Sailfish på flue i Syden

Marlin og sailfish. Kåtskapen har endret fokus for to fluefiskende herrer.

Du kan aldri trå i samme elv to ganger. Ei heller kan du reise til en liten by langs Stillehavet og tro at ting skal være som de var.

RedIMG_1173_2

For det første stilte Inge med dame denne gangen. Darcie, et riktig hyggelig menneske med en festlig personlighet og det forandrer mange ting. Ikke lenger snakk om et krypinn nede i byen som sist. Nå bodde vi plutselig høyt over bukta i en flott leilighet med plaskebasseng på en sjenerøs balkong. Vi var blitt luksusmennesker, og trivdes med det. Dusjen ble brukt med langt større hyppighet. Barbering inngikk som daglig rutine. Skjorter og shorts uten fiskeslim ble funnet frem. Måltider ble noe mer regelmessige, og det var ikke lenger bare øl og cola i kjøleskapet.

Men ikke for det. Første kvelden var det fest som det pleier å være. Vi drakk med begge arma og nøt utsikten. Det må ikke skorte på bakrus første dagen, for da går det forbannelse over hele fisketuren og da får du ingenting. Dette er vi helt sikre på.

Marlinfeber
Det var stille på kaia første dagen. En håndfull fiskere var å se, noen få båter fordelte seg utover det endeløse Stillehavet. Mai er ikke høysesong for fiskere i Zihuatanejo, men det er ikke lavsesong for fisk – på ingen måte. Det er ganske enkelt for få fiskere til at man får et godt bilde av mulighetene. Og ikke minst er det sesong for marlin på denne tida. Laksefeber er en ting, marlinfeber er noe helt annet.

Litt lenger mellom alarmene var det. Ofte sto vi og speidet utover det endeløse Stillehavet mens båten dro teaserne bak seg i fine boblespor, uten at det skjedde noe særlig på et par timer. Hvis ikke sailfish‘en ville måtte det vel være noe annet å få.

RedIMG_1526

Der. Noen plask av dykkende boobies (de vanligste sjøfuglene her nede), og så ser vi delfiner som går manngard, gjerne fem og seks i bredden. De dykker og kommer opp igjen med militær presisjon. Ofte kunne vi se mange sånne flokker rundt båten, og så du litt utover måtte det være flere hundre av dem. Det var et blandet lag av vanlige delfiner (bottlenose) og spinnerdelfiner. Spinnere gjør akkurat det navner tilsier: de hopper høyt og spinner langs lengdeaksen. Det er ganske så festlig å se på.

Tunafluer
Santiago styrte båten innover der aktiviteten var størst, og før du visste ordet av det var det gulfinnet tunfisk overalt. Inn med teaserne og så var det å få tunafluene i vannet.

RedIMG_1144Tuna smalt på i overflaten med store, overbevisende plask. Første utras er et langt skrik i snella, fluesnøret er vekk før du har fått strammet bremsen, og så er det spennende å følge med på hvor mye av backingen som raser etter. Med en gang det stopper vet du at tunfisken skifter taktikk. I stedet for å slåss i overflaten vil den ned. Hvis du har på fisk over 10 kilo kan du glede deg til å tilbringe de neste 20 minuttene med stangtuppen i vannet, ryggen i bøy, og armene låst i et dødsgrep rundt korkhåndtaket.

Med en gang minst en av oss hadde fast fisk gikk en levende agnfisk med krok i ryggen overbord for å titte etter storebrødrene – de har en tendens til å svømme dypere. Vi sloss med tuna som veide alt fra 3 til 15 kilo mens Santiago tviholdt i båtstanga, med tuna i 50-kilosklassen i andre enden. Stanga gikk på omgang mellom ham og lillebror Adan. Det kan bare beskrives som full brytekamp. Santiago og Adan byttet på å henge over ripa og dra i helspenn så rompesprekken tittet frem fra badeshortsen.

RedIMG_1116

Inge og jeg brynet oss på noen ekstra fine tuna vi også. Det var bare å legge inn alle krefter, og pumpe og sveive det du var kar om. Midt i fighten brakk min Sage VPS 10′er; bunnholken orket ikke mer. Santiago kom løpende med skolisser. Vi bandt de to stangdelene sammen og så gikk slåssingen videre. Det gikk bra til slutt, med mye fomling, banning og sverting, gutturale tilrop og min siste variant, påkallelse av Odin. På under en time hadde vi fisk på 12 og 15 kilo på flue, og en på 40 på båtstanga.

Havets bodybuildere
Konklusjon: Atun aleta amarilla, eller gulfinnet tunfisk, er havets bodybuildere. Med 70 prosent av kroppsvekten forbeholdt muskelmasse er de brutalt sterke.

Nøkkelen til å kjøre tuna er å aldri la den hvile, men det er lettere sagt enn gjort når du er sliten langt inni margen etter å pumpe med 10′erstanga i et kvarters tid. Det er mange rare små muskler i kroppen som skal i bruk , og stort sett blir det riktig å si at dette er en fisk som kjører deg like mye som du kjører den.

Et annet moment som gjør tuna til en fin fisk for nordmenn er at den skal i båten – dette er mat for mons, og den finnes i mengder. Dermed får man det lille ekstra kicket vi vikinger liker – blod og slim, fiskelukt og filetkniver.

Hjemme i haciendaen laget vi sashimi og lettsvidde tunafileter i tre sauser. Tradisjonen tro inntok vi fisken med en rosmlig margarita i neven.

Bare marlin er marlin
Når du får din første sailfish er du ganske så målløs over akrobatikken og kreftene. Men når du kommer til Zihuatanejo i mai er det også andre krabater som svømmer rundt uti der; marlin. Og de er enda raskere, enda sterkere og enda seigere. Stripet og blå marlin er til stede i mengder som gjør det realistisk å få begge arter på flue, og det er en sjeldenhet, uansett hvor du måtte være i tropiske farvann.

RedIMG_1107

Inge og jeg følger vanlig rutine; du sitter i stolen til du har et shot, definert som kast til en fisk som tar flua og vender. Santiago smådupper ved rattet, Inge småsover i hekkstolen, Adan rigger teasere, og jeg knyter bimini twists. Adan slår alarm, jeg slipper fortommen og griper kamera, og Inge står som et tent lys med 14-vekteren klar.

Det ble lavvann inne ved fiskekaia, og gispende flyndrer kunne plukkes med hendene langt utover grunna.
Mens Adan får inn den tomme teaseren blir det raskt økende aktivitet bak teaserstangen til Santiago. Det slår liksom litt kraftigere bak der, og når Santiago har fått tatt en god titt melder han «Blue Marlin!» Det er som å begynne på nytt med hele fluefisket, for nå er det nerver ute og går. Det er ikke mange fluefiskere, og spesielt ikke norske fluefiskere, som har den arten i boka. Når den kommer inn til hekken ser vi fort at den er I hvert fall dobbelt så stor som en sailfish, sikkert 70–80 kilo. Det er stor fisk på flue.

Kroker et lokomotiv
Inge legger ut kastet, marlin’en kommer som et lokomotiv og velter seg over flua som forsvinner it et fælslig jafs. Inge setter kroken med et kort og kontant underarms strip-set, helt etter boka, og så er det fullt kaos bak båten. Fisken har tydeligvis lagt merke til at det stikker i kjeven, så den raser av gårde i turbofart, mer over enn under vann. Det blir liten mening i å anføre at «vassføyka står.» Mer beskrivende blir det å anmerke at det ble lavvann inne ved fiskekaia, og gispende flyndrer kunne plukkes med hendene langt utover grunna, så mye vann var det som hang i fritt svev der ute. (Dette har vi fra sikre kilder.)

RedIMG_1412Vi ser den rosa fjærdotten i kjeften på udyret. Marlin på. Den fjerner seg fra båten i kvantesprang mens Inge stirrer betatt på en snelle som tømmes seg i raskt tempo, og så kaster den flua og det blir slakt og stille. Krigstrynet til Inge erstattes med en litt lang underleppe som henger sånn omtrent passende for anledningen.

Æsj. Snakker om nedtur. Men vi har kroket en marlin, og vi har bilder. Det er ikke dårlig bare det. Men herre gud hvor frustrerende det er å ha vært så nærme, og så stå og se en marlin ta farvel med et siste hopp, så langt borte.

Sprengmarlinkåt
Så er det min tur i stolen. Det tar akkurat tre minutter og så har vi fisk oppe igjen. Nå gjelder det. Men det er sailfish denne gangen, en pusling på rundt 30 kilo. Den blir tatt så raskt som mulig, så vi kan få teaserne i vannet igjen med minimalt opphold. Jeg legger sidepress og pumper hardere enn første gang jeg kjørte sailfish, kjenner at jeg har litt mer peiling nå. Fisken kommer ombord, et billedskjønt eksemplar, bilder blir tatt, og så uti me’n.

Det skulle bare en fisk til, og så ble det marlinfeber. Du blir kåt på å få en når du først har sett en. Sprengmarlinkåt.

Whoopass
Vi kommer til kaia og ser at siden vi dro ut er lille Zihuatanejo blitt satt i festskrud. Det viser seg at det er Marina Day, en årlig feiring av den meksikanske marine. Det er ballonger, flagg og girlandere over alt. Høyttaleranlegg på stranden spiller musikk mens ungene løper potetløp til hesblesende kommentar fra MC’en. Hele byen er møtt frem, og alle over minstemålet har ølflaske fastmontert i hånden. Stemningen er høy.

RedIMG_1356På plassen foran Lily’s Bar er det satt opp full profesjonell boksering. Vi tar plass ved bordet under papegøyen på Lily’s, papegøyen får Fluefiske.net-hatten å leke med, vi får margaritas på bordet, og så begynner forestillingen. Det fungerer som følger; alle kan utfordre alle andre til tre runder i ringen, og da mener man «alle.» Småtasser på fem-seks år som så mindre ut enn boksehanskene vekslet på med tenåringsdamer og menn i 60-årsalderen. Noen kunne bokse, andre var bedre på det Darcie betegnet som «whoopass,» altså ganske alminnelig bikkjeslagsmål. Særlig tenåringsjentene var gode på det siste, og ble kvitt mye passivaggressive følelser lot det til. De ga hverandre juling så publikum hylte hysterisk blodtørstig og trampeklappet så det klirret i margaritaglassene. Innsatsen var på topp, og amatørene var klart mer populære enn de som faktisk skjønte hva de drev med.

Inge, Darcie, og jeg er enige om at dette er en vakker tradisjon som burde innføres øyeblikkelig til norske småbyer. Da kan mye nabokjekling og uhygge unngås gjennom resten av året. Ikke minst får resten av byen seg en skikkelig spraklatter.

På’n igjen
Hver morgen satt Inge og jeg i drosjen med stenger stikkende ut av vinduet, hver morgen sto Santiago klar med båten, hver dag var det 25 grader og flau bris. Litt skyet tidlig på morgenen, og fullt solskinn sånn i 10-tiden.

Selv om vi ikke hadde marlin og sailfish shots hele tiden var det alltid mye som foregikk. Tunaen hadde kommet i store mengder, og vi vekslet mellom den og billfish. Inge, som det alltid skjer noe rart med, sto og halte i en sånn passelig 5-kilos tunfisk da det plutselig ble mye tyngre. Etter at han fikk pumpet fisken litt nærmere så vi at det var en diger hai hadde tatt tunfisken, og hadde greid å bli hengende på kroken. Uten vaierfortom gikk jo ikke det så lenge, men monsteret forlot ikke evenemanget uten å ha blitt litt sår i leppa.

Da alarmen gikk igjen var det igjen marlin i spread’et, og tradisjonen tro var det Inge som hadde stanga. Stripet marlin denne gangen, Stillehavets svar på Formel 1-bil. (Med blå marlin må du over til jagerfly eller romrakett for å sammenligne.)

RedIMG_1193

Den var i samme klasse som sist; kanskje 70–80 kilo. Den tok flua akkurat som den blå – en diger fiskekropp med dansende lynstriper veltet seg over vannet og flua ble borte som en tusenlapp i lomma på en dopselger. Fisken gikk en vei, Inge dro den andre veien – som du skjønner er han fanatisk på kroksett, den gutten. Men det har seg jo også slik at en billfishfortom har en 20-punds bit sånn at noe kan ryke før fluesnøret. Den totale røskekoeffisienten mellom Inge og marlinen ble nok noe i overkant av det, og etter et lidderlig smell kom snøret seilende og la seg i sirlige folder over ripa. Æsj igjen.

Du får ikke altfor mange sjanser etter marlin, og vi hadde nå satt kroken i to uten at vi hadde noe å vise for strevet.

Alarm
Etter flere mektige slåsskamper med gulfinnet tuna hadde vi teaserne ute igjen, og jeg hadde stolen. Denne gangen skulle det bli marlin på MEG. For å hjelpe fisken opp i spread’et legger vi inn C-momenter, akkurat som under laksefiske; du stikker stangen under armen og tenner en røyk. Du pakker opp en sandwich, og koser deg med den og en boksecola, vel og merke av meksikansk opprinnelse, med ekte sukker akkurat som den norske. (Amerikansk cola lages med high fructose corn syrup, som ikke smaker like godt.) Du dupper litt i stolen. Du bytter fortom, hvis det er antydning til slitasje fra spydet til den forrige fisken som var oppe. Og så går alarmen.

«Sailfish!» Santiago roper behersket som vanlig, og jeg lar cola være cola, griper stangen, reiser meg. Flua vippes uti og ligger og dasker på hekkbølgen. «Cast!» Jeg legger stanga flat og tar bakslengen, skyter noen meter bakover, og så seiler flua med 90-graders kroktakkel utover bølgene. Jeg begynner å strippe snøre i jevne tak. Der kommer fisken. Den bommer.

Et kast til, og den er der igjen, halvveis ute av vannet, og nå blir det tungt. Jeg juger alltid til Santiago og Inge om dette, men jeg gjør ikke så mye for å sette kroken. Egentlig holder jeg det bare stramt når jeg kjenner fisken, og så tar jeg et lite nøkk for å få inn spissen. Og så er vi i gang, og nå er plutselig sailfish ikke noen trøstepremie lenger. Den er større enn den forrige og sparker fra så det holder, rister på hodet så jeg er sikker på at fortommen skal ryke, og viser hele kroppen over vannet i luftsprang som er like rett ut av boka som Inges kroksett. Det er fight på harde livet. Denne har sikkert 15 eller 20 kilo ekstra på kroppen, og det kjennes i kontoristmusklene. Etter mange hopp og lange minutter har vi billfish nummer to i båten. Jeg får igjen gleden av å sette tilbake en sailfish med egne hender, og se den synke tilbake i uendelige blåner under båten.

Hai ved ripa
Det er andre ting uti der også. En dag sto Inge og dro i en passelig tuna da det ble skikkelig tungt. Inge var ikke mindre kar enn at han dro hardere i andre enden, og plutselig siger et dyr opp fra dypet og viser seg stor og bred under vannspeilet. En hai, sikkert på 100 kilo var det, og selv om vi aldri fikk tatt en god nok titt til å artsbestemme den var det moro lell.

RedIMG_1098Og sånn gikk dagene, uendelig lange i en utrolig kort uke. Vi slåss med fisk, sov litt på brisken, og sto til, våkne som lys, når billfish kom opp i spread’et, eller når vi måtte til dyst med tuna. Vi hadde tre marlin oppe, og greide altså ikke å få noen til båten. Men det er ikke lenge til vi tar opp saken igjen.

Vi hører ofte Zihuatanejo beskrevet som «Paradise,» og det er utvilsomt sant på mange måter. Men for oss er det forjettede land et stykke utenfor, forbi øya med fyrtårnet, der vannet blir blått og fullt av lange solstrimer som forsvinner i dypet, hvor delfinene jager og boobiene dykker.

Ikke for det, vi hadde det rikig så bra i byen også. Denne gangen ble restauranter og barer valgt med litt mere omhu, og vi spiste og drakk akkurat så godt vi er blitt vant med, og enda litt bedre kanskje. Vi koste oss rett og slett.

Darcie valgte å bli med ut på fiske bare en dag (hun hadde flere forstuede ribben, så det var ikke så rart,) men hun hadde det like fint på sin måte, med rolige dager på den hvite stranden som går under navnet Playa La Ropa, slurpende på parasolldrinker etter lange massasjer til en rimelig penge. Dette er en av fordelene med stedet. Du kan ha med ikke-fiskende partner, og de vil ha nok å drive med. Bare sørg for å ha det sort på hvitt at du skal fiske hver dag. Det blir for tøft å ligge på stranden når pokalfisken er så nærme.

Skilpaddefarvel
Vi spiste egg og bacon under palmene på Playa La Ropa. MacBook’en sto på bordet og lastet ned noen siste bilder fra kameraet til Inge. Det var en av de stundene hvor fremtiden er bak deg på en tur – fiskestengene er pakket og flyet venter. Du kjenner ennå varmen i luften. Fremdeles svever fregattfuglene over tretoppene, men i morgen skal du ikke fiske, men skyfle papirer over pulten din. Det er slutt. Ingen flere sjanser til å få en marlin som er stor og sterk som en okse med spyd montert på overleppa.

Små knøtt som greier å være søte på tross av sine små, sure tryner. Serveringsdamen kom bort og sa hun hadde noe hun ville vise oss. Vi lot bacon være bacon og gikk etter. Mellom to bord var noen stoler dratt til side, og der, mellom hvite sandkorn, titter et lite hode frem, og så et til. Og der står vi og ser på et av naturens små undere; nyklekkete havskilpadder graver seg frem av sanden. Gråsorte småtasser kommer ut mellom bordbena og vil til havs. Kelnere i hvite jakker ligger og graver forsiktig i sanden, mens en balje full av sjøvann blir satt frem. Hullet blir dypere, og det som var noen få nærmer seg 100 små krabater som krafser i sanden. Etter hvert svømmer de alle i balja, små knøtt som greier å være søte på tross av sine små, sure tryner.

RedIMG_1779De er perfekte utgaver av sitt opphav, og nyfødte som de er begynte de å svømme fullbefarent med en gang de har vann over seg i balja. Jeg plukket opp en slik liten en, og skylte den i vannet for å rense øyne og kropp for sand. Den tittet tilbake med et lite misbilligende øye. Den var helt perfekt og kavet energisk med små loffer mot håndflaten. Jeg slapp den fri i balja, sammen med alle brødrene og søstrene. Den hadde mange harde tak foran seg. Jeg ønsket den god tur på ferden, og håpet at en dag vil vi se den seile forbi pangaen Gitana med en hvilende booby på skjoldet.

Det var en fin avskjedshilsen fra Zihuatanejo – den lille byen ved det store havet, hvor fisken bor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *