Pål Krogvold, guruen fra Abildsø

En profilert fluefisker gjennom en årrekke, forfatter av utallige bøker og foregangsmann for tørrfluefiske. Dette er Pål Krogvold.

Det er litt rart å være på vei til et intervju med en fluefisker som på mange måter har formet tankegangen til en ung gutt med en voksende interesse for fluefiske. For som så mange andre var det denne mannens bøker jeg leste da jeg var i det som må karakteriseres som en startfase av fluefiske etter ørret.

Nå, en god del år senere, sitter jeg i bilen på vei til Pål Krogvold som har base i Lørenskog. Etter utallige feilkjøringer og irritasjon over manglende skilting i området, banker jeg på et hvitt rekkehus på Finstad. Pål åpner døren med et litt skeptisk smil om munnen. Vi har ikke prata sammen mange ganger tidligere, og det er alltid litt spennende å intervjue mennesker man ikke kjenner godt fra før. Det tar dog ikke mange minuttene før jeg forstår at det i hvert fall ikke kommer til å bli en utfordring å få ham i prat.

Som fluefiskere flest liker Pål å snakke om fiske, og nærmest før jeg har fått av meg skoene begynner han å legge ut om sin siste tur. Til New Zealand rett før jul. Første gang for hans del i det området. Han er frelst, og sammen med den etter hvert velkjente «Pølsemakeren» hadde han her opplevd noe av det råeste fisket noensinne. Pål legger ut om det visuelle ved fisket i området, naturen og opplevelsene mens han serverer meg kaffe og skolebolle. Vel og merke uten å spørre om jeg har lyst på. Men det har jeg jo.

Pål er lærer. Pensjonert sådan. Og gjennom 32 år på Strømmen videregående skole, var det vanskelig å få koordinert en lang tur til andre siden av jorden kombinert med fisketurer i hjemlandet og ferie med familie. Men nå hadde han tid. For første gang i godt voksen alder. Til en destinasjon som han i flere år hadde tenkt at det sikkert holdt å besøke en gang i løpet av livet. Der tok han feil. Pål vil tilbake.

Siden jeg har satt i gang båndopptaker, og tenker at fisketeknikker på New Zealand kanskje kan komme på bordet litt senere i intervjuet, prøver jeg meg med et innledende spørsmål mens Pål er på vei ut på kjøkkenet for å hente mer kaffe.

– Har du bodd hele livet på Lørenskog?

– Nei, under oppveksten bodde jeg på Abildsø ved Østensjøvannet.

– Så fiskekarrieren din startet der altså?

– Utenom abbor på meite etter en tur med familien en sommer tidligere, så var det der jeg fikk den første fisken min. Du skjønner at i gamle dager, når det var gjeddetid om våren, da var det sånn at alle de tøffe store gutta kom syklende med gjedder som hang på styret på sykkelen. Dette var liksom veldig tøft. Så når man da fikk slukutstyr selv, så var det ned på Østensjøvannet å fiske gjedde.

Pål forteller at noe av det myrområdet som de da fisket nå er nå kanalisert av hensyn til fuglene.

– Før kunne vi stå på disse myrene. Og vi dro med oss planker ut og stod der mens det sank. Så dette må nok karakteriseres som begynnelsen på det som angår sportsfiske for meg og brutter’n. Uten det hadde jeg neppe begynt å fiske i det hele tatt. Jeg var 12 år da vi begynte med dette.

Han forteller at fiskeinteressen ikke ble arva av foreldre eller besteforeldre.

– Fatteren var med noen ganger. Men han stod bare der og trippa og røyka, og syntes at det var kjedelig. Han var ikke interessert i fiske i det hele tatt kan man vel si, og han blei vel egentlig bare med for å se at vi ikke drukna.

Fisket på Østensjøvannet pågikk i noen år, og sluk var det som gjaldt. Pål husker godt når han syklet til butikken og investerte i 18-grams Hi-Lo-wobbler som utgjorde flere ukelønner.

– Tanken på å miste Hi-Lo’en forferdelig, så vi brukte jo 0,40-sene og stålfortom for at dette ikke skulle skje.

– Men hva med fluefiskeinteressen?

– Den kom ganske raskt etter dette. Vi bodde jo rett ved Østmarka, så vi dro en del inn der for å fiske også. Og der så vi jo vaking. Så dro vi på ferie et sted hvor vi skulle fiske (red. Anm. Jøndalen, sidedal til Nummedal, nå oppdemmet), og da hadde vi kjøpt oss fluedupper, siden det skulle være effektivt etter ørreten. Vi hadde også lest at det skulle være bra med tørrflue hvis det vaka. Dette var i 1961 tror jeg.

Her så brødrene en fyr som stod på et lite brekk og kasta med fluestang, og lurte på om dette var «det vanskelige» de hadde lest om.

– Samme høsten kjøpte vi blikksnelle. Så stakk vi på Gresvig for å kjøpe «Parallell»-flueline, som vi satte på haspelstanga. Dette prøvde vi altså å kaste med, noe som jo gikk jævli dårlig som du sikkert forstår.

I forbindelse med disse innkjøpene dro de ned på Østensjøvannet igjen, hvor det var konkurransekastemiljø.

– Gamle Vangen og de gutta var der nede i forbindelse med Nordstrand Jeger- og Fiskeforening, og vi stod selvfølgelig å bivånet det de drev med. Vi så at de gjorde noe med den andre hånda, som de kalte for dobbeltrekk. Så da dro vi hjem og begynte med dette selv. Noe som resulterte i at kastinga satt med en gang. Fluefiske med haspelstang i Nordmarka inne ved Smalstrøm. Så dette var på mange måter begynnelsen kan man vel si.

Krogvold-brødrene begynte å gå med avisen, for så å kjøpe ordentlig fluestang (Red. anm: Laplandia-stang fra Abu som selvfølgelig ikke var godtatt av kastefolket på dammen som kun brukte «cane»). Året etter gikk de med avisen igjen, og kunne da kjøpe ny flueline. På den tiden var det ikke slik at man bare fikk ting. Man måtte jobbe for det.

– Første året med fluestang brukte vi i Telemark, der foreldrene våre hadde leid en hytte. Dette var et overbefolka ørretvann der det var dritenkelt å få fisk. Selvfølgelig var alt dette også på tørt. Så her fikk vi for alvor trent oss på kasting på vak, tilslag, lesing av vann og alt det der. Brutter’n førte til og med fiskedagbok med haugevis av ørreter på 15 cm og 17 cm. Og selv om den største vi tok der var 27 cm, så lærte vi ekstremt mye av dette fisket.

Året etter hadde begge brødrene hele fluefiskeutstyret i orden, og i 1963 var det Hemsedal som stod på programmet. Selv i starten av hans fiskeperiode i Hemsila var elva kultivert, og de satte da ut dansk bekkørret på denne tiden. Noe som ifølge Pål nå nok må sies å gjøre at hentydninger om ekte hemsedalsfisk i dag, er en sannhet med modifikasjoner.

– Da stod vi nede ved meieriet og fiska i det som vi kalte for «meierihatchen». Både meieriet og slakteriet slapp dritten rett ut i elva, som sikkert førte til fisken der fikk en enorm mattilførsel, og igjen gjorde at det ble noen sinnsykt feite kubber i akkurat det området.

Å sette ut fisk var heller ikke særlig aktuelt på denne tiden, såfremt fisken ikke var under minstemålet. Faren ville at de skulle ta opp det som var av fisk for å spare penger til kjøp av annen mat, så familien Krogvold spiste mye fisk på ferier i dette området. Pål forteller at det var deilig når moren hans kom opp litt senere i ferien og satte en stopper for all fiskespisinga. Det kombinert med flom og brun elv.

Foruten et lite opphold rett før 70-tallet der damer og sånn var viktigere enn fluefiske, er det kun de siste årene han ikke har vært mye i Hemsedal.

– Før dro jeg gjerne opp før St. Hans, og alle helgene i hele juni inkludert lesedager for elevene og slikt. Den tiden var nærmest hellig, og da var det null family som stod på agendaen. Det var faktisk nesten så gale at jeg ikke ville gå i konfirmasjon til svigerinna mi på den tiden (red. anm: Pål gikk i konfirmasjonen). Å ødelegge en hel helg i Hemsedal var liksom helt utenkelig. Det var bare om å gjøre å komme seg opp så tidlig så mulig på fredagen, slik at man fikk tatt noe fisker også den dagen.

Helt siden 1975 så teltet gutta nede ved elva, og det gjorde de nok i godt og vel 25 år. Men når ferien til Pål ikke lenger starta før etter denne datoen, ble det så mye folk i de traktene i ferietiden at det nesten ble slitsomt å være der.

– Siden mengden av folk ikke akkurat har avtatt med årene, har også tiden jeg har brukt i elva gått gradvis ned. Nå fisker jeg ikke der lenger i det hele tatt. Det til tross for at Hemsedal alltid har stått veldig nært meg som fluefisker.

Før reglene om nattfiske som gjorde dette ulovlig kom på banen i Hemsedal, brukte også Pål litt tid på streamerfiske om natta. Dette er jo en saga blått i Hemsedal i dag, men mange vil nok omtale ham som en foregangsmann innen streamerfiske fremdeles. Det mye takket være boken hans om streamerfiske som fremdeles er et populært verk i fluefiskemiljøer i Norge.

– Dette vil jeg nesten si at ikke stemmer. Selv om folk kanskje tror det, er jeg ikke noen streamerforkjemper i den forstand. På den tiden ble dette brukt mye for å fylle dødtid. Det er sikkert mange som tror at jeg er den typen fluefisker som ikke setter meg ned, og heller fisker ustoppelig med det som er i boksen, inkludert streamere. Men det stemmer altså ikke. En bekjent av samboeren til broren min hadde observert oss i Renaelva en gang. Og han sa at han ikke skjønte hva vi drev med der. For vi padla jo bare inn og la oss på land uten å gjøre noe: «De setter seg ned, og så sitter de der. Noen ganger har jeg til og med sett at de ligger og sover. Så sitter de igjen, og så tar de en kaffe og noe mat. Og så plutselig reiser begge to seg opp, og fisker en halvtime, og så drar de», sa han.

For blindfiske er ikke Pål noe særlig fan av forteller han. Og da blir det logisk nok mye venting. Noe som tørrfluefiskere flest er godt kjent med.

– Men etter at jeg begynte å fiske med streamer så fant jeg ut at det er en veldig ålreit måte å fiske på steder som man ikke er veldig lenge. Men likevel; for meg så er streamerfiske en type B-varefiske, sammenliknet med visuelt fiske. Det har for meg i større grad vært noe jeg har benyttet på jakt etter andre arter; som gjedde, under sjøørretfiske og etter andre arter i sjøen. Men ørretfiske har nesten alltid vært preget av tørrfluefiske og til nød nymfe under klekkinger. Det skal i hvert fall minst vake. Og det er jo også det som har stått sentralt når jeg har vært i Renaelva og Hemsila; nemlig å oppleve de klekkingene og det som kunne skje der. Noe som igjen gjorde at på de stedene så ble streamer fullstendig B-vare.

Når Pål hadde sittet to dager i Hemsedal og det bare hadde bøtta ned, så fiska han gjerne streamer en halvtime fordi han da visste at det kunne fungere som en backup-øsning ved at man fisket over noen steder hvor du visste at det stod noen fine.

– Det samme gjelder hvis jeg er på steder der jeg vet at jeg bare skal være en uke for eksempel. Da fisker jeg gjerne blindt med tørt og nymfer, samt drar over en streamer over for å i det minste prøve å få noe hvis det ikke skjer noe på klekkingsfronten. Og akkurat det har jeg funnet ut at kan være veldig morsomt. Hvis man bruker huet når man fisker på denne måten, så kan det gi spennende resultater. Men sånn metodisk avfisking av områder der man tilbringer mye tid er noe streamerfolket kan ha for seg selv.

– Så tørrfluefiske er fremdeles det som står i fokus for deg som fluefisker?

– Ja, helt klart. Jeg hadde ikke vært fluefisker hvis ikke tørrfluefiske fantes. Det til tross for at jeg nok er mye mer altetende hva angår fluefiske nå enn jeg var før i tiden. For sjøørretfiske og ikke minst tropisk fiske er noe jeg nærmest er hekta på. Men likevel; det stammer fra interessen for tørrfluefiske etter ørret som det visuelle fisket, og tropisk kan på mange måter sammenliknes en del med akkurat dette. Selv når jeg fisker etter tarpon om natta, så fiskes det etter vak. Og selv om dette høres ut som om noen har mista et kjøleskap ned i vannet, så gir det jo på mange måter det samme visuelle kicket som tørrfluefiske etter ørret gir. Å fiske tarpon er sikkert som det første skuddet med heroin; en gang og du er hekta. Det er jeg rimelig sikker på.

Pål har tilbrakt mye tid i Florida de siste årene, og har i den forbindelse fisket mye etter både tarpon og bonefish. Noe han synes er et enormt spennende fiske som er veldig annerledes med det han tidligere er vandt med. Likevel er det hjemlandet som teller når det er snakk om fluefiske, og det er ingen tvil om at tradisjonelt norsk ørretfiske er det som verdsettes høyest.

– Det som også er viktig å ta med i betraktningen, er det at når man har kommet langt i et fiskeliv, så er det ikke nødvendigvis de aller største fiskene, og den råeste opplevelsen i den forstand som står i fokus. Det er mer det å fiske etter fisken som på mange måter betyr mest. Noe som kan være like gøy i en elv i Norge med ørreter på under kiloen. Vaking eller det å se fisken er uten tvil det som betyr mest for meg som fluefisker.

– Hva med laksefiske?

– Nei. Jeg har vel 12-14 dager med laksefiske å se tilbake på. Og jeg har til og med fått en laks på flue. Men det har aldri gitt meg noe kick. Jeg har pleid å mobbe laksefiskere litt, og kødda litt med det å bare fiske for å få noe som er sterkt i den andre enden. Jeg hadde sikkert fiska laks hvis det foregikk i oktober. Men å gi avkall på ørretfiske for å fiske laks har aldri vært aktuelt.

Pål irriterer seg nesten litt over at man kaller denne fisken for «Silver King».

– Dette er jo helt feil, for hvis man har prøvd å fiske etter tarpon, så vet man at laksen ikke er noen sølvkonge lenger. Dog er det nok annerledes hvis man fisker tørt på laksen, eller fisker på laks i elver som er så klare at man faktisk ser fisken man fisker på. Kanskje til og med på nymfe. Da blir det som å fiske ørret på New Zealand. For det er jo ikke noe galt med fiskeslaget. Det er heller den måten man gjør det på. Noe av grunnen til at jeg også styrer unna laksefiske, er at det er veldig definert. Man kjøper kort, og det kortet gjelder for et vald som er det stedet man må fiske. Det er liksom de hundre meterne man skal holde seg innenfor da. Ser man en laks rulle, så vil man vel ikke flytte seg vekk fra fisken. Men det må man jo på grunn av reglene.

De som har lest artikler og sett bilder fra Påls turer, forstår nok at mye av fisket foregår nord for polarsirkelen, og at mannen har vært mye på vidda i sitt fluefiskeliv.

– Finnmark er helt spesielt. Og det er et sted jeg alltid vil reise tilbake til. Det eneste som er problemet der er at det har blitt veldig trafikkert de siste årene. Spesielt i de mest populære elvene. Folk oppfører seg jo helt på trynet også. Det er veldig kjedelig å komme til steder som bærer preg av store sår i naturen, eller at søppel ligger strødd utover leirplassene. Dette er mye av grunnen til at jeg i de senere årene har dratt en del til Kola i tillegg. For Kola er jo på mange måter Finnmark uten alle folkene. Heldigvis er det jo fort gjort å få bomtur i Finnmark, og dette gjør nok at fiskemessig så skal det mye til for å ødelegge selv de mest populære elvene. Hvis jeg skulle dømt fylket etter den første turen min til Finnmark, så hadde jeg nok aldri dratt tilbake. Men er man glad i feltliv og natur, så er det fort gjort å bli forelska i denne delen av landet som fluefisker. Og i forhold til alt fiske, er det jo snakk om å bare være på rett sted til rett tid. Så har man tålmodighet, er Finnmark en soleklar perle.

Pål vektlegger turaspektet når han forteller om Finnmark og Kola. Det å oppleve helheten rundt en fisketur er kanskje noe av det viktigste i hans øyne.

– Som gammel padler er jeg jo veldig glad i å bedrive dette i forbindelse med fiske. Og det å være på tur, som ofte vil si å flytte på seg en del i det området man fisker, er svært viktig. Samme med det å sitte foran bålet om kvelden. Mange fluefiskere i dag ser ut til å kun vektlegge selve fisket, og da ikke bry seg så mye om selve turaspektet. Det er også noe mange i min generasjon savner med Tørrfluelandet-filmene og den slags; at mange av dagens fluefiskere liksom ikke ser på viktigheten med bålet om kvelden, samt det å føle at du er på tur og at fluefisket bare er en del av en slags helhet. For min egen del, er det helheten som teller når man får fiskesesongen på avstand.

Men han forstår samtidig at dette kan være slitsomt for mange.

– Når det først er varmt i Finnmark så er det jo varmt 24 timer i døgnet. Eller så er det for kaldt hele tiden. I fjor var brutter’n på Kola tre uker i strekk, og de hadde ikke én dag som var varm. Jeg var i Finnmark i samme periode. Vi hadde sol, som var helt ok når man stod midt i sola. Men bitende kaldt utenom dette, og med nordavind hele tiden. Når man da skal på dass, ha en viss hygienisk standard og sove i telt og sånn, så forstår jeg veldig godt at dette kan være slitsomt for mange. Men så er det noe med det å lære seg å finne komfort når det er sånn; for det finnes jo ingen større nytelse enn å sette opp en gapahuk i skikkelig møkkavær slik at man kommer i le; det å fyre seg et bål, få på seg tørre klær, koke kaffe og varme hendene på koppen. Da har man det jo helt fantastisk, og for meg er det på mange måter slike situasjoner kombinert med godt fiske som gjør turen.

Nå er det også sikkert slik at Pål har fått dette i kroppen etter mange år som idrettsutøver. For igjennom en livstil som preges av aktivitet, så får man uten tvil trent opp det å takle påkjenninger i form av vær og vind.

– Jeg drev med langrenn som guttunge, og var med som juniorløper i flere år uten at jeg ble regnet som et spesielt stort talent i dette. Dog har jeg gått Birken flere ganger og har faktisk 15 merker. Så har jeg trent padling i alle år, samt konkurrert. Nå gikk vi også i speideren som barn, og dette gir jo fine inputs på det med å være i naturen og å leve i felt. Men Jacob og jeg klarte dog ikke å innrette oss helt i dette speideropplegget, så vi slutta der etter hvert. Som barn og tidlige fluefiskere sykla vi enormt mye inn i marka på jakt etter fine vann, og det har nok også vært med på å forme interessen for turaspektet. Jeg tror ikke det er så veldig mange unge gutter som gjør dette i dag. Til tross for at trenden kanskje er i ferd med å snu seg litt igjen nå.

Fluefisket hadde ikke hadde vært det samme uten muligheten for å komme seg vekk fra dagliglivet og hverdag med jobb og plikter.

– Det er kontrastene i livet, og forskjellen mellom det ukomfortable og komfortable som lager en den supre helheten.

Slik man tolker fluefiskelivet til Pål er det fort gjort å trekke konklusjonen om at han i svært stor grad har formet interessen på egenhånd.

– Er det likevel noen sentrale personer som har vært med på å forme den fluefiskeren du er i dag?

– Ingen spesielle før på begynnelsen av 70-tallet. Da var det to mann: En som heter Odd Hagen, som dessverre døde altfor ung. Og Leif Johansen. De to fikk sporet brutter’n og meg inn på imitasjonsfiske.

For inntil da brukte Krogvold-brødrene de fluene de hadde brukt i en årrekke. De hadde liksom funnet de som funka, og de tenkte ikke så mye på klekkinger før dette.

– Vi så det jo, men tenkte ikke så mye over at det egentlig var klekkinger det dreide seg om. Mye av grunnen var at all litteratur i Norge frem til da hadde sagt at det å imitere ikke var nødvendig. Det var presentasjonen som telte. Men vi så jo under Aurivilli-klekkinger i Hemsedal. Da hadde vi flua Mosquito som vi brukte, og som jeg fortsatt velger når det er Aurivilli-klekkinger siden den står høyt og fint i rifflepartier. Men på helt glatte steder var det ikke noe respons på denne flua, samma hvor fint vi presenterte.

Det var på fiskebutikken «Enka» i Oslo, at det hele tok en vending.

– Der så jeg noen fluer som jeg hadde skikkelig lyst å kjøpe. Men det fikk jeg ikke, for dette var bare utstillingsfluer som reklame for et fluebinderkurs som var i regi av butikken. Og det var altså Odd Hagen som holdt dette kurset, som jeg ble med på. Så lånte jeg stabler av gamle Flyfisherman av Leif Johansen, og fikk samtidig streng beskjed om å kjøpe bøkene Fly Fishing Strategy og Selective Trout. Så sammen var det disse to som dytta meg i riktig retning kan man vel si.

Fra å ikke ha fått en eneste fisk på glattstrømmene med Mosquito tidligere, fikk de året etterpå stor uttelling med Sawyer-nymfe på fisk som vaka i drivene, og no-hackle med en gang de begynte å ta tørt. Dette utgjorde med andre ord et slags barrierebrudd og et hull på byllen for brødrene.

– Jeg har jo fisket i elver som Henrys Fork i Idaho og på steder som folk karakteriserer som vanskelige. Men jeg mener at kan du fiske i Hemsedal med relativt stor suksess, så er du på en måte klar for ganske mye fluefiske rundt omkring. Det var jo aktiviteten i Hemsedal som gjorde at vi ble obs på at det var noe galt med fluene. Vi så blant annet hvor mye det kunne bety å gå fra en krokstørrelse til en annen. At når de plutselig begynte å gå på mygg, så tok de ikke de fluene de tok i sted. Og så det utrolige fascinerende med å stå å se at en ørret kun spiste 18-krok Baetis under en teppeklekking, mens de lot svære Aurivilli-er gå forbi. Før da plutselig en Aurivilli lagde en masse fuzz på vannet fordi den ikke kom opp fra filmen, og som gjorde at den ble tatt. Det igjen resulterte i at fisken ble steady på Aurivilli isteden. Da forstod vi jo at fisken definitivt sorterer mellom ekte fluer, og da var det jo i hvert fall ingen tvil om at fisken også sorterer mellom våre egne fluer.

Det han lærte i Hemsedal hadde følgelig altså stor betydning for det som senere ble skrevet. For da hadde han fått erfaringer i forhold til et fiske som han selv oppfattet som vanskelig.

– En ting som jeg er veldig opptatt av er at mange dømmer hva som er nødvendig eller ei ut fra erfaringene de har om ett geografisk sted. Drar du Hemsedal vil du der se at fisken kan være jævli vanskelig, og at noen ganger spiller det veldig stor rolle hva du bruker. Min erfaring er at det er helt riktig at ting ikke spiller noen rolle noen ganger. Men så er det samtidig helt klart at noen ganger er det sykt vanskelig. Bare tenk deg at du skal legge ut en døgnflue på et vann dekka av andre døgnfluer. Da begynner vi jo fort å snakke om at det blir litt som å vinne i lotto å faktisk få den fisken. Men er du derimot i en elv der det er akkurat passe maskinvaking, gjelder det jo bare om å få den rette flua inn i sporet.

Brødrene Krogvold trålet det som var av tilbud på det Deichmanske bibliotek i Oslo på jakt etter kunnskap, og Pål laget til og med sitt eget lille hefte med det viktigste fra bøkene på den tiden.

– Var det dårlige tilbudet hva angår litteratur i oppveksten grunnen til at du selv har valgt å skrive bøker?

– Jeg har egentlig hatt skrivevegring hele mitt liv, og jeg vil ikke anse meg som særlig flink til å skrive norskstil på skolen som ung. Norsklæreren min på gymnaset, som for øvrig aldri klarte å lære seg navnet mitt, og av den grunn kalte meg Krogdal, sa alltid: «Krogdal, jeg gir deg opp. Kulturen preller av på deg», og sånn. Bare det å få til to sider var helt forferdelig. Jeg husker at jeg laget store marger for å kunne skrive minst mulig. Men det var rett og slett sånn at da jeg hadde lært om no-hackle og opplevd den faktiske forandringen dette medførte i Hemsedal, forstod jeg at jeg aldri hadde sett noe om dette i bøker eller blader på norsk.

Dette gjorde at han lagde en artikkel om no-hackle-flua som han fikk på trykk i «Villmarksliv».

– Da hadde jeg egentlig ikke tenkt å skrive noe mer, men så henvendte redaktøren i Villmarksliv seg til meg på nytt, og spurte om jeg kunne lage noe greier for nybegynneren. Og selv om jeg da hadde fisket aktivt med flue i 13 år, så følte jeg meg fremdeles som en slags nybegynner innen visse greier, og kviet meg egentlig litt for å skrive om dette. Men så vinklet vi saken litt sånn, og da endte det med at jeg skrev en artikkelserie i tre deler for de som liksom var under mitt nivå sånn kunnskapsmessig.

Etter dette så ballet det på seg, og Pål fant ut at artikkelskrivinga var en grei måte å finansiere fisket på.

– Det med skrivinga ble også etter hvert en del av hobbyen, og det utviklet seg da sakte men sikkert. Vi binder fluer var den føste boken min, og den har faktisk solgt i mer enn 10.000 eksemplarer. Men det tok jo nesten 15 år fra jeg startet å skrive til jeg utga den første boken om selve fluefisket, som het Fisk med flue. Til denne boka hadde jeg egentlig skrevet en hel masse om imitasjoner, men på grunn av størrelsesbegrensning fra forlaget måtte jeg kutte ned på dette. Det gjorde at jeg ville utgi en bok om imitasjoner i etterkant med steg for steg-fotografering av fluer og full pakke. Jeg hadde faktisk begynt på dette arbeidet, og det tok vanvittig mye tid og like mye fotofilm. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg brukte på lyssetting og fotografering av fluer. En dag da jeg var på vei opp langs Glomma så møtte jeg Lennart Bergqvist. Han kom fra Rena, og jeg mot Rena. Begge kjørte på østsiden av Glomma, for det er jo det dem gjør de som vil kjøre litt fortere enn fartsgrensene. Han kjente selvsagt igjen kanoen på taket, så han blinket på meg slik at vi begge stoppet i en lomme for å slå av en prat.

Litt uti praten dro Lennart fram et manus til en fluebinderbok (red.anm. Flugbinding på mitt sätt), som bare er dritbra og har helt fantastiske bilder. Dette får Pål til å innse at det han vil lage allerede er på gress. Hele opplegget må gjøres på en annen måte.

Resultatet var en bok som heter Imitasjoner som ble laget en del simplere enn planlagt med håndtegninger og slikt. Deretter kom Ørretjaktsom Pål skrev for å flytte noe av fokuset fra fluene til selve fisket og presentasjonen av flua. Til slutt kom Fluefiske fra A-X i 2000, og det er kanskje den som er mest kjent blant fluefiskere i Norge den dag i dag. Den siste utgivelsen hans er et samarbeid med biolog Ketil Sand. Den omhandler insektslære og heter Insektslære for fluefiskere.

Han har preget nyere norsk fluefiskelitteratur i svært stor grad siden den gangen det hele startet med en artikkel i Villmarksliv. Nå er han dog klar igjen med en ny bok. Eller ikke helt ny da.

– Fluefiske fra A-X kommer i ny versjon nå til våren. Da jeg ga ut A-X første gang hadde joØrretjakt kommet et par år tidligere, og alt stoffet fra den som fremdeles var relevant, brukte jeg ikke på nytt i A-X da. Det jeg har gjort nå er å hente en del fra Ørretjakt på det som går på å presentere flua, samt til det å lese en elv og slikt. Ellers har jeg også flettet inn en del artikler som jeg har skrevet, brukt noe fra streamerboka, noe som er helt nytt og noe som jeg har skrevet helt om. Så på mange måter er det en ny bok, til tross for at en god del er ordrett likt den gamle.

Egentlig skulle nyutgivelsen av denne boka inn i en serie som forlaget har valgt å kalle «Alt om…». Men siden Pål er bestemt på at det aldri kommer en bok skrevet av han som heter «Alt om ettellerannet», ble tittelen noenlunde den samme som tidligere, bare med «fra a-x» i litt mindre skrift.

– Egentlig ville jeg at boka skulle hete «Fluefiske fra A-7x». Men så testa jeg den på noen folk som ikke skjønte den. Da tenkte jeg at hvis ikke fluefiskere forstår det engang, så forsvinner jo hele poenget.

Planen var at boka skulle komme sist høst, noe som gjorde at han var ferdig med skrivingen nesten et år før den nye planlagte utgivelsesdatoen nå i vår. Dette passet egentlig bra. For rett før jul i 2007 Pål fikk diagnosert kreft i skulderen. Dette medførte at han følgelig ikke kunne jobbe i det hele tatt på pc. Han er nå på bedringens vei, men har fremdeles så mye smerter at arbeid er umulig. Heldigvis klarer han å kaste flue hvis albuen låses mot siden og kastene ikke er lange og hyppige.

– Jeg merket først kulen da jeg kom fra Kola det samme året. Uten at det preget meg i den forstand, for jeg kjente ikke noe form for ubehag på det tidspunktet. Jeg ble så operert tidlig i desember, og går nå til sjekk hver tredje måned.

Pål var ferdig med strålebehandling i slutten av mars i 2008, og dro så til Florida for å fiske i april. Her padlet han, kastet og dro opp store tarponer. Noe som var langt fra smertefritt.

– Fisk som etter tidligere ferdigheter med frisk arm var innenfor kasteavstand, var jo ikke lenger det. Så det gjorde at jeg tok litt vann over hodet til tider. Da jeg kom til legen etter dette leste han opp følgende fra journalen: «Pasienten har oppført seg meget ufornuftig, med alt for høyt aktivitetsnivå for tidlig etter stråling.» Men jeg spurte jo på forhånd, og da sa legen at jeg selvsagt kunne jeg kaste.

Pål smiler lurt. Humøret skal det ikke stå på, og selv i sykdomsperioden forteller han at han for det meste holdt motet oppe med positivitet, trening og aktivitet. Han jobber nå hardt med å trene opp muskulaturen slik at vanlige aktiviteter skal bli mindre smertefulle. Målet er å kunne padle litt til sommeren.

– Selvfølgelig har man det tidvis tungt i en situasjon som det, og innimellom merket jeg at ting ikke var helt supert. Dette skulle være første året mitt som pensjonist, og da hadde jeg grønt kort fra kona til å fiske og reise så mye som jeg bare ville. Men når man går igjennom noe slikt blir jo livet en del endret. Man oppdager hva som virkelig betyr mye, og da oppdager man også i større grad at familien betyr svært mye. Kanskje enda mer enn man egentlig noensinne har tenkt over.

Han påpeker noe som ofte også er påfallende for andre folk som havner i en slik situasjon, hvor de da setter seg ned og spør seg selv hvorfor dette måtte skje med akkurat meg. Denne følelsen fikk ikke Pål.

– Dette kan jo skje med hvem som helst, og da skal man bare være glad for at man stort sett har gjort det man har ønsket å gjøre i alle fall. Noe jeg alltid har prøvd på. For tenk deg de som har venta da! De som tenker at; «når jeg blir så gammel, da skal jeg begynne å leve, for da er jeg pensjonist». Så blir man pensjonist, og så er plutselig livet slutt.

Nå som Pål er pensjonert og ikke lenger i behandling, har han fremdeles det grønne kortet sitt i lomma. Det betyr at han fikk den tidligere omtalte måneden sin på New Zealand før jul. Så skal han to uker til Florida i mars, og fire uker i mai, deretter to uker på Kola, og så to uker på Kola igjen. Høsten har han dog ikke planlagt helt enda.

Selv om Pål nå har planer om å nyte livet som pensjonist, og dermed fiske mer, er neppe hans karriere som skribent over til tross for det. Og det er nok en gjennomgående trend blant norske fluefiskere i forhold til ønsket om å bli servert lærdom fra mannen i årene som kommer også.

– Vil du selv anse ditt bidrag på littarturfronten som betydningsfullt for det norske fluefiskemiljøet?

– Jeg vil tro det ja. Særlig de eldre bøkene inkludert «A-X», er solgt i ganske store opplag etter hvert. For mange av de fluefiskerene som er i 40-årene idag, har bidraget mitt betydd mye tror jeg. Men tilsynelatende også for de yngre generasjonene.

– Føler du i den forbindelse at betegnelsen «levende legende» er passende?

– Det er jo gøy å vite at mange har hatt glede av det. Levende legende er kanskje å ta litt hardt i, men jeg har jo fått veldig mye positive tilbakemeldinger opp gjennom årene, og så lenge det jeg har bidratt med har blitt såpass godt mottatt, så er det egentlig samme for meg hva folk definerer meg som.

Til tross for at han har et svært kjent navn i norske fluemiljøer, er han glad for at han slipper kjendisstempelet som for eksempel Lars Lenth har fått gjennom deltakelsen i filmer og underholdning generelt.

– Det hender jo at selv jeg får rare spørsmål og tilnærminger langs elva. Og noen ganger har jeg faktisk fått følelsen av å ikke kunne slappe helt av fordi folk nesten står og nistirrer på det jeg driver med bare fordi jeg har skrevet noen bøker. Så akkurat det er jeg glad for at jeg ikke i veldig stor grad blir utsatt for som fluefisker.

Pål har også gjort en liten inntreden på filmfronten, først sammen med Lars Lenth iSjøørretlandet, og siden sammen med filmskaperen Kristian Topp gjorde opptak på Kola i 2007. En film som ikke har blitt lansert for offentligheten enda, men som finnes som tillegg hvis man kjøper enkelte Simms-produkter. Pål trivdes i rollen foran kamera, utenom det som går på å snakke engelsk med det han selv karakteriserer som Solberg-aksent.

Pål omtaler dette som å henge seg opp i detaljer, noe han antar at de fleste seerne bryr seg svært lite om.

– Nå har det vel egentlig alltid vært sånn at jeg har vært sinnsykt opptatt av ting på detaljnivå. Samme hva det gjaldt. Jeg har alltid hengt meg opp i det andre mener er bagateller.

– Tror du dette har kommet til nytte for deg som fluefisker?

– Ja, det at man er nøye har mye å si i forhold til fluefiske. Bagateller kan være det som avgjør en fiskesituasjon eller om man får den største og peneste fisken, samme hvordan man vrir og vender på det.

Til tross for dette sier han selv at han ikke alltid er den som får verken størst eller mest fisk.

– Det kommer av at jeg rett og slett ikke er intens nok i fiskesituasjoner. Noe som nok har sitt utspring i at jeg har en relativt stor grad av ro. Jeg prøver nesten utelukkende å fortelle meg selv at jeg har god tid. Som nevnt tidligere er jo det viktigste å være der å se om det vaker, og så fiske når det skjer noe.

Pål hevder at han i hvert fall ikke blir sur hvis han ikke får den største fisken.

– Det er jo mange som er sånn at de måler egen suksess på andres fiasko. Man blir stoltere av fisken man får, og synes det er morsommere å få fiske, hvis de andre bare får noe småtasser eller ikke får fisk i det hele tatt. Når folk driver å holder fluene sine hemmelig, og har sett noen fisk vake, men vil ikke si hvor det er og sånn. Det klarer jeg bare ikke.

Det er liten tvil om at Påls meninger i hvert fall ikke har avtatt med alderen. Forhåpentligvis vil heller ikke hans litterære karriere gjøre det. Det som uansett er sikkert, er at mannen kommer til å fortsette å fiske. Og fiske. Og fiske. Og fiske…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *