til de fleste unge gutter på denne tiden, og han omtaler interessen for fluefiske i denne perioden som forholdsvis moderat.

– Fluefiskevirksomheten var jevn og sunn helt fram til 18-19-årsalderen. Så ble jeg gal.

Den neste tiårsperioden i Lenths liv er preget av veldig mye fiske. Men da hovedsaklig i Norge. Hunnselva, Hallingdal og Hemsedal på tidlig sommerfiske. Og Finnmark midt på sommeren. Noe fiske i England i forbindelse med studier, og en lang fiskeperiode i Argentina alene. Noen ganger også marka i hjemtraktene. Men elvefiske var alltid det viktigste.

– Da jeg virkelig begynte å fiske seriøst, var det kun elvefiske som gjaldt. Jeg var ikke interessert i å fiske i vann. Sånn er det for så vidt enda, selv om interessen for stillevannsfiske i de senere år har vært stigende. Noe Nilssen (Lars Nilssen, red. anm) nok må ta mye av æren for. Før det så forbandt jeg marka med å stå å banne inne på land og ikke nå ut til fisken som vaka midt utpå.

– Fisker du med nymfe i det hele tatt?

– Bare hvis jeg kan se fisken, som f eks på New Zealand, eller hvis fisken vaker. Men jeg gidder ikke å gå ut i et vann der det ikke skjer noe og kaste med nymfe. Det skjer ikke.

Lenth inrømmer i tillegg at han nok tidligere kunne plasseres i tørrfluepuristkategorien.

– Det er ofte slik at man klemmer strenge puristholdninger til sitt bryst i starten. Når man er fersk i gamet. Hvis man virkelig er interessert i noe så har man ofte veldig klare oppfatninger på hvordan ting skal være. Men når man har hatt interessen en stund, så er det på en måte ikke så farlig lenger. Folk må jo få lov til å fiske med hva de vil, og alt innen fluefiske går jo uansett på personlige preferanser.

TV-karrieren startet dog lenge etter at ting virkelig tok av, og Lenth hadde fisket mye og seriøst i over 10 år før han traff Tufte-Johansen tilfeldig på en fest i Oslo. Folk med like interesser snakker som regel sammen, og det var nettopp dette som skjedde også da. Begge endte opp med å snakke om nettopp fluefiske hele kvelden.

– Alt dette skjedde i etterkant av min tre måneder lange Argentina-tur. Jeg var på fest med Harald Eia, som er en gammel venn av meg. Og siden jeg hadde bodd i England lenge, hadde jeg ikke sett «Lille lørdag» på NRK. Der traff jeg altså Bård, som viste seg å være en ivrig fluefisker. Bård hadde da tre uker til rådighet som han ville bruke til fiske. Og det endte med at jeg ga han masse info om Argentina. Noe som kort sagt resulterte i en veldig vellykket tur for Bård, som da var på et slags nybegynnerstadie hva angår fluefiske.

Da bård kom hjem fra Argentina, begynte de begge å snakke om muligheten for å lage fluefiskereiseprogram. En spontan idé gikk over til å bli et ønske om å lage en slags parodi på eksisterende reiseprogram.

– Alle hadde jo reiseprogram på denne tiden. Til og med Morten Harket. Jeg husker at han dro å så på orkideer i mellom-Amerika og den slags. Så det var vel et slags ønske om å kødde litt med reisefilmsjangeren på en måte. Koble ut med alvorlig fiske, samtidig som vi skulle være to duster som ga fullstendig faen i lokalkulturen og bare var opptatt av fiske. To duster var vi jo, så det slapp vi på en måte å spille en rolle i forhold til.

– Var det en utfordring å finne noen som kunne produsere greia, da jeg antar dere ikke kjente Nilssen på denne tiden?

– Bård hadde heldigvis hørt om en eller annen gærning som hadde jobba i U-redaksjonen i NRK. En fyr som visstnok bare var i skauen og fiska. Når han ikke fiska så var han på nattklubb. Det var altså Nilssen.

På den tiden kjente altså ingen av de tre hverandre noe særlig godt. Så resultatet var at de bare satte i gang. Bård hadde en relativt høy stjerne i NRK på denne tiden, noe som nok var mye av grunnen til at kanalen valgte å satse på opplegget.

– På den tiden var det underholdningsavdelingen som selv bestemte hva de ville sende, i forhold til nå da alt skal gjennom en sentral instans. Så vi fikk en del penger, ikke dritmye, men nok til at det var verdt å gjøre det. Programmene fikk jo også gode seertall, så igjen resulterte i at saken var grei, og NRK tørte da å satse videre på opplegget i etterkant.

I 2008 la gutta inn forslag om fire nye programmer – fra Afrika – noe NRK var positive til i starten, for så å si nei helt på slutten, uten at Lenth helt forstår hva som var grunnen til det.

– Kommer dere til å prøve på nytt med å søke støtte?

– Ja, muligens. I 2009 kanskje. Men dette krever jo mye av oss som skal lage programmene. Hvis man skal lage fire programmer, er jo dette tidkrevende arbeid. Mye skal gjøres, og det blir jo snakk om fire reiser med 10-12 dager per reise. Med barn og familie utgjør jo dette en utfordring på mange måter.

Ser man på rollen Lenth har i denne typen mediesammeheng i dag, er det fort gjort å stemple ham som en slags fluefiskerelatert rikskjendis med et travelt liv. For Bård var kanskje dette lettere å takle, da han på mange måter allerede var et kjent ansikt på TV. Men for Lenth var jo dette en slags ny opplevelse.

– Nå var det jo heldigvis slik at folk forbandt Bård med programmene. Jeg var liksom mer han der Bærumsfyren med fippskjegg og snus som var med. Men det skjer jo at jeg blir igjenkjent på gata, eller at folk sender meg mail og spør om de rareste ting. Det har også vært litt småslitsomt å snakke en hel masse om for eksempel dorging eller garnfiske med vilkårlige mennesker man treffer på puben. Men dette har alltid vært verst rett etter at programmene er sendt. Da er det alltid masse folk som kommer bort og skal snakke om torsken de fikk på 2,3 og sånn.

Likevel virker det ikke som om han er ukomfortabel med en slik situasjon, da eksponering i form av både film og bøker på ingen måte har avtatt med årene.

– Nei, jeg synes jevnt over at det er helt greit. Det eneste som virkelig er litt stress, er fiskesituasjoner. Jeg har i utgangspunktet egentlig aldri vært så glad i å stå å prate med folk når jeg fisker. Anser meg vel ikke som en veldig jovial fyr langs elva, og har alltid likt å snike meg litt rundt på egen hånd. Det har jo gjort at jeg i større grad har valgt steder hvor det ikke er så mye folk, og prøver i stor grad å for eksempel unngå jugebenken i Hemsedal og den slags.

– Hva med familielivet? Har livet som heltidsfluefisker og semikjendis vært slitsomt for kone og barn?

– Det velger jeg å sammenlikne meg med venner av meg som lever andre liv og er mye på forretningsreiser. De er mer borte enn meg. For min del har det blitt kanskje en 2-3 turer i året der jeg har vært litt lenge borte. Og bortsett fra det så bestemmer jeg jo arbeidstid selv, så det har aldri vært noe stort problem. Jeg tror jeg er mer sammen med barna mine enn de aller fleste andre. Dette tror jeg generelt sett er noe man styrer helt selv. Det handler mer om hva man har lyst til og hvordan man legger opp ting. Det er ingenting som heter at man skal være sammen med dama si hver eneste dag hele året. Det er for meg helt absurd med en «sofa-schedule», og jeg tror at det ødelegger for mange par at de er alt for mye sammen. Det går ikke an å gå å tråkke oppå hverandre absolutt hele tiden, så hvorfor i all verden skal man gjøre det? Det er selvsagt opp til hver enkelt om man vil leve et slik liv, men da nytter det i hvert fall ikke å sitte å klage på at man ikke får fisket nok heller.

En annen ting som nok kanskje har bydd på større utfordring enn kjendislivet, er eksponeringen et visst antall elver har fått både i «Bård og Lars»-episodene og i Tørrfluelandet-filmene. Flere av elvene som det fiskes i har stått hjertet hans nært i en lang årrekke. Det å gi avkall på noe sånn til fordel for produksjon av film anses følgelig som leit, men her snakker vi nok en del om «gi og ta»-konseptet.

– Det er jo opplagt at folk finner ut hvor dere fisker. Hvordan føles det egentlig å måtte eksponere godelvene sine på måten dere har gjort?

– Med Tørrfluelandet-filmene og elvene der, tenkte vi på mange måter at vi var litt ferdige med stedene. Når man har fiska der i så mange år så er det liksom ikke så farlig om noen andre «overtar». For det er jo det som skjer, og selv om det er litt vemodig, så er det jo ikke så farlig om det på en måte blir blåst. Ikke blåst fiskemessig vel og merke, for man håper jo at folk ikke oppfører seg som idioter, og tenker litt fra et slags forvaltningsperspektiv. Men blåst i den forstand at det ikke lenger er en lite folksom fiskeplass. Det verste var nok Finnmark, som vi filmet i en av Bård og Lars-episodene. Dette var en en elv jeg hadde fisket i en årrekke. Helikopterpiloten lovet å ikke si noe om hvor vi var, men folk fant vel utav det likevel. Året etter hørte jeg at det var 10 teltlag som lå lina opp nedover elva. Litt av poenget med å være der for min del, er jo å være alene, så jeg har ikke dratt tilbake der etter opptakene.

– Så du kommer ikke til å dra tilbake i det hele tatt?

– Joda. Forhåpentligvis. Det er jo også begrenset hvor ødelagt slike steder blir. Mange som oppsøker slike steder etter å ha sett en film, er nok på nybegynnerstadiet, og møtes man da med dårlige forhold, som jo er vanlig i nordfylket, så blir jo opplevelsen også deretter. Det er veldig fort gjort å komme til et slikt sted å ikke se en fisk. Og da er det lite sannsynlig at vedkommende reiser tilbake. Så jeg vil nok si at det er noe overdrevet å hentyde at steder som blir eksponert på film blir totalt ødelagt.

– Har det noengang blitt dårlig stemning i vennekretsen, etter at dere har eksponert plassene på denne måten?

– Nja. Det er jo litt dårlig gjort sånn sett. Det har ikke blitt veldig dårlig stemning. Litt, men ikke mye. Jeg skjønner jo det også, for jeg hadde nok blitt litt snurt selv hvis det hadde skjedd med meg. Hvis en venn av meg lagte filmer, og jeg ratta opp i for eksempel «Skrukkedalsrenna» og ble møtt med en drøss med folk til tross for at fisket fremdeles var bra, så hadde jeg i hvert fall dratt et annet sted. Det har uansett alltid vært et slags dilemma å drive med slike ting. Særlig fordi jeg selv alltid har vært sykt opptatt av at man ikke skal blåse ting, og liker å fiske aleine og slikt. Det har alltid vært vanskelig, men alternativet er å ikke drive med det, og da blir det jo ikke noe film.

Med Bård og Lars-programmene ble det på mange måter satt en slags standard for hva angår fluefiskefilm i Norge. Og mange vil vel karakterisere det på starten av på det som har vært en liten flod av filmer i de senere år. Lenth kan nok derfor også karakteriseres som en av foregangsmennene i den sammenheng, og har nok vært med å skape en endring i denne typen nisjeunderholdning her til lands.

– Så hva synes du om filmtilbudet ellers i Norge per nå?

– Det er vel generelt sånn at når det kommer til å filme kule fiskesituasjoner, så er det jo en del folk som begynner å få til det på en god måte etter hvert. Men dette er jo egentlig det letteste også. Det krever bare en del tid, en flink fisker og at man har med seg en fyr som kan filme samt vet hva fluefiske dreier seg om. Da handler det på mange måter om å bare være på rett sted til rett tid. Når det gjelder å bygge opp en film, så synes jeg dog det skorter litt. Jeg savner mer historie rundt akkurat «den fisken», og rundt hele greia. Men nå er det kanskje sånn at de aller fleste bare vil ha kule fiskescener. Det var jo det jeg også ville ha da jeg var yngre.

Det å lage dramaturgi og en historie rundt det hele er altså noe han hentyder at mangler i norsk og utenlandsk fluefiskeunderholdning per i dag, og han mener at fokuset ligger litt feil i forhold til hva man er i stand til å produsere med de budsjettene som preger bransjen.

– Det er jo begrenset hva man klarer å få til med den økonomien man har å jobbe med i forhold til fluefiskefilm per i dag. Vi har i hvert fall prøvd å lage en viss historie på det hele for å skape en slags balanse, noe jeg synes vi har fått til ganske greit også. Jeg mener heller ikke at alle skal ha en historie, for det er jo strengt tatt bare én av to måter å gjøre det på. Men det er kanskje det vi redder oss inn på også. For vi har jo verken tid, penger eller utstyr til å lage dritfete fiskescener. Jeg tror at man liksom må opp på BBC-nivå for at fiskescenene i seg selv skal være jævli kule å se på.

I følge Lenth selv er det nettopp derfor Tørrfluelandet-gutta ikke gidder å lage filmer på det nivået og heller har lagt seg på en type filmproduksjon som vi har sett til nå. Det kombinert med at de synes det er mer moro å spille litt roller og tulle litt rundt. Noe enhver fan av disse filmene nok setter umåtelig stor pris på at de også har gjort.

– Så du synes ikke noen har klart å lage film av denne typen bedre enn dere har gjort?

– Nei. Det er jo ikke det, men det er mange som har greid å lage bedre fiskescener enn det vi har gjort. Nå synes jeg uansett nivået på norsk fluefiskefilm er bra i forhold til for eksempel amerikansk fluefiskefilm, som virkelig er en skandale. Dette er så rævva at det er helt utrolig, og jeg synes det blir helt feil når man skal prøve å gjøre fluefiskekulturen snowboardaktig. Fluefiske er ikke snowboard i det hele tatt, ferdig med det. Hurtige sceneskifter og effekter kler fluefiskefilm generelt dårlig synes jeg. Det finnes dog hederlige unntak som Running Down The Man, The Hatch, Drift, og ikke minst klassikeren ”Tarpon” fra 1973 med blant annet Thomas McGuane og forfatteren Richard Brautigan (Troufishing in America).

Det er nok nettopp historiekonseptet som gjør at Tørrfluelandet treffer den generelle fluefiskeren så bra som den gjør. Noe som også kanskje gjør at TV2, som skal sende en redigert versjon av «Gi Meg 2 March Brown», tør å satse på en slik type nisjeunderholdning.

– Anser du deg som det nålevende norske fluefiskeikonet?

– Nei. Jeg gjør ikke det. Men forskjellen på meg og andre folk som har skrevet bøker og den slags, er vel at jeg har vært såpass mye på tv. Pluss at måten jeg har skrevet på er litt annerledes. Det er i hvert fall ikke mange som har gjort det på den måten før meg. Fluefiskelitteratur preges ofte av høytidlighet, pompøsitet i forhold til egne opplevelser og et brennende ønske om å være intenst poetisk i forhold til naturen. Og hvis det skal bli bra, skal man være en jævlig dyktig skribent.

– Men innovativ vil du si at du er?

– Jeg lener meg igjen på stilen til mange utenlandske og amerikanske skribenter, så jeg vil ikke si at det er så veldig innovativt. Men i Norge er det ikke så mange som har gjort denne typen bøker tidligere. Og iallfall ikke ”Den samme elva”. ”Flyt” er mer fluefiskelitteratur-tradisjonelt oppbygd med korte essays som tar for seg et tema eller en problemstilling.

Det er ikke vanskelig å se at Lenth har hentet impulser fra kjente fluefiskeskribenter oversjøs, og mange lurer nok på hvem som er det store forbildet i litterær sammenheng.

– Det var jo Gierach i sin tid. Men nå syns jeg på mange måter han har blitt til en litt bitter, gammel mann. I starten var det jævli kult at han hadde valgt den måten å leve livet sitt på. Han gjorde liksom ting veldig ordentlig, uten at det var noe tull. Men utover 90-tallet, så merker man at han bruker mer og mer plass på å forsvare livsvalget sitt. Noe jeg synes blir litt trist. Så jeg må nok si at jeg foretrekker den tidlige Gierach. Men det er også flere andre skribenter som jeg synes er veldig bra. Spesielt amerikanske greier, som Thomas McGuane, Ed Zern og Nick Lyons. Og Ted Leeson, selvfølgelig, selv om han er sprøyte gal.

Lenth er i disse dager ute med et nytt bokprosjekt sammen med Lars Nilssen. Fluefiskerens Felthåndbok har til hensikt å lære leseren det viktigste om fluefiske, vise at fluefiske er enkelt, samt være lett og liten.

– Hva var ideen med verket som må karakteriseres som av en litt annen sjanger enn tidligere utgivelser?

– Det som har blitt laget tidligere, er store instruksjonsbøker om fluefiske. Det er jo masse bra der, og jeg leste masse Krogvold-lektyre da jeg var liten. Samme med amerikanske bøker. Problemet der er at det ofte står mye som man ikke har bruk for. Det vil si, man kan jo selvsagt ha bruk for det, men min mening er at det er mulig å destillere fluefiske ned til noen litt mer sentrale punkter. Da var tanken altså å gjøre det, og da drite i alt som var «uvesentlig». Ikke begynne med et eget kapittel om stangaksjoner liksom, som jo er fullstendig uinteressant. Men da koke det ned til det som er viktigst, og det vi savnet eller som ikke finnes i fluefiskeinstruksjonsbøker i dag. Meningen var også å gjøre det til en koselig bok med et snev av humor, samtidig som den skulle være et alternativ til det svenske heftet om «Dagsländer i öringvatten», som jo kom ut for et hav av år siden og vi brukte på 80-tallet. Boken vår har mye for nybegynneren, men også mange kule tips for folk som har fiska en god del. Og så er den liten og nett nok til å tas med på tur.

På mange måter kan man nok karakterisere Lenth som et svært friskt pust i norsk fluefiskesammenheng, og enten han vil det eller ei, så er han nok for mange fluefiskere i dag et stort forbilde. Kanskje er han også grunnen til at mange i den yngre garde begynner med denne noe konservative og gammeldagse nisjeaktiviteten. Nå til dags er de kule snowboardgutta i ferd med å trykke insektslære og selektiv ørret til sitt bryst. Til forferdelse for mange av de eldre kanskje?

– Det er jo helt topp! Det er altfor mange trauste menn i fluefiskemiljøer som er livredde for alt som er nytt. Skauen og harmonien og ensomheten og alt det der. Litt av prosjektet mitt har alltid vært å kødde litt med akkurat det. For meg og sikkert mange andre dreier fluefiske seg jo masse om nevroser, og det er jo en grunn til at man stikker av fra alt, og virrer hvileløst rundt i skogen. Det er ikke bare fordi fuglesangen er så vakker liksom. Mye av motivasjonen var jo nettopp å røske litt opp i den der trauste gamle greia; deres monopol på fluefiske. Jeg har også alltid vært litt hypp på å få bort noe av den romantiseringen av natur og fluefiske. Noe som forsåvidt er greit, men ikke når det blir for stort fokus akkurat dette. Fluefiske består av mye mer, og dreier seg om flere dimensjoner enn bare naturopplevelsen.

– Hvis du kunne valgt et hvilket som helst reisemål som ørretfisker, hvor hadde du dratt?

– Jeg må innrømme at jeg har blitt ekstremt glad i bonefish og tropisk fluefiske generelt. Men det er jo ikke ørret. Så det må vel bli Argentina. Det er spesielt for meg, og det er lenge siden jeg har vært der. Dessuten skulle jeg gjerne hatt mer tid på New Zealand. Til tross for at sistnevnte er nymfe, så er det ekstremt kult. Fluefiske for meg handler ikke nødvendigvis om at man skal fiske tørt på ørreten, men derimot at man ser. Det visuelle i fisket er svært viktig.

– Hva med gamle trakter som Finnmark?

– Jo, det er jo helt topp det. Men det er bare det at jeg er fryktelig dårlig i felt. Jeg blir stressa av jævli mye mygg. Og varmt telt. Og hele den greia der. Er aldri så sliten som når jeg kommer hjem fra en uke i skauen liksom. Jeg har egentlig alltid vært sånn også, men jeg ga muligens mer faen før, fordi jeg syntes fisket der var så stas. Jeg har aldri klart å slappe helt av på Finnmarksvidda. Det er to ting; Det der med mygg og varmt og telt og sånn. Og så har man det som går på at man kanskje har en uke til rådighet, og da skal man ha utelling. Så man stresser liksom veldig for å forsvare det man holder på med; som jo er å fange stor fisk. Noe som ble litt slitsomt etter hvert. Så heller Argentina fremfor Finnmark ja…

De fleste av oss har kun sett Lenth fiske sammen med andre, og det blir da naturlig å tro at han kanskje liker best å dele opplevelsen med andre.

– Det aller morsomte er nok å fiske sammen med andre ja. Det å dele opplevelsen, guide hverandre og fiske på annenhver fisk og sånn. Men jeg synes også det er deilig å stikke ut alene en gang i blant. Det kommer veldig an på settingen synes jeg, men i min situasjon så blir det naturlig nok mye fiske sammen med andre, og jeg trives svært godt med det.

– Mange håper nok på en oppfølger til Tørrfluelandet-filmene. Kan du bekrefte eller avkrefte det?

– Jeg må nok avkrefte det. Vi er liksom ferdig med å tråle Norge på kryss og tvers. Det er jo begrenset hvor mye man kan melke denne typen fiske på film. Så det ble nok med de 3. Men man skal jo aldri si aldri. Kanskje en gang i fremtiden…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *