Røbergshagen fisker Patagonia

Bli med Svein Rødbergshagen på ørretfiske i Argentina, sjøørretfiske i sagnomsuste Rio Grande og oppdagelsesferd i Ildlandets avsidesliggende fjorder.

I slutten av januar reiste jeg sammen med ti vinterbleke fluefiskere til Patagonia og Chile for å fiske ørret. Turen varte i en måned, og noen var med på hele reisen, andre var med på deler av den. Vi fisket ørret og regnbue i Argentina, utforsket Ildlandets sydlige fjorder og avsluttet med sjøørretfiske i den sagnomsuste Rio Grande. Her kan du ta del i våre opplevelser.

Med tørrrflue i Argentinas ørrethovedstad
Først dag i en ny elv er alltid litt prøving og feiling, spesielt på et nytt kontinent, med et brå-skifte av årstid og med en tjue timers reise i kroppen. Av guiden Juan var vi vist en rekke lovende strekninger på elva Malleo, kanskje den mest kjente tørrflue-elva i det som i argentinsk fluefiskegeografi betegnes som den nordlige sonen. Kvelden før hadde vi krysset Andesfjellene i bil, fra Chile til Argentina, og kunne allerede da konstatere at elvene rant glassklare og innbydende, omkranset av frodig løvskog som mange steder vokste langt inn i elveløpet.

På Malleo fant vi raskt ut at det ikke bød på store problemer å få fisk. Utfordringen var å ta de største ørretene som stod kloss inntil land, helst innunder løvverket og slik til at en flue fikk ytterst få centimeter med fri drift. Når kastet smøg seg mellom greinene og fortommen strakk flua til skyggepartiet langs land, kunne vi bli godt belønnet. Med fisk på halvannen til to kilo. Regnbueørreten var mer i lufta enn i vannet. Brunørreten var av det slaget vi er vant til: Et forsiktig slurp før litt prøvende tautrekking og så en bestemt rusning mot midtpartiet av elva. Januar, 30 pluss og vårfluer i tusentalls langs bredden. Det hele var i gang for ti vinterbleke nordmenn på pilgrimsferd til Sør-Amerika.

Malleo får vann fra den store sjøen Lago Tromen og vulkanen Lanin. Lanin troner som en snødekt kjegle nesten 4000 meter over havet og er synlig samme hvor i den øvre elva du fisker. Det går bilvei langs det meste av elveløpet, enkelte deler er privat grunn med begrenset tilgang, men det er aldri mangel på godt vann å fiske. Vi fisket det meste av Malleo med unntak av den øverste delen nær Lago Tromen. Fra en bro, som av selvforklarende årsaker kalles Yellow Bridge, kunne vi etter en kort vandring over slettelandet tre inn i et fluefiskeparadis. Glassklart vann med bunn av irrgrønn algevekst, omvekslende stryk, sakteflytende pooler og en frodighet som mange steder gjorde et fluekast til en umulighet. Hva gjør du når du står to meter fra en tokilosfisk uten den ringeste mulighet til å legge ned en flue? Fisket her var ikke lett, selv vadingen kunne være vanskelig. Tor hadde en strålende dag med adskillige fisk over kiloen. Han fant et par pooler med steady vaking og brukte det meste av dagen der, med å fiske og se på ørrethaler som viftet bedagelig i overflaten. Fra bilveien oppdaget Olav og Robin en fristende sving i elveløpet som gav Robin en brunørret nær to kilo og Olav en kjempefight med en langt større fisk. De øvre delene av Malleo er en krevende elv, men under de riktige omstendigheter er den uslåelig.

4.jpg

Nedre Malleo er mer åpen, har jevnere bunn og er på mange måter lettere å fiske. Vi tok flere større fisker i denne delen av elva enn i den øvre og her var det like ofte grønne mark-imitasjoner som vårfluer som gjaldt. Vegetasjonen langs elva huser grønne larver i store mengder og fisken kan stå med åpent gap i påvente av kontinuerlig servering. En krok med fluoriscerende grønn chenille var av og til løsningen, men ikke i hver eneste pool. På formiddagen og kvelden svermet vårfluer i stort antall, de kom fram som på et signal og kunne sette fisken i et relativt heftig vakmodus. Legger vi til et sporadisk innslag av små døgnfluer i str. 18, en langt større art i gul farge på krok 10 og en og annen gresshoppe, skulle menykartet være rimelig komplett. Med en velutrustet flueboks for norske forhold skulle det vise seg at vi klarte oss utmerket, kanskje supplert med noen ekstra attraktorfluer, en gresshoppevariant og den omtalte grønne larven.

Når sola varmet som verst på ettermiddagen fulgte både insekter og fisk den gode argentinske tradisjonen med å ta siesta. Temperaturen nådde 35 grader og uten regelmessig tilførsel av drikke kunne det lett blitt til hallusinatoriske syner i en flimrende horisont. Temperaturen lå over normalt for årstiden. Vi var rett og slett havnet mitt i en ekstraordinær varmebølge. Natte-temperaturen var befriende lavere, endog litt kjøligere enn vi er vant med fra den norske sommeren…Vi bodde på Rio Dorado Lodge i den lille byene Junin des los Andes, 800 meter over havet og med 10,592 innbyggere. Vi ble svært godt ivaretatt av et vertskap med lange sportsfisketradisjoner. Eieren startet Argentinas første fluefiskeforretning og er en av grunnleggerne av den kjente fluesnellefabrikken STH. Sønnen Juan er guide på de nærliggende elvene. Lodgen er et moderne anlegg i rustikk stil, med store rom, egen fluefiskebutikk og sogar svømmebasseng for den som vil svale kroppen fra 35 graders varme. Innbyggerne betegner Junin som Argentinas ørrethovedstad og alle veiskiltene bærer fiskefigurer.

Rundt byen ligger fem-seks utmerkede elver i under en times kjøreavstand. STH fabrikken ble i sin tid flyttet fra Buenos Aires til Junin og vi benyttet selvfølgelig anledningen til å bruke et par siestatimer på en guidet tur gjennom moderne fluesnelleproduksjon, fra metallblokk til ferdig snelle.På lodgen spiste vi frokost og middag og dro enkelte dager tilbake før siestatiden for å få servert lunsj. Biff og rødvin er i Argentina en uslåelig middags-kombinasjon av kulinarisk klasse, helst inntatt ved 10-elleve-tiden på kvelden, etter avsluttet fiske. I særdeleshet var en kveld minneverdig, en såkalt asado hvor en hel kalv og et lam ble stekt på spidd foran åpen ild. Medlemmer av områdets fluefiskeforening var invitert til denne kvelden og hele det norske selskapet ble offisielt innviet i noe så høytidelig som Det argentinske broderskap av fluefiskere.

Gjennom Junin renner Chimehuin, elva som virkelig har satt Argentina på det internasjonale fluefiskekartet og gitt opphav til det kjente begrepet Boca-feber. Chimehuin renner ut av Lago Huechulafquen, en stor innsjø ved Lanins fot og her i bocaen er det tatt ørret på over ti kilo. Hver pool nedover elven har navn. Kjente storheter har gjennom de siste 50 år valfartet hit for å ta sitt livs ørret på flue. Vi hadde alle vår sightseeing i bocaen og kastet streamere og synkeliner til de ventende storørretene, men ingen ville ta under de vindstille og blanke forholdene. Helst skal det være mars eller april, når den virkelig store fisken søker mot utløpsosen. Og mørk himmel og så sterk vind mot utløpet at du knapt kan stå oppreist i bølgeslagene. Nå var Boca Cihmehuin en museal turistfelle fiskemessig sett, – men for noen omgivelser.

Lengre nedstrøms stilte fisken andre krav. Vi fant bl.a. en nydelig, halvkilometerlang strekning rett sør for Junin som huset utrolige mengder fisk som vaket non stop fra morgen til kveld. Det var mulig å vade mitt i elva og dekke begge områdene mot land, hvor de største fiskene stod. Brunørreten innerst under løvverket og regnbuørreten rett på utsiden. I midten var det blandingsbestand, ikke så vakvillig fisk, men absolutt åpen for en regulært presentert nymfe. I hver liten åpning i buskaset var det mulig å ta en fisk når vi greide å lirke tørrflua inn. Å rive løs flua fra buskaset gav ummiddelbart opphav til en heftig vårfluesverming og en frenetisk vakaktivitet. I mange tilfeller var det mulig å se fisken i vannet, opptil halvannenkilos ørreter stod på halvmeterdypt vann og foret på vårfluer ispedd korte klekkinger av små døgnfluer.

Når mørket kom steg vårfluesvermingen i intensitet og hver eneste fisk i elva så ut til å ville ta del i kalaset. I Argentina fisker man offisielt ikke etter at sola er gått ned men det skal ærlig innrømmes at fristelsen ble for stor. Olav tok den største fisken på denne strekningen, en brunørret over to kilo. Øystein perset endelig etter flere kjøringer av tangeringsnære fisker og Marius forsynte seg rikelig av vestre bredds ørretbestand. Are som er en stor fan av tekniske utfordringer brukte det meste av en hel dag på en ruvende, vanskeligstilt fisk som aldri ville slutte å vake. Flytet var 10 cm og og presisjonskravet på millimeteren. Fisken tok to ganger men lot seg ikke lande. Og Trond var den som først oppdaget strekningen vi senere fant ut bærer navnet Los Alamos, etter poplene som vokser høyreiste mot himmelen i strekningens øvre del.

Rio Quillen går for å være en av de beste tørrflueelvene i den nordlige sonen. Vi levnet elva en dags fiske og kvaliteten på fisket var sterkt avhengig av hvilken strekning vi befant oss på. Et lenge etterlengtet tordenvær ved middagstider gav håp om forløsning men bare Stefan og Gorm opplevde det virkelige gode fisket elva er kjent for, med flere kilosfisk i hoven. Men en dag med moderat fiske oppveies greit av en solid lunsj på gresskledde elvebredder med en godt avkjølt hvitvin. Neste dag fisket vi Rio Caleufu og kunne lande fisk i mengder men av en helt annen art enn det vi hadde forventet.

Rio Caleufu går for å være lunefull. En dag med adskillige fisk i to-trekilos-klassen, neste dag en prøvelse med frustrerende gjennomgang av hele flueboksens innhold. Vi traff elva i et lune omtrent midt i mellom og landet ørreter på opptil halvannen kilo. Men elvas potensiale var åpenbart. Polene var relativt store, men på begge sider av hovedelva rant sideløp og kanaler som gav mulighet for spennende nærfiske på stor fisk som søkte opphold i mindre høler. Når sola nærmet seg horisonten trakk vi alle ned til elvas innløp i en stor sjø i påvente av vandrende brunørreter av stort format. Vi lot de mest forseggjorte streamervarianter avsøke bunnpartiet og huggene økte i intensitet ettersom mørket senket seg. Og det vi fikk var abbor. De fleste lå rundt kiloen, den største nærmere fire, en kortvokst kruttønne det tok adskillige minutter å temme. Ikke helt det vi hadde ventet, men vi lot oss definitivt fascinere.

20.jpg

Vil man fiske og se mye elv på kort tid er en float trip å anbefale. For de som tok denne turen på Alumine, var naturopplevelsen like store som selve fisket. Å flyte nedover i en stor gummibåt, med en guide ved årene som vet å plassere deg på de beste stedene, å se skyggen av store ørrethaler pile av gårde under båten og i tillegg få en hjemmelaget lunsj servert på en skyggefull elvebredd, er uvant og svært så behagelig. Alumine er en relativt stor elv som fanger opp både Malleo, Quillen og en rekke andre tilløp. Regnbueørret er den dominerende arten med innslag av brunørret.

Når vi forlot Junin etter ti dagers relativt intenst fiske i opptil 35 grader, snakket de lokale om at varmebølgen som hadde vart siden vi kom var på hell. For oss gjorde det liten forskjell. Vi hadde til tross for varmen opplevd svært gode dager.Noen skulle hjem til norsk vinter, andre skulle fortsette turen i det adskillig mer værharde chilenske delen av Tierra del Fuego.

Sjøørreten i Fiordo Almirantazgo
Syv av oss fortsatte turen til Ildlandet. Fly til Punta Arenas, ferge til Porvenir og vi var klare for en 12 timers båttur med en lokal fiskebåt inn i en fjord i Magellanstredet. Til alt hell var været slik at båtturen lot seg gjennomføre, fascinerende akkompagnert av niser og delfiner og et stadig skarpere syn av den snøkledde Darwin-kjeden. Fjellene strakte seg opptil 4000 meter nesten rett opp fra sjøen.

30.jpg

Halvveis på båtturen provianterte skipperen en nyslaktet oksekalv som grovpartert ble anbragt på dekk som matforsyning resten av den syv dager lange turen. Vi visste vi hadde fisk som reserve, hvilken art det overveiende ville dreie seg om var vi usikre på, men vi forventet sjø-ørret. Og om vi var heldige en og annen steelhead. Elvene i denne fjorden blir svært sjelden fisket, det finnes lite tilgjengelig informasjon, men skipperen Pechuga forsikret om godt fiske. Han var tredje generasjon sjøfisker og hadde med seg en fluestang. Det hele lovet bra.

Når lyset kom på morgenen, reiste vindpint skog seg i bratte fjellskråninger og en frodig strandsone avslørte langt større forskjell på flo og fjære enn det vi er vant til. Vinden var uventet laber og skydottene hang tungt rundt fjellmassivene. Når elveløpet kom til syne og skipperen endelig fant et egnet oppankringssted, hadde vi glemt at vi måtte sove på skift og at det lakk regnvann fra dekk. Fiskeutstyret var for lengst klargjort i sine enkelte bestanddeler. Elva var tefarget, knapt et fluekast bred og det første kastet var et ekko av eventyraktige barndomsopplevelser. Det tok ikke mange inntrekk før den første sjøørreten lå i håven.

Vi lå i telt ved denne elva et par dager. Vi tok lange ekspedisjoner innover den frodige elvedalen i til dels uframkommlig terreng, men fant snart ut at det var de sjønære områdene som gav det beste fisket og at det var her elva var mest tilgjengelig. Med tålmodig siksakgange rundt og over hundreårgamle trestammer og forsering av lange partier med tettvokst tornekratt i mannshøyde, kunne vi nok finne gode pooler høyt oppei elva. Men det lavereliggende slettelandet var mer fristende. Gerhard tok denne ferdens største ørret, en fisk på seks kilo, omhyggelig buksert på land etter utallige hopp og hissig nedstrømsferd i det trange elveløpet. Sjøørretene var blanke og svartprikkede kubber, de fleste mellom to og fire kilo.

En natts regn farget elva kaffebrun. Sjø-ørreten ble mer vrang men kastet seg av og til over de mest glitrende flashfluer vi hadde turt å medbringe. Matstellet var rimelig fornuftig, tatt i betraktning at byssa knapt rommet èn mann. Vi spiste nystekt brød hver dag, det minket gradvis på oksekjøttet og det var plenty med utsøkt chilensk rødvin. Kapteinen kunne etter en natts teinefiske servere Tor kongekrabbe til festmiddag når han fylte 50 år, en regnvåt dag nær Magellanstredet.

Vi forflyttet oss etter hvert til andre elver, to av de små, den siste på størrelse med en solid norsk lakseelv og med et klart grønnskjær vi kjenner best fra vestlandske breelver. Denne hadde sitt opphav i en stor sjø som åpenbart utjevnet effekten av de siste dagers regn. Tohåndsutstyret kom til sin rett i lange kast over den gresskledde bunnen. Mellom grastustene stod sjøørreten, de vi fikk veide opptil fire kilo og oppviste en sjelden akrobatisk evne.

Å kunne styre dagen fullstendig etter fiskens luner, tidevannsrytmen og eget forgodbefinnende var en luksus som varte i syv dager. På tilbakeferden løyet enhver antydning til vind, himmelen klarnet og sola kunne brune syv opplevelsesmette fluefiskere på en perfekt utkikksplass på dekk. Kanskje gjorde naturen minst like sterkt inntrykk som fisken, på et sted man kanskje aldri kommer tilbake til.

Rio Grande
På natten ble tre av oss satt av båten for videre ferd til Cameron Lodge og enda større sjø-ørret på Rio Grande. Vi overnattet hos en av de ytterst få fastboende så langt fra sivilisasjonen, et sted bare tilgjengelig med båt eller på en skrøpelig kjerrevei som buktet seg milevis langs fjorden. Servert et glass av det norskeste brennevin, løsnet tungebåndet hos vårt vertskap og det enkle husværet ble en svært så hyggelig mellomstasjon før vi ble hentet neste dag.

54.jpg

Cameron Lodge ligger på den chilenske delen av Rio Grande og er den øverste av et firetalls lodger som forvalter det verdenskjente sjø-ørretfiske, fra utløpet i byen ved samme navn til elvas kilder i Lago Blanco. Sjø-ørreten i Rio Grande når vekter på femten kilo og fanget fisk har et gjennomsnitt på seks kilo. Ikke noe annet sted i verden kan oppvise et liknende sjø-ørretfiske.

I motsetning til de lavereliggende lodgene på argentinsk side er terrenget mer kupert i den chilenske delen. I horisonten mot sørøst reiser Darwin-kjeden seg med topper over tre tusen meter. Elva skjermes i større grad for vinden av lave åser og flekker av lavvokst skog. Dette er en stor fordeI da vinden virkelig kan ta hardt på den sør-amerikanske pampasen. I tillegg har elva her en mer omskiftelig karakter med flere raskere partier som i større grad bryter opp elvas tilsynelatende monotone meandring. Lodgens beliggenhet øverst i elva minsker også mulighetene for dårlige fiskeforhold grunnet farget vann etter mye regn.

Cameron Lodge dekker fem mil av Rio Grande, selv om strekningen terrengmessig er langt kortere. Elvas meandrende karakter danner en overflod av gode fiskestrekker som er umulig å dekke med noen få dagers fiske. Mange pooler blir sjelden eller aldri fisket i løpet av en sesong og fisket byr i en sjelden grad på muligheten til å utforske jomfruelig vann. Sesongen på Rio Grande varer fra oktober til april.Vi fisket elva i slutten av februar, en god tid med tanke på at vi befant oss øverst i vannsystemet. Sjø-ørreten bør gis litt tid for å nå opp til de øvre strekkene i et bra antall. Vi ble guidet av Rafael Gonzales som driver lodgen og som startet utforskingen av området s fiskemuligheter for over tyve år siden. Men når sant skal sies betraktet vi Gerhard Schive som nestoren på laget, med et livslangt kjærlighetsforhold til sjø-ørretfiske bak seg.

Vi startet fisket ved nitiden om morgenen med en kort bilferd på slettelandet, mot de poolene Rafael fant best egnet, vinden og tidligere fangster tatt i betraktning. Enkelte pooler var stilleflytende og ikke mer enn et par meter dype, andre gikk raskere med utpreget struktur og åpenbare standplasser. Og sjø-ørreten likte åpenbart begge.Gerhard tok sin første fisk på inntrekk i en svært rolig del av en pool. Jeg tok min største ved å fiske flua raskt i kanten av et hardt strømparti. Turens største fisk tok Gorm i djuprenna i etterkant av en innstrøm. Fisken veide 7 kilo og var etter adskillige luftsprang svært lite villig til å møte hovmaskene. Elva er i de fleste av poolene lang-grunn og fisk av slikt kaliber liker dårlig å kjenne elvegrus mot buken og luft over ryggfinnen. En fight avsluttes alltid med flere febrilske langrusinger mot dypere vann. Fiskene vi mistet trenger ikke å nevnes, men de er så avgjort ikke gått i glemmeboka.

Vi ble anbefalt å bruke flyteline og fulgte rådet. En mer aggressiv synkegrad på fronten kan muligens gi en mer effektiv avfisking av de mer sjeldne, dypere partiene men strategien gav uttelling. Fiskens skyhet var vanskelig å avgjøre men vi lot fortommen strekke seg til minst fem meter, i blant av en intermediate polyvariant. Dette var letthåndterlige, inntil vinden den siste dagen dro til og gjorde ethvert kast til en stor krativ utfordring.

Tohåndsstang er ikke en betingelse for å fiske Rio Grande men gir en stor fordel når det blåser. Og blåser gjør det ofte. Vi opplevde det litt uvanlige ved å få to fulle fiskedager uten å måtte ofre vinden en tanke. Vanligvis er morgen og kveld preget av mindre vind og tidspunkter man absolutt bør utnytte til effektivt fiske. Her, som andre steder, er tiden omkring solnedgang en gyllen time for fiske.

Tradisjonellt består fluevalget på Rio Grande av relativt små fluer av nymfer med og uten gullhode og gummibein , i tillegg til mer tradisjonelle hårvingde våtfluer. Overflatavarianter i form av Bombere og riffling hitch tuber er også populære. Gerhard hadde fin uttelling på klassikeren Sunray Shadow. Førstevalget til guiden, og åpenbart denne sesongens mest effektive kombinasjon, bestod av en liten svart hackleflue på enkel tier, med en dropper 30-40 cm bak. Dropperen var gjerne en dobbeltkroket 12 eller 14, med sølvkropp og litt gilde farger i front. Hovedinntrykket er midlertid at det ikke stilles strenge krav til teknisk sofistikering for at man skal kroke en fisk. Om man vil ha fire fisk i motsetning til èn, kan saken stille seg annerledes. Mer enn i mye annet fiske kan løsningen være individuell etter personlig preferanse. Etter noen dagers fiske sitter man igjen med følelsen av å ha skrapt i overflaten i et fiske som byr på svært mange uprøvde muligheter.

Rio Grandes omgivelser innbyr til fiskepauser. Himmelen er stor, horisonten lav og landskapet er visuelt fengslende. Langs breddene beiter flokker av guanacos, et høyreist hjortedyr som er svært vanlig på Ildlandet. Bever svømmer i sidekanalene i elva og på tørre vindfulle dager søker kondoren seg ned fra fjellene og kan med et vingespenn på fire meter ses svevende over lodgen.

Vi fisket enten til sen kveld med medbragt lunsj eller vi kjørte den korte veien tilbake for å kunne serveres av Rafaels utmerkede kjøkken, før en ny fiskeøkt tok til. Som vanlig i Sør-Amerika ble middagen servert sent, alltid med de beste viner til, og det hele var i enhver forstand en nytelse. Å komme seg i seng for å møte uthvilt til neste dags fiske var aldri aktuelt. Bortskjemte på alle måter forlot vi Ildlandet, sterkt forført av slagordet ”Patagonia – la det bli en vane”. Nå er det under et år til neste gang…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *