Speyherren Gerhard Schive

Dyp aksjon. Lange liner. Sherlock Holmes-hatt og pipe. Møt Gerhard Scive.

De fleste med litt fartstid innen fluefiske vet hvem den «Pluto-hatt»-ikledte mannen som dukket opp på skjermen i Sjøørretlandet er.

schive_portrett_ja

For en hver kastenisse med Holmendammen som tilholdssted, fremstår han som spey-Gud, og har lenge vært en foregangsmann i norsk fluekastemiljø. Jeg møtte Gerhard Schive (65) hjemme i leiligheten hans på Kolsås.

Foruten at Gerhard er svært kjent for sine kasteegenskaper og forkynnende ord om tradisjonell speykasting, er han selvsagt også en meget aktiv fluefisker. De som kjenner ham litt, tenker nok hovedsaklig på ham som laks- og sjøørretfisker.

– Laksefiske tar jo altfor for mye av den tiden man har til rådighet som fluefisker. Men på en annen side; når man begynner å bli litt eldre og skroget hos noen av oss begynner å skrante litt, så er det greit at dette fisket som regel er forholdsvis nært vei og enkelt å ta seg til. Det er nok derfor jeg fisker såpass mye etter disse artene nå. Men det hele begynte jo med ørretfiske.
Som de aller fleste iherdige fluefiskere startet Schive med annet fiske i relativt ung alder.

– Alt fiske starter jo med noe. Og ytre påvirkninger spiller ofte en stor rolle i forhold til om man i det hele tatt begynner med fluefiske. Men jeg tror enkelt og greit at det må ligge i genene. Jeg hadde mine aller første barneår på Jar i Bærum, og på den tiden starta det vel om sommeren ved sjøen. Med en rød stein i en snor på brygga.  Krabbefiske var livet. Fra tidlig morgen til leggetid. Mor var bekymret.
Mitt forhold til vann har helt fra jeg lærte å gå vært en veldig spesiell greie. Lysakerelva, som rant rett nedenfor der jeg bodde, trakk som en magnet. Elva måtte jeg ned til, selv om jeg hadde strengt forbud hjemmefra mot å ferdes der. Dette var altså lenge før jeg hadde fått min første fisk, men tross alle forbud; jeg bare måtte ned til elva.

Dette resulterte i noen saftige runder på blanke messingen. Uten at dette overhodet endret trangen til å besøke vann av den grunn.

Så ble det noen somre på morfars hytte utenfor Kristiansand, der det blant annet rant en liten bekk. Ved ankomst var det å spikke seg en orekjepp og sette på en bit med silkesnøre med fortom. Her skulle det fiskes. Med mark! Iført et enormt redningsbelte var spenningen med å se fiskene som begynte å nærme seg marken ulidelig.

Her lærte Gerhard seg tålmodighet. Utallige var de ørretpinnene som måtte bøte med livet der og det er enda som det kribler i meg når jeg tenker tilbake på akkurat den bekken på Sørlandet. Fantastiske barndomsminner.

– Min morfar var fluefisker på sin hals. Og etter hvert som jeg ble litt eldre ble det påvirkning fra dette holdet også. Jeg glemmer aldri da vi var nede og kjøpte min første Olympicane fluestang på Gresvig. Et vendepunkt i livet. Deretter ble jeg meldt inn i Oslo Sportsfiskere, et nytt vendepunkt i livet. Jeg var vel rundt 10 år da dette skjedde og en fluefisker var født.

Umiddelbart bar det opp på Holmendammen, noe som virkelig startet fluefiskekarrieren for alvor.

– Faktum er at jeg fisket med flue i alle fall i fem år før jeg tok i en slukstang, noe jeg tro er ganske unikt. Jeg gikk altså rett fra mark til flue, og det tror jeg ikke det er mange som kan skilte med. Dermed unngikk jeg de forferdelige backlashtraumene ingen kunne unngå med datidens håpløse multiplikatorsneller.

«Haspelhelvetet» og «brystvortesneller» var aldri aktuelle, i alle fall ikke før lenge senere.

– I det fine miljøet som var på Dammen den gang var jeg utrolig heldig og privilegert som ble tatt under vingene av størrelser som Arne Jacob Schultz og Sverre Scheen. Disse hjalp og veiledet alltid en vitebegjærlig unge og kunne utrolig mye om fluekasting. Vi «bodde»  på Holmendammen, og turen hjemmefra på sykkel fra Bygdøy Allé opp dit var kort.
Etter hvert ble også Gerhard kastet på fluebindingskjøret igjennom et bindekurs på Ruseløkka skole i regi av Oslo Sportsfiskere.

– Overlærer Kvalheim, i samarbeid med ikke ukjente Gunnar Jahn, holdt kurs i sløydsalen på skolen, og her var det tørrfluer det gikk i. Bindestikke fantes ikke, så vi satt sammen to flattjern med en vingeskrue med mutter. Hele stasen ble satt i skrustikka på høvelbenken. Så var det bare å sette i kroken, og dra til. Det gikk for så vidt helt greit det, og med hjelp av silke fra mors syskrin og tinsel fra juletrepynten på loftet, fikk vi noe materialer å binde med også. Bivoks tigget vi oss til på apoteket.

For bindematerialer var det ikke flust med på den tiden. Spesielt fjær til hackle var en utfordring.

– Vi dro ned til Karl A. Jensen, en slaktebutikk i Torggata, for å prøve lykken der. Men der var jo alt fjærkreet ribba og ingenting å hente. Men de henviste til fjærkreslakteriet på Grønland, og vi var ikke sene om å komme oss dit. For unge og sarte sjeler var det en rystende opplevelse se hvordan fjærkreslakting foregikk. Men fjæra som hadde vært igjennom vaskeprosessen var ikke noe særlig å skryte av. Om vi kunne…? Jeg kan ennå huske skrikene til de stakkars hønsene som levende ble befridd for sin nakkepryd. Men det ble mye hvite tørrfluer, som for øvrig funket fint på nordmarkaørreten.

I neste fase ble det mer avansert da de fant ut at de måtte begynne å farge fjæra. For å si det kort: De første eksperimentene med farging i mors aluminiumskasseroller ble ikke spesielt godt mottatt i heimen og skal ifølge Gerhard forbigås i stillhet.

– Vi følte vi stadig brøt nye barrierer, ble mer avanserte og samtidig begynte vi å dra inn i Nordmarka, som på alle måter ble en slags grunnskole for oss som tidlige fluefiskere. Med Hammeren som innfallsport dro vi oppover og inn i marka. Men før dette hadde jeg en tur med min morfar, hans to brødre og min far på deres årlige tur til Setesdals vesthei. Jeg må ha mast noe vanvittig for å få være med dem før de til slutt ga etter for presset. De gamle gutta var jo ikke en dritt interessert i å ha med meg. 12-åringer hørte ikke til på slike turer.

Han hadde imidlertid allerede rukket å bli en rimelig flink fluefisker og resultatet ble at unge tørrflue-Gerhard fisket skjorta av de gamle gutta som fisket tradisjonelt med våtflue.

– Dette husker jeg veldig godt, og jeg er sikker på at hvis gubbene hadde levd i dag, ville de ha fortrengt det. Selv om jeg tror at faren min var ganske stolt også. Egentlig. Men turen har uten tvil skrevet seg inn som min første virkelig store fiskeopplevelse.

Etter dette var det mer Nordmarka, og det ble det hver eneste tilgjengelige helg i sommermånedene.

– Vi var flere kompiser som dro sammen på denne tiden, men det var særlig en jeg fisket mye med. Vi to hadde en tur i 7. klasse på folkeskolen da vi begynte å bli ganske rutinerte. Vi skulle ligge i telt inne ved Bjørnsjøen i en uke. Vi ble kjørt opp til Hammeren, og trasket innover med blytunge sekker og et jævlig tungt pyramidetelt på en sånn staur imellom oss.

Da de kom frem til Kikut-traktene fikk de bra med fisk, og planen var som nevnt å være der i en uke.

– Etter første uka gikk vi tomme for proviant. Men vi var smarte og gjorde en gullkantet avtale med Kikutstua om å bytte fisk mot mat. Og dermed gikk neste uke også. Men da kom det en telefonsamtale inn til Kikutstua, der en meget bekymret far i andre enden lurte på om de hadde sett to guttunger der inne med fiskestenger. Og det hadde de jo.

Da de omsider kom hjem, tre dager etter at den andre uka hadde gått, var det å bli kalt inn på teppet for en alvorlig reprimande. Mor var bekymret, far var forbannet.

– Men det var en flott tur, og den første der det bare var oss gutta sammen. Vi lærte oss veldig mye om fiske i marka på slike turer, som uten tvil var konfirmasjonen for meg som fluefisker.

Utenom dette fiska Gerhard også en del på Holmendammen. Kaste om dagen og fiske om kvelden var en svært vanlig prosedyre.

Gerhard forteller videre at konkurransemiljøet i Oslo på den tiden faktisk var ganske stort, aktivt og levende. Der ble ungguttene tatt veldig godt vare på av de eldre, noe han karakteriserer som betydningsfullt for den videre utvikling…

– At interessen for tohåndskasting ble født på Holmendammen er intet under. Jeg glemmer aldri da vi som guttunger sto på en av bryggene. Schultz og Scheen holdt på med sine sinnsyke «flaggstenger» på den andre. Med disse dundret de av gårde sine spesiallagde silkesnører, tjukke som trosser. Dette ramlet ned på motsatt brygge der vi sto, 56 meter unna. Jeg husker det som rystende, skremmende og imponerende på samme tid. Der og da og som guttunge, bestemte jeg meg for at det skulle jeg også klare en gang.

Deretter ble det en del konkurransekasting for Gerhard som da var rundt 13 år gammel.

– Vangen & Carlsen var jo mer eller mindre fast leverandør av stenger til alle de som drev med  kasting på den tiden, og Sigurd Vangen var mye oppe på Holmendammen. For å se åssen det gikk med gutta. Kort tid etterpå bodde vi nesten i Rathkesgate, på andre siden av Akerselva (red. anm: For øvrig første gang Gerhard var på andre siden av elva i hele hans liv). Vi måtte jo se hvordan det gikk med stengene våre!

I første etasje var det bakeri, og det lukta så herlig nybakte boller husker Gerhard. Men oppe i tredje etasje duftet det ganske annerledes, av lakk, ferniss og nysagde materialer. Det var der de ble til, alle våre stenger. Både til fiske- og konkurransebruk. Vakkert håndverk i splittet bambus.

– Jeg var med i en del av disse juniormesterskapene, og fikk jo noen premier. Den gang var splitcanestenger, så tunge og kraftige at jeg knapt greier å løfte dem i dag. Likevel kastet jeg mye lenger med enhånds da enn det jeg gjør i dag med moderne og lette greier. Nå henger de på veggen hjemme og vitner om fordums forduftede krefter.
Gerhard vektlegger at konkurransekastemiljøet på mange måter har vært med å forme ham til den fluefiskeren og kasteren han er i dag.

– Det å ha så flinke folk rundt seg, til å vise hvordan man skal gjøre ting betyr jo svært mye for utviklingen på sikt. For oss som guttunger på den tiden gjaldt det jo å kaste langt, og det fikk vi lære på en veldig god måte av «gamlegutta». Man behøver jo for øvrig ikke å være guttunge for å ha lyst til å kaste langt. Det ligger nok latent i de aller fleste som eier ei fluestang. Det er vel for øvrig aldri en bakdel å kunne kaste langt.

Men så begynte det sedvanlige kjøret med jenter og øl og sånn. Deretter kom militæret og brakte Gerhard til Jørstadmoen og telegrafistutdannelse, før han selv valgte å bli plassert i Tana pliktåret etter.

– For å si det sånn, så var det ingen konkurranse om å komme til Tana. De jeg gikk i kull med trodde jeg var splitter pine gal som søkte meg dit. Men jeg visste jo at i Tana, der skulle det være laks, så det måtte jo være kjempefint å være der i et år.

Før dette hadde han aldri fisket laks, men han hadde jo også Finnmarksvidda i tankene da han søkte seg oppover.

– Jeg hadde lest mye om Finnmark, og det lå litt i bakhodet at dit skulle jeg en gang. I utgangspunktet tenkte jeg jo da mest på ørret, men nå kunne jeg jo få i både pose og sekk.

Det året Gerhard var der oppe var det så uhyggelig store mengder med smålaks i elva at man ikke ville tro det.

– Jeg stod en dag utvadet ved Tana bru og kjente at det dunket i vaderne mine. Da stod det altså en stor stim av smålaks i draget av vaderne der jeg sto og kastet.

Det var den første spede starten på Gerhards  laksefiske. Og hvilken start! Til tross for at han aldri hadde fisket laks før, så beit det jo i ett kjør.

– Jeg med mitt tørrfluetilslag berga jo flua i 9 av 10 tilfeller. Men tross det kom jeg som regel hjem med 6-8 smålakser, det var jo kjempeartig. Noe mine medsoldater på ingen måte kunne si seg enige i. Sjefen var  kjempefornøyd da all laksen reduserte kostnadene for mat, men soldatene ble rimelig lei av laks til middag etter hvert. «Vi vil ha pølser, ikke laks!», sang de en dag jeg kom inn i messa, mens de dundret kniver og gafler i bordet.

Parallelt med laksefisket benyttet Gerhard anledningen til mange fine turer på fjellet i områdene rundt, og fikk også da oppleve sitt første ordentlige vakfiske på røye med tilhørende spotting som han da lærte mye av. Flotte ørreter ble også fanget i disse områdene.

– Det var en fin tid, og jeg hadde mange strålende opplevelser på fjellet alene. Det eneste minuset var at det var mye drittvær, og til tider måtte jeg ha med tørr ved i sekken da det var umulig å få fyr på den jævla bjørka som man finner der oppe.

Lakseopplevelsene i Tana virker for øvrig å være den største opplevelsen for Gerhard i denne perioden.

– Dette var som et eventyr for meg rett og slett. Jeg ble fortalt på forhånd at det skulle være for sent for å fiske med flue da jeg kom oppover. Men så traff jeg en kar fra Hammerfest som fortsatt fisket med flue. Og fisk fikk han. Jeg var derfor ikke sen om å hente fluestanga, til tross for det jeg hadde hørt på forhånd.

schive_patagonia_sjoorret_sr

Etter militæret ble det utdannelse, og i sommerferiene var Gerhard en periode ute som telegrafist. Så i denne perioden ble det mindre tid til fiske enn det hadde vært tidligere. Men fra begynnelsen av 70-tallet ble det igjen fart i fluefiskevirksomheten.

– Vi er en gjeng som har holdt sammen i maaaange år, og som har hatt massevis av fjellturer sammen. Deriblant over 30 somre på Finnmarksvidda, og da primært Laksefjordvidda. Det er ikke mange vann der vi ikke har dyppa fluesnørene i. Utenom få avbrudd, så har vi vært der nesten hvert eneste år.

Gerhard har altså lang fartstid som fluefisker i vann. Men som for så mange andre i denne generasjonen er det en velkjent elv som preget og utviklet fluefiskelivet gjennom en årrekke.

I Hemsila startet vi med konvensjonelle fluer – med svært vekslende hell. Men På 70-tallet kom boka Selective Trout, og det ble det definitive vendepunktet. Kombinasjonen Selective Trout og Hemsila, det var dynamitt. Nå var det slutt på bustefluer, og over på sidewinders, nohackle, parachutes, stillborns, hidden drag og alt det der. Vi var alle fascinert av alt dette nye og ved og i elva var det voksenopplæring på et høyt plan. Vi lå alltid på vår faste plass litt opp i elva, men om vi beveget oss litt nedover hørte vi nesten alltid den velkjente skrålinga til brødrene Krogvold.

Gerhard påpeker at det klassiske imitasjonsfisket i elv er en annen «idrett» enn det han driver med i vann på Finnmarksvidda, skjønt begge deler er like spennende.

– Å gå og fisle med en krok 14 i hvitskummet i et forblåst vann på vidda er jo helt håpløst. Det fine med fjellfiske er at det ikke blir så mye dødtid som ved imitasjonsfiske,  der ofte tilsynelatende uendelig  venting er en rimelig stor del av gamet.

Han legger til at det ofte var en del frustrerende episoder som imitasjonsfisker i Hemsila.

– Begynte det å blåse i Hemsila, så var det alltid tverrstopp med vakingen. Og jeg vet ikke hvor mange helger der oppe som ble «ødelagt» på grunn av det.

Konklusjonen blir kanskje at Gerhard foretrekker fiske i vann når det kommer til ørret?

– Njaaa, det har bare på en måte blitt sånn. Ikke nødvendigvis fordi jeg helst foretrekker det. Kanskje fordi områdene den faste gjengen min alltid har dratt til stort sett byr på fiske i vann. Men jeg må jo innrømme at jeg til tider har savnet skikkelig elvefiske. Ikke minst fordi det er teknisk vanskeligere og krever mer av deg som fluefisker. Fisken vaker jo nesten alltid der det er vanskeligst å komme til. Lite kan måle seg med den intense spenningen der du har et ultrakort flyt og fisken må ta akkurat innenfor det ene lille 10-centimeters området før flua begynner å stripe.

Gerhard smiler når har legger til at den type fiske er på grensen til å være for hard kost for tilårskomne menn.

– Det kreves et sterkt hjerte for å tåle slike situasjoner.

– Men laks og sjøørret da? Hva trigget det?

– Helt på begynnelsen av 80-tallet fikk jeg en forespørsel fra en hard core laksegjeng. (red. anm; 12 mann, med blant annet Leif Johansen, Arild Guthje-Fredriksen og Kjell Gjerholm). Alle erfarne laksefiskere som den dag i dag fortsatt kan mer om laksefiske enn meg. Om jeg hadde lyst til å bli med på et lag i Gaula? Hvilket jeg selvsagt takket ja til. Og dermed var vi i gang.

– Og ørretfiskerens fluevalg da?

– Egentlig ble jeg litt overrasket. Guttas fluebokser var proppet med de flotteste og vakreste kreasjoner. Selv hadde jeg stort sett selvkomponert juggel. Og langt fra velproporsjonerte. Men i trygg forvissning om at laksen ikke spiser, egentlig er stokk dum og derfor burde kunne ta det meste, fikk disse seile over hølene våre. Og sannelig, de fanget fisk! De også. Jeg skal aldri glemme Arilds kommentar og uttrykk da han etter at jeg hadde fått et par flotte fisker ba om å få se flua. «Og på den flua???». Etter hans mening et klart hån mot laksefisket.

Så erfaringen han gjorde var at om man er en brukbar ørretfisker, så kan man med bruk av hue’ få bra uttelling.

– Laksefiske trenger altså ikke å være så jævli vanskelig i starten som mange tror. Men jeg lærte mye av de gutta.

Han legger til at laksefiske i gitte situasjoner kan virke som et rent flaksefiske, og fryktelig urettferdig.

– En nybegynner kan jo plutselig gå hen å få en kjempelaks, mens de mer erfarne ikke får beinet. Men som helhet; de erfarne, de får over tid alltid mer fisk enn de uerfarne.

– Så du tror ikke noe særlig på fluemønstre og «regler» i de ulike elvene?

– Etter ganske mange års erfaring er jeg fortsatt i tvil om betydningen av fluas farge og mønster. Jeg har mer enn en gang gått i Vestlands-elver, som går for å være typiske «Blue Charm»-elver, med «rekefluer» – og fått fisk. Jeg tror derimot størrelse er av større betydning. Samt presentasjon. Utenom det så tror jeg man kan sende ut utrolig mye rart, og likevel få fisk. Man skal selvsagt høre på de lokalkjente og ta til seg tips og anbefalinger. Men det å analysere selv og gjøre egne erfaringer er vel så viktig. Det er jo slik at i typiske «Blue Charm»-elver, så fisker jo alle med nettopp denne flua. Og da er det kanskje ikke så rart at det fanges mye fisk på det mønsteret heller…?

Han legger til at i hans øyne har en dyktig ørretfisker bedre forutsetninger for å bil en flink laksefisker enn omvendt.

Parallelt med å ha blitt bitt av laksebasillen i Gaula med hard core-gutta, fulgte sjøørreten.

– På den tiden var det ganske mye sjøørret i Gaula. Og var det høyt vann og flom var det sjøørret som gjaldt for min del. Da inne under buskene og kloss i land. Under dette fisket ble det enkelte overraskende vådeskudd og det å kjøre storlaks på sekserstang når man egentlig er ute etter sjøørreten kan vel ikke akkurat karakteriseres som kjedelig.

Gerhard påpeker at det visuelle ved laksefisket også er svært tellende.

– Gis det anledning til visuelt fiske på anadrom fisk, så er det for meg det ultimate laks- og sjøørretfisket, noe jeg er overbevist om henger igjen fra mitt ørretfiske. Men dessverre: Bortsett fra i enkelte Vestlands-elver og i noen nordpå byr det seg her til lands ikke akkurat flust av muligheter for denne typen fiske.

I fjor fikk han anledning til å fiske laks på Island, blant annet i en elv hvor det var slikt rent visuelt fiske på laks.

– Dette var i en elv som er ganske grunn, og der det er enkelt å se laksen som i tillegg er bitevillig. Et ekstremt spennende fiske. Det å se 4-8 kilos lakser komme jagende etter flua kan ikke akkurat sammenliknes med det vanligvis ganske mekaniske laksefisket man ellers er vant til.

Gerhard skjønner godt at det mer mekaniske laksefisket blir møtt med liten forståelse blant ørretfiskere.

– Men på den annen side så kan man jo forstå laksefiskere som ikke skjønner bæret av ørretfiskere som i perioder ligger på land og drar seg mens de venter på bedre tider.

Han legger til at det visuelle fisket selvsagt blir mer målrettet, og samtidig at det store gross av laksefiskere generelt er veldig tradisjonelle og lite oppfinnsomme av seg.

– Laksefiskere burde i større grad bør begynne å variere fisket sitt. Kast på andre måter og angrip situasjoner på en mer utradisjonell måte. Kan man fiske litt annerledes, så gjør dette laksefisket mye mer interessant.

Nå er det også slik at det å fiske annerledes etter laks er synonymt med å kunne beherske kastemetoder utenom det vanlige. Noe som logisk nok gir Gerhard en fordel med tanke på hans kasteerfaring.

– Å kunne beherske speykastene og avartene av disse er vitalt i forhold til dette, og det er nok det som gjør at jeg i dag kan fiske litt alternativt på mer tradisjonelle steder. Jeg startet jo helt fra scratch i forhold til speykastene. Jeg var fast bestemt på å lære meg disse, men hadde ingen å henvende meg til. Datidens instruksjonsguider i bøker og blader var av helt håpløs karakter. Med fasiten som utgangspunkt tok det meg en mild vinter, masser av frustrasjon og et hav av vannblemmer å komme i mål.

Vannblemmene, og kone som lurte på hva i helvete han drev på med til tross: Selvlæringsprossessen var både artig og givende. Man kan trygt si at sluttresultatet uten tvil har gitt ham store fordeler i så vel hans lakse- som ørretfiske.

– Å bruke så mye tid som jeg har gjort på å lære meg denne typen kast ordentlig er jo egentlig fullstendig galskap. Men dette skulle jeg lære meg, koste hva det koste ville. Og det at jeg nå kan variere kastingen på begge sider, med både høyre og venstre hånd, det gir tilbake i form av et mye bedre utgangspunkt for enkelt å kunne variere mitt laksefiske.

schive_portrett_3_ja
Ifølge Gerhard selv har all kastinga ført til et stempel han nå bærer med seg på tilsynelatende permanent basis.

– Folk omtaler meg nok som «han som går rundt med de slaskete «raiene» og de veldig lange snørene». Noe som i rettferdighetens navn er en sannhet med visse modifikasjoner. Det har med tiden tross alt skjedd ting på stang- og snørefronten.

– Men likevel: Du foretrekker fortsatt dype stenger og forholdsvis lange snører?

– Dette gir meg en mye bedre kontroll på det jeg driver med. Står jeg med en skyteklump på 10 meter og en lang skyteline, så har jeg ikke så veldig mange andre muligheter enn å kaste 45 grader nedstrøms og la det bli med det. Bruk av mitt utstyr gjør for meg fisket mye mer interessant. Med en lang line kan jeg mende og manipulere flua.

Han legger forøvrig til at den ene type utstyr i stor grad supplerer det andre. Klump og langline utfyller hverandre.

– Jeg vil alltid bruke klump på tidlig vårfiske med synkeline. Den er enklere å håndtere når det er mye vann, og man kommer også lettere og bedre ned til fisken. Kort sagt: Fisker mer effektivt. For meg helst klumper på 13,5-15 meter. Jeg har faktisk opplevd at folk har kommet springende ut av skogen og «tatt meg på fersken» i bruk av «moderne» utstyr. Noe som selvsagt bare er morsomt. Min egen filosofi er enkel; klump til sitt bruk, og lengre liner på sommerføre.

Selvlært som han er, og en tilhenger av det mer tradisjonelle utstyret, er det kanskje logisk å tro at mannen også heller mot den mer konservative fløyen hva angår kastestil og «riktig» kastemåte.

– Jeg synes det er fryktelig mange rare uttalelser om akkurat dette. Og mye av grunnen til det er at man skiller så skarpt mellom det ene og det andre. Og om vi snakker om speykastene: Alle teknikker og forskjellige stiler har jo sitt utgangspunkt i det samme. Adhesjon mellom vann, snøre og stangtoppen som holder igjen er nøkkelord og utgjør fellesnevneren for alle varianter av kastene. Det finnes mange måter å kaste på, og det spiller ingen rolle hvordan folk gjør dette, bare de gjør det riktig. Og med riktig så menes at kraft må tilføres på riktig tidspunkt og i riktig retning. Om kraft tilføres på feil tidspunkt og i feil retning, så «lekkes» kraft i feil retninger og dermed må ytterligere kraft tilføres for å kompensere for dette. Og så havner man inni en sånn lavineeffekt. Jeg har truffet så mange mennesker som sier at tohåndsen, den har de gitt opp, fordi det er altfor slitsomt. Tragisk.

Gerhard legger til det faktum at dersom man fisker i en større elv etter laks, så bruker man utrolig mye mindre kraft ved å bruke en tohånds kontra en enhånds. Vel og merke om ting gjøres riktig.

– Videoen som Dr. Fismen laget (red. anm; Andreas Fismen, DVD-en Rett Linje), tar for seg det som er en av mine kjepphester. Rette linjer er nøkkelen for å få til gode kast. Nøyaktig det samme gjelder for speykastene; kraft og akselerasjon, må foretas etter en rett linje.

En annen kjepphest Gerhard har er det som går på nærhet med stanga i forhold til kropp.

– Jo nærmere man har stangen og armene til kroppen, desto bedre styring og kontroll på det du gjør.

Han påpeker også at det skal være en viss estetikk over fluekasting.

– Et vakkert utført fluekast føles for det første deilig for den som utfører det. For det andre så er det en nytelse å se på. En som veiver med armene og bruker krefter i hytt og pine er ikke spesielt ålreit å se på. Et fluekast kan sammenliknes med et symfoniorkester: Gjør kun et instrument en feil blir det aldeles horribelt å høre på. Det samme gjelder for et fluekast; om kun en av bevegelsene gjøres feil, så blir det som skulle blitt et vakkert kast en tragedie. Noe av det verste Gerhard vet er det han omtaler som «norsk kasteforurensing» i forhold til speykastet.

– Speykastets fortreffelighet er at kasteren i et og samme kast kan hente snøret nedstrøms og vinkle det vakkert utover elven. 90 prosent av norske speykastere henter snøret, og pisker deretter vannflaten foran seg ørten ganger før de slipper snøret for godt. De river opp flotte og glatte brekk, og spruter rundt seg. En tragedie å se på og et ork å gå bak.

Han påpeker at det å beherske et fluekast godt, gir stor glede for fluefiskeren når alt kommer til alt. Det å kunne stå i elven å kjenne at det stemmer kastemessig, kan for Gerhard være en svært god kompensasjon for manglende fisk.

– Selvsagt er det viktig å få fisk inni mellom. Men etter 55 år som fluefisker ser man nok gleden i andre ting i større grad enn det man gjorde som ung og fremadstormende. Det er ikke bare de store fiskene som gjelder, men helheten rundt selve fluefisket. Og da har selvsagt også kastingen mye å si i forhold til dette.

Det er kanskje slik at den generasjonen fluefiskere som preger store deler av miljøet i dag har et større fokus på det å få fisk enn det den eldre garde?

– Akkurat det er jeg usikker på. Jeg tror nesten vi var verre før! Jeg stiller meg selvfølgelig positiv til rekrutteringen av unge til miljøet og anser det som svært viktig at også kule ungdommer finner gleder ved fluefisket. Så lenge det foregår innenfor visse rammer vel og merke.

På en av hans pilegrimsferder til Hemsila fikk Gerhard øye på en ung kar som stod og duppa på en merkelig måte i elva.

– Det viste seg at karen stod å digga en eller annen låt på iPod’n mens han fiska. Der går grensen for meg! Jeg synes for øvrig at Lars Lenth har vært flink til å ironisere over den nye trenden innen fluefiske med at ting er i ferd med å bli veldig hipt og kult, og nærmest mekanisk. Et viktig innspill. Det er jo ikke alle som klarer å se på naturaspektet ved fluefisket, og unge fluefiskere som sægger med vadebuksa mens de står med musikk på øret, det finner jeg rimelig håpløst. Men de lærer forhåpentligvis etter hvert.
Foruten kasting, så forbinder nok også mange Gerhard med norsk lakseforvaltning. Noe som i flere år har vært en av hans klare fanesaker.

– Selv om fluefiske og laksefiske skal være en glede, så blir jeg man jo stadig påminnet og deprimert over hvordan norsk lakseforvaltning er og har vært i årene som har gått. Det hender jo at jeg tidvis spør meg selv om det i det hele tatt er verdt det.

Han har siden starten vært engasjert i den norske delen av NASF (North Atlantic Salmon Fund), på norsk Reddvillaksen.no. Man ser kanskje ikke så mye til det konkrete Schive og gjengen faktisk holder på med, men de har interessante pilotprosjekter de ønsker å bruke penger på.

– Her er det snakk om mye lobbyarbeid og jobbing i kulissene. Jeg er svært engasjert i dette, og når det er snakk om lakseforvaltning, så må jeg ta på meg en helt annen hatt enn den jeg bærer som fisker. Det ene er jo selvsagt et resultat av det andre.

Når det gjelder forvaltning er Gerhard opptatt av bevaring av laksestammene våre og at man skal kunne forvalte disse på en fornuftig måte som samtidig oppfyller de kriteriene som kongeriket Norge har godtatt.

– Dette er noe som allerede ligger i føringene som er lagt, men som den norske stat slettes ikke etterkommer. Når det er sagt, er Reddvillaksen.no’s  prioritet nummer én å bidra til at norsk sjølaksefiske snarest mulig opphører. Før eller senere vil det skje, uansett hva Helga Pedersen måtte si og mene om den saken. Sjølaksefiske er uten tvil et ikke-bærekraftig fiske, som må ta slutt. Verdien av 1 kilo sjøfisket laks er verd null og nix opp mot 1 kilo fra et bærekraftig elvefiske…

Gerhard påpeker at NASF har en klar forståelse for at de som fisker laks i sjøen, har gjort dette i generasjoner, og har et utkomme av dette selvfølgelig ikke skal fratas den retten uten videre.

– Disse skal ha kompensasjon for frafall av fisket, i alle fall hvis de driver det som næringsfiske. Etter vår oppfatning burde den kompensasjonen selvfølgelig komme fra norske myndigheter og det bør kunne finnes gode modeller man kan enes om. Og: Stopp i sjøfisket betyr ikke at man da skal kunne ta mye mer laks i elvene. Det vil selvsagt være mer laks å fiske på, noe som fortsatt vil gjør elvene attraktive og kommer lokalsamfunnet til gode, men bag limit og catch &release-ordninger vil være helt nødvendig for å beskytte våre allerede altfor tungt belastede villaksstammer.

C&R-diskusjonen er han ferdig med.

– Den saken er allerede vunnet. Som sportsfiskere – enten det gjelder ørret- eller laksefiske – må vi bare innse at dette er lek med liv. Ingen er avhengig av å sportsfiske for kjøttets skyld. Vi gjør det alle kun for moro skyld. Uansett. Om vi slår fisken i hodet eller setter den ut igjen. Men for store deler av befolkningen betyr dette viktig rekreasjon. Mentalhygiene.

Hva med bag limit?

– Bag limit er en omdiskutert forvaltningsmetode, fordi mange matauktilhengere mener det ødelegger gleden dersom man må stoppe fisket etter å ha fått en fisk. Her må være opp til den enkelte å bestemme. C&R må kunne praktiseres sammen med bag limit-ordninger. Dessverre er mataukgenerasjonen, som dessverre for en stor del er min egen, vanskelig å få på gli. Noe som selvsagt er leit.

Det hersker i dag en rekke vanvittige argumenter mot disse forvaltningstiltakene.

– Dette blir for dumt i vår tid, når vi har så mange truede bestander. Vi er nødt til å også i elvene vise gjenytelse for begrensinger i sjøen. Og selvfølgelig å respektere gjeldende bestemmelser. Det kan da ikke være så vanskelig å sette ut en fisk? I fjor sommer, da vi hadde danske motfiskere, hadde vi en drøy opplevelse. For hver fisk de fanget dro de rett «hjem» og skiftet til nye klær. Det for at vi ikke skulle kjenne dem igjen når de tok laks nummer to. Da har man så liten respekt for det man holder på med, underminerer det man arbeider for, og får så liten troverdighet igjen fra sjølaksefiskere at alt blir helt feil. Dette viser at vi har et stykke vei igjen å gå, men samtidig viser C&R-statistikken fra mange av våre viktige elver i fjor at vi definitivt er på rett vei. Og gledelig nok, særlig blant yngre generasjoner.

Både oppdrettsnæring og sjølaksefiske er skremmende. Norge er en soleklar versting hva angår forvaltning av villaksbestander.

Gerhard er på ingen måte imponert over det som gjøres fra myndighetenes side  i forhold til såpass viktige miljøsaker som disse. Utsagn fra både Mattilsynet og Dyreetisk råd har etter Gerhards mening nådd et tilnærmet lavmål i de senere år. Likevel trøster han seg med håpet om at politikken vil forandre seg i takt med generasjonene og deres forhåpentligvis økende forståelse for problemene.

– Yngre generasjoner har i dag et mye sterkere fokus på miljøaspektene enn det min egen generasjon kan påberope seg, så det er jo bare å håpe.

Selv forbeholder han seg retten til fremdeles å slå i hjel en fisk i ny og ne. Selvfølgelig forutsatt at det er tillatt og forsvarlig. Men der det ikke skal slås i hjel fisk er han klart for C&R fremfor fredning.

– Jeg tror at fiskere selv kan utøve den beste justisen i forhold til hverandre.  De passer på vassdragene. Til tross for at de fleste av oss, meg selv inkludert dessverre, har gitt våre bidrag til å tømme våre elver, så er ingenting  bedre enn å ha fiskere i elven. Dette bidrar også til å opprettholde interessen for fiske i områdene og skaper levende liv rundt elva.

Sistnevnte må uten tvil karakteriseres som det aller viktigste både i forhold til å opprettholde interessen for fluefiske i Norge, bringe Gerhards glade speybudskap videre til nye generasjoner, samt fortsette den vanskelige  kampen for norsk villaks.

Skulle det likevel gå helt galt, vil nok Gerhard søke trøst i det han karakteriserer som et det råeste fisket etter visuelt fiske etter ørret og laks; på jakt etter bonefish i tropiske farvann…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *