Syv sailfish i Zihuatanejo

Syv dager i Mexico er syv sailfish – for Torgeir Hansson og Inge Solberg. De har kost seg med fluestanga etter råsterk saltvannsfisk.

Når flyet kommer inn over land på Mexicos gullkyst får ekte sportsfiskere en viss magefølelse av at de er på riktig sted. Havet ligger blått så langt øyet rekker, og noen små hvite prikker på overflaten med kjølvann bak antyder at her drives det karslig sportsfiske.

Etter en kursorisk inntolling og passkontroll, står du der i tropeluften, litt totaktseksos i neseborene, med stangfutteral og fiskebag. Det er lunt, det er annerledes. Etter en rask taxitur er du i Zihuatanejo (uttales Si-uata-neo), etter meksikansk målestokk en liten by på kanten av storhavet, ofte ansett som ett av de sikreste reisemål for sportsfiskere som er ridd av tanker om å ta sailfish og marlin på flue.

Mexikansk tropenatt
Det bærer av sted til hotell Amebluados Isabel, og for mitt vedkommende betyr det at jeg spaserer forbi min kjære gamle venn Inge Solberg, allerede installert i baren, tviholdende på en stor fersk marguarita. Etter en rask avbagasjering og påshortsing er jeg også hulkinnet sugende på et tykt rør som spyler tequila og limejuice mot mykganen – smaker godt, ja.

Etter litt stangrigging og løsprat bærer det til en matbit og ekstra leske. Den første kvelden tar gjerne av med litt ekstra fraspark i rundkastene – det er gjerne sånn det blir. Men omsider kommer en seg under lakenet, og tropenatten senker seg til akkompanimang av bilhorn og en imponerende meksikansk bilstereokonsert.

Sovende oppvåkning
Det er mørkt når vi står opp – klokken er halv seks, og to kalde cola i kjøleskapet hjelper til å dra liv i treskeverket. På med shorts, fiskeskjorte, og så av sted med lette skritt, ut gitterdøren, forbi sovende bikkjer og gjespende politipatruljer i stille smågater, ut på plassen, forbi basketballbanen og juletreet, under palmene, og langs promenaden og fiskemarkedet til båthavnen. Fem minutter, og du er i sailfish central, båthavnen: Muello Municipal, Zihuatanejo, Guerrero Province, Mexico.

To bord er slått opp utenfor Lilly’s bar, små meksikanske damer med lærhud lager sandwich for sultne fiskere. Inge og jeg har rutine på dette; en sandwich hver med egg og skinke (min med salsa), som inntas rund brønsjtider, det holder til du er tilbake. Da er sjansene for å måtte innta tronen på båten minimert.

Amerikanere, kanadiere, dansker, og ymse andre nasjonaliteter, preiker og hygger seg. En og annen titter på fluestengene, forbauses litt, spør og kommenterer om hvor morsomt det nå må være å få sailfish på sånne greier. Blodet flyter litt raskere ettersom dagslyset titter over åskanten.

– No problemo
Halv syv og du er på båten. Vi fisker med Santiago Valdovinos og broren Adan, to karer vi kommer til å bli gode kompiser med i løpet av uken. Begge snakker utmerket engelsk, og gir et veldig tillitvekkende inntrykk. Når Santiago får høre at dette er tredje målrettede turen etter sailfish, uten fisk i båten så langt, kommer machomannen frem: – No problemo. We will have sailfish in the boat before lunch.
Javel da, tenker vi – vi har vel hørt det før.

Etter agnstopp ved en pram uti havna setter vi kursen utover bukten og inn i havet der sailfish, dorado og marlin bor. Stillehavet ligger som olje, noen lange dønninger lager litt bul på overflaten. Vannet holder 25 grader og er skikkelig salt. Navigasjonslysene sprer seg utover horisonten som ildfluer over en sommereng, fyret står som en mørk pekefinger i grålysningen. Før du vet ordet av det kommer solen opp, rød og stor som på kino. Den jager morgendisen på flukt og begynner fiskedagen.

Fluekast fra superpanga
Vi fisker fra M/S Gitana, en meksikansk superpanga. En superpanga kan vel best beskrives som en litt rått tilhogd 25-27 fots plattgatter i hvitt og blått med to 85-hesters Yamaha på hekken. Glass er det fritt for – alle ventilene er åpne mot vær og vind.

Nå kan det innskytes at vær er noe man slipper å tenke for mye å i Zihuatanejo. Langtidsvarselet for våre syv dager var identisk fra dag til dag; sol, 27 grader og flau vind. Bølger, ikke egentlig. Om sommeren blir det et par grader varmere, det er det hele. Båten hadde ellers alt nødvendig sikkerhetsutstyr, og er en solid og stø kaste- og fiskeplatform under alle forhold vi støtte på.

På Gitana er Santiago sjef. Båten er gullende ren, alt er på riktig plass, og alt er skrudd ned og virker som det skal. Tonen er uanstrengt og lett. Forberedelse og sjømannskap går umerkelig, på skinner. Santiago snakker utmerket engelsk, og er pratsom og interessant å høre på. Etter hvert skjønner vi også at han ikke farer med tull. Når han sier noe er det oftest sånn sakene forholder seg.

Syr teaserfisk
Mate’n vår heter Francisco, han snakker ikke engelsk, og konsentrerer seg heller om å sy agnfisk på teaserne. Noen minutter etterpå og vi har to lokkeagn bak båten, google eyes som var levende for bare et øyeblikk siden har nå rød elastikktråd gjennom hodet, lange flenger i sidene og frynsete plastikkskjørt over hodet.

Teaserne lager fine boblespor i vannet, helt etter boka. Inge sitter i babord fiskestol, fluestangen står støttet mot ripa, 12-14 meter fluesnøre ligger kveilet i bøtte foran bena hans – kveilet bakfra, slik at de øverste kveilene er de riktige, de som skal ut først. Vi er så klare som klare kan bli, og venter på fisk, eller på mye dødtid.

Som en klepper i Sanddøla sa en gang: «Laksefiske er omtrent som å være på sjukehus. Det er mest venting.»

Fish up!
Alle sailfishkapteiner har sin egen måte å slå alarm på. Fra det korte, amerikanske «fish up!» til det mer improviserte meksikanske «Is coming! Is coming!» til Santiagos metode, som best kan beskrives som et lite kvekk i hele kroppen, av og til supplert med et par «OK, OK,» og så en rask serie med besluttsomme grep som ikke levner tvil om at her er det saker og ting som skjer.

Og det skjer etter under ett kvarters fjordtur. Bak styrbord teaser sees et litt større, et litt unaturlig plask, og så et glimt av en ødelagt herreparaply, sort og spilete, som dasker bak agnet. Det er, som det heter, sailfish. Adrenalinet går i kok på tre sekunder blank.

Det blir liv i båten. Francisco griper den ene stangen og sveiver som gal for å få inn den tomme teaseren. Santiago står klar på den andre. Med en gang han kjenner fisken er borti agnet drar han det unna og sveiver noen raske tak. Nå ser vi fisken bak agnet. Det er kappsvømming som gjelder – i bane én er havets raskeste sprinter, og Santiago holder fisken akkurat på avstand, akkurat nærme nok til å smake litt, og mer og mer forbanna blir den.

Jafser i fjærsalaten
Inge står klar med høy hvilepuls og fluestangen godt grepet i hvite knoker. Den 30 centimeter lange rosa fluen med popperhode og 90-graders takkel bestående av to 6/0 J-kroker innsydd i stålvaier ligger og dasker på andre hekkbølge. Alt går fortere og fortere. Santiago gir et lite rykk med stangen, teaseren seiler over ripa, tar motoren ut av gir og hviskeroper: – Cast! cast!

Inge tar en enkel baksleng, stangen kommer forover og flua seiler ut til snøret rykker i spolen. Sailfishen roter rundt under hekken, passe snytt og fiskesulten. Selvlysende blå striper danser over ryggen og sidene. Med jevne, raske drag kommer flua nærmere helt til en ryggfinne skjærer vannet fra venstre og jafser i seg fjærsalaten så vassføyka står. Litt slakk, og så strip-set. Ikke for hardt, ikke for løst. Den sitter. Snørekveilene kommer som psykedelisk spaghetti og visler ut av stangringene.

Backing i rakettfart
Abel-snella kjenner presset og synger og så syyyyyyyyynger og så hviiiiiiiiiiiiiner mens fluesnøret forsvinner og der er første hopp, andre hopp, tredje fjerde, femte hopp. Det plasker som om noen kaster folkevogner fra flymaskin — Inge har fast fisk. En sailfish på rundt 35 kilo, i usedvanlig dårlig humør, er nå oppsatt på å kvitte seg med den lille vepsen av en skapning som sitter i kjeven, og bestemmer seg for at det er nok tryggere bak horisonten. 50-punds backing følger fluesnøret i rakettfart, og så blir det stille.

Det var som effen. Inge sveiver inn – mye snøre. Alt er på plass. Den slang kroken, jævelen.

Full dekomprimering, som med tapt storlaks. Verden er tom. Fargene er sugd ut av landskapet mens vi venter på at hjernekjemien skal komme i balanse. Francisco sier ingenting, han syr ny agnfisk (dreper’n de derre fiskene før han lager flenger tro?). Teaserne går i vannet og lager boblekaskader sånn 25 meter bak båten. Inge får skussmål av Santiago: – It was all good amigo. It just threw the hook.

Javel ja. Just threw the hook. Vi har litt bange anelser. Vi har vært der før, og skulle nå så gjerne sett en på nært hold da. Nesten er ikke tilstrekkelig denne gangen, for nå skal vi inni salte helvete ha en sailfish ombord i båten. Blir det flere sjanser? Kanskje det, men i hver tfall sa han amigo, og det er jo hyggelig.

Blåstripet rakettdemon
Så det var et hook up – ikke dårlig i seg selv. Et annet essensielt begrep ombord er et shot. Et shot er når du kaster på fisk og den vender og tar flua. Når du har et shot og du ikke får kroket er det tilbake på benken, og makkeren har sin tur i fiskestolen, uansett hvor lenge, helt til han har et shot, om det så er til uka er over.

Men det drøyer ikke så lenge. En lang halvtime etter kvekker det til i Santiago, stenger trives og sveiver sveives, og en ny rakettdemon med blåstriper i skinnet lager furer i vannet bak en uunnselig plastdings med fisk inni som holder avstand som en sjenert jente på dansegulvet under Santiagos finesserike teaserbehandling. Helvetes forbanna saker for en sailfish som vil ha frokost.

Det er min tur. Inge bruker klasse 14, jeg står der med min Redington 12 vekt nano nt påmontert en Tibor Gulfstream, en nylig tilforært bursdagspresang fra Inge. Stangen er kjent som enten fantastisk eller truendes til å eksplodere i en sky av splinter ved synet av en litt real motstander. Ikke vet jeg, har ikke prøvd den før, så det blir som det blir. Dertil har jeg på briller så gangsynet skal nok være i behold selv om noe går gæernt.

Kort opphisselse
– Cast, cast!

Flua, samme rosa fjærtusten som Inge hadde, løftes i været fra andre hekkbølge, jeg kjenner stanga bøye seg under vekten i bakkastet og sender flua rett bakover, til høyre for kjølvannet, og begynner å strippe med stødige tak. Ryggfinnen kommer, høyt over vannet, med en hastighet og kraft som en blodtrimma Civic fra Lørenskog, et drag som kommer fra siden og ned og jeg kjenner vekten og drar til og så er det løst igjen. Det forandrer saken, for nå er ikke fisken på tvers av flua og dermed er kroking mye mere usikkert, men jeg kaster igjen og ryggfinnen er der og stangen bretter seg og den vil ikke sitte nå heller. Kast igjen med famlende fingre, med innbitt håp om at nå blir det sailfish.

Båten driver i de slake dønningene. Santiago holder øye med den blåstripete brune skyggen som svever bak båten. Sailfish er rare dyr. De er opphisset, eller lit som en amerikaner ville si, bare en kort stund, så mister de interessen. De må fristes når de er terget, og det gir seg fort.

Så der lander flua og jeg drar jevnt og sånn passelig raskt innover, og denne fisken er fremdeles lysten på et morgenmåltid. Nytt klassisk sailfish hugg. Det må bare sees. Dette er bildet; en stor spilete finne over vannet som kommer skikkelig fort, en rygg av grønn bronse i blått vann, der og borte i et blunk av øyet.

Kaskade av sjøsprøyt
Stangen reagerer igjen, og denne gangen, denne gangen, nå er det plutselig mye snøre som vil av spolen, som vil strekke på fibrene mens denne skapningen vil på svømmetur i en fart som får vannscootere til å se ut som snøscootere på Finnmarksvidda i juli.

Lange utras følger serier med hopp som sender kaskader av sjøsprøyt til himmels. Min brannbilrøde Tibor-snelle klager og klager enda mer, stangen står i hardt, ubehagelig press. Hele følelsen er av ytterligheter, av konvolutter som buler i kantene, lab-rapporter som møter veggen når en kanonkule av en fisk legger kreftene til for å lage syltetøy av alle stressmålinger, strekkprøver og bruddanalyser.

Fluefiske…?
Folk spør om fluefiske etter sailfish virkelig er fluefiske. Et relevant spørsmål, muligens. La oss sammenligne. Kaster du etter sailfish? Absolutt, sånn 10-15 meter i hvert fall, gjerne flere ganger. Må du velge flue for å få fisk? I hvert fall like mye som under laksefiske. Har du hjelp til å få fisken til å ta? Du har vel det, men ikke noe mer enn under harling eller båtfiske etter laks, eller annet fluefiske med guide for den saks skyld. Må du kroke fisken selv? Det er helt vesentlig. Må du holde hodet kaldt mens en skapning lengre enn deg selv huserer bak båten og sender adrenalinet skyhøyt? Det må du. Kan du håndline fisken uten å ta den på snella?

Er det verdt det? OK, noen motspørsmål. Har du noensinne opplevd overgangen fra kyssing til famling? Har du ventet på det siste tallet i Superlotto med fem rette på kupongen? Har du kjørt en formelbil mot en hårnålssving i 180? Har du ventet på at motstanden skal komme i et strikkhopp mot bar asfalt? Har du noensinne slått en kroppsbygger i håndbak? Er det verdt det? Verdt det?

Pump og sveiv
Etter at min sailfish har etablert en hyggelig avstand på sånn rundt 400 meter til sin ukjente plageånd begynner jobben. Jeg sveiver, pumper, sveiver, pumper, sveiver til jeg må stoppe og riste løs. Vannblemmer begynner å melde seg på pekefinger og tommel.

Dette er når Inge kommer til sin rett; ut av en flueboks kommer et par hendige, tynne neopren fingermansjetter. De sklir på, og livet er bedre å leve. Ingen skal påstå at gutten ikke er forberedt.

Etter rundt 20 minutter hardt fysisk arbeid i varmen kommer fluesnøret til syne, og jeg får krefter til å legge hardere press mens svetten driver og armene og ryggmusklene verker. Snart ser vi den lysere fargen av tuppen på fluesnøret. Det gjør visst fisken også, eller den hører mine gutturale og ukristelige ytringer gjennom overflatehinnen. Fisken tar en liten vending og jeg kan igjen ta farvel med backingknuten i det den forlater synsfeltet i fint driv, sammen med sånn rundt 50 meter bakline. Ryggen spennes igjen. Valne fingre sveiver og armer pumper helt til Francisco kan legge hansken rundt sverdet. Han dirigerer meg til riktig plass ved ripa, og endelig, etter tre bomturer, har jeg en sailfish i fanget.

Med et bredt glis løfter jeg stangen over seilet og tar imot hyllesten fra mannskap og fiskekamerat.

Santiago forteller at slimet på en sailfish har litt av de samme egenskaper som giften i en brennmanet. Det er best å ikke gni seg inn for mye i greiene. Det kan svi godt og lenge.

J-krok og kroktakler
Under et minutt etterpå pirker Francisco løs kroken fra overkjeven på min første sailfish. Den som alle de andre satt overraskende løst. Over ripa går den, og kommer til hektene raskere enn jeg ville trodd. Den forlater vårt følge med et par molefonkne slag med den overdimensjonerte, sigdformede halen, synker ned og bort i Stillehavet som får dybde og dimensjon av fiskekroppen, en fremmed og velkjent verden som lager en avgrunn av blått skimmer i bevisstheten.

I tillegg til å forske på neoprenmansjetter har Inge konstatert noen flere vesentlige ting.

  1. Glem sirkelrok. Det blir det ikke noe sailfish av. Du er avhengig av å gjøre tilslag, og da er det J-kroker som gjelder.
  2. Kroktakler til sailfish består av to kroker, og de skal stå 90 grader på hverandre for å kroke best mulig. Kroker som står 180 grader (som man får på kjøpefluer) har en tendens til å legge seg flatt mellom kjevene på en sailfish, og glir ut altfor lett uten å finne feste. Dette er to viktige forandringer vi gjorde på denne turen. En klar forbedring er konklusjonen så langt.

Etter noen bomskudd og røkne fortommer på oss begge legger vi kursen innover, og etter kort tid sitter vi på hver vår barkrakk og spyler ned dagens opplevelser med et par, og et par til, og enda et par til marguaritas i tungvektsklassen. Vi prater fiske mesteparten av kvelden som jeg husker vi gjorde tidlig i laksekarrieren. Iveren og innlevelsen er like sterk som på båten. Mat blir noen fiskeslintrer marinert i lime juice (tiritas), litt pistasjnøtter på den amerikanske sportsbaren på hjørnet. Dusj blir det ikke tid til. Jeg sovner og drømmer om løver.

Omorganiserer
Dag to omorganiserer vi fisket. Vi sitter ikke lenger «vakt» en halvtime hver. Det nye systemet gir stolen til en fisker helt til han har et shot. Det er hans tur helt til en fisk følger med teaserne helt inn, og så skal den vende og ta fluen minst en gang. Så er det opp til hellet og fiskeren å ta vare på sjansen. Dette virker mye bedre – det blir mer ro på båten, og makkeren kan konsentrere seg om utvalget av foto- og videoutstyr, og passe på at han er rimelig klar med det når noe skjer. Det blir nok bomskudd med kameraene som det er.

En uskrevet konkurranse som fort utvikler seg er å spotte fisken først. Selv om det aldri sies et ord om det er det litt heder forbundet med å være førstemann til å se viltet, nå som da vi gikk i skinnfell og gryntet. Et annet moment er at hvis fisken blir oppdaget før den kan få skikkelig tak i agnfisken er det mindre sjanse for at den tar et jafs og forsvinner, så det gir flere shots – et vesentlig moment, siden shots er dyrebare. Et tredje moment er at skipperen din har øyne som en hauk, så det er litt gøy å knive litt med ham også.

Det første en lærer seg er at hvis det er noe som helst bak teaserne er det som regel sailfish. Sailfish ser ut som mange ting. Du har allerede hørt brukket herreparaply (ryggfinnen.) Andre varianter er litt større plask enn den teaseren skal lage, ekstra kjølvann bak teaseren, viftende pinne (sverdet), to svaiende pinner (sverdet og ryggfinnen,) blink (fra seilet,) og alt annet som ser det minste mistenkelig ut, i tillegg til naturligvis napp på teaserstangen, som ofte skjer når sailfishen gir teaseren et rapp med sverdet.

Perfekt 35-kilos
Litt ut på morgenen denne dagen lager en sailfish sykkeldynamo av Abel-snella til Inge. Det spruter volt og watt over hele båten mens den raser avgårde i tydelig hensikt av å ville gå Statkraft i næringa. Fisken sitter – endelig. Det er Inges tur til å stå ved ripa med en muskelbunt i andre enden av snøret, jobbe, måpe til ytterst luftige og tallrike svev, sveive til senene ikke vil mer, og så sveive mye mer. Pumpe til armene henger rett ned, og så pumpe enda mye mer og dra og sveive, dra og sveive til øyenene begynner å flakke frem og tilbake og du lurer på om du egentlig ikke er litt for gammal til dette. Nå er det jeg som står og klapper og filmer. Det er en nydelig sailfish som kommer over ripa – i 35-kilosklassen. Perfekte finner, perfekt sverd, perfekt på alle måter, og Inge kan endelig ta av seg ryggsekken, full av fire års frustrasjon og uinnfridde minner.

Over til lokalt abborfiske
Etter ytterligere en dag på blått hav med havskillpader, knølhval, delfiner og mer sailfish (både bomskudd og fast fisk i båten) får Inge og jeg jackraptus. Vi bestemmer oss for at det kunne være hyggelig med litt lettere redskap mellom hendene, og hva kunne vel da være bedre enn en tur innaskjærs etter jack crevalle og bonito? Vi lufter innfallet for Santiago noen ganger, og blir hver gang møtt med samme reaksjon, som om du ba Michelangelo jobbe med tegneserier.

Etter mye meksikansk øyerulling og vegring gir han etter og foreslår en full dag med jakt på disse spennende fiskearter. I etterkant må det ha vært litt som å ha en besøkende på bredden av Tweed erklære til sin ghillie at han har hørt det er mye fin abbor i elven, og det må da vel by på interessante utfordringer?

Vi fisker Zihuatanejos svar på abbor en hel dag. Full fart i båten etter stimer med fisk som koker og fugler som dykker, noen kast, intet resultat, ny fartsetappe, og sånn går dagen. Mot slutten får vi en fisk i båten – en vibrerende bonito i 2-kilosklassen – som velger å spy opp litt lunsj i hånden til Francisco. Vi iakttar storøyd yngel i mikrostørrelse, hvite og maks et par centimeter lange. Vi har fisket med altfor store fluer i åtte timer. Ikke var det Santiagos feil heller, han prøvde å få oss til å fiske med minst mulig fluer hele dagen. At fisken er selektiv er det liten tvil om.

Ikke det at inshore-fiske ikke kan være interessant i Zihuatanejo, det kan det så absolutt, men da må det være roosterfish langs strendene. Den beste tiden for det er fra mai til november. Rundt Zihuatanejo blir de ofte sånn 20–30 kilo, som er vanvittig digert for roosterfish. Roosterfish er en brutalt sterk krabat å bryne seg på, og ikke minst vanskelig å få på flue.

Venner på havet
Bror Adan Valdovinos er skipper på Gitana II, en litt mindre utgave av Gitana (25 fot istedetfor 27.) Vi fisker med Capitan Adan en dag. Bortsett fra en litt anderledes versjon av familiehumoren og littegrann dårligere engelsk tror jeg vi mister fint lite i form av fiskekunne og sjømannskap. Vi har like mye sailfish bak båten som med Santiago, og selv om Gitana II er litt mindre er den like dugelig som fluefiskebåt. Ikke minst viktig er det at vi fort skjønner at Adan er fullbefaren fluefiskekaptein  det er det mange som påstår de er, og de færreste som faktisk er.

Selv om forskjellen på fluefiske og konvensjonelt fiske etter sailfish kan synes å koke ned til om det er krok i teaserne eller ikke, er det en god til mer som avgjør utfallet. Sailfish flytter seg hele tiden og Stillehavet er stort. En skikkelig kaptein må ha nok venner på vannet til å vite hvor fisken er i øyeblikket.

Teasingen er det andre og viktigste momentet. For at en fluefisker skal ha best mulig sjanse til å få en sailfish trenger du for det første mange shots, særlig første gang du fisker sailfish. Det er utrolig mange måter å rote det til på med en sint sailfish bak båten – bare vent så skal du se. Det er også utrolig mange måter å ikke kroke sailfish på. Så en kaptein som for det første kan få fisken på skuddhold, og dertil litt skikkelig i harnisk slik at den biter i flua mer enn en gang, er kapteinen du, kjære fluefisker, vil ha ved din side.

Vi pisker naturligvis opp rivaleriet mellom dem for å dra nytte av alle fordeler vi har, og kommer til havn ganske lattermilde av Adans mange påfunn; hvis mate’n sitter og dagdrømmer på ripa får hans seg et rapp med en stolpute så han nesten triller overbord, og ikke minst med to vimpler i masta.

Meksikansk Brøttums-champagne
Dagene i Zihuatenjo varer evigheter og er over på noen øyeblikk. Byen er et nettverk av søvnige smågater, det er lett turistpreget uten at det liksom gjør noe, det er barer og restauranter på sånn omtrent hvert gatehjørne, og prisene er rimelige (rundt en dollar for en øl på bar går vel an). Folk er hyggelige, smiler og hilser. Alt I hele byen er fem minutter unna, alt er sjarmerende meksikansk og solfylt, alt går litt langsommere, mer bedagelig, og ikke er det brøytekanter å se noe sted.

Vi finner nye venner og snakkende papegøyer på Lilly’s Bar, som for øvrig utmerker seg ved å ligge et stenkast fra båthavnen — minutter etter at du er av båten kan du synke ned i en stol med en sval øl og et skudd i neven, eller helst en marguarita, Mexicos svar på Brøttum-champagne.

Papegøyene på Lilly’s Bar er en historie for seg. Den til venstre er snakkesalig og biter skikkelig hardt. Den til høyre er selskapssyk og kjælen. Ikke for det, den biter den også, men akkurat så løst at du ikke blør. Hvis du ikke får fisk i Zihuatanejo kan du i hvert fall reise hjem i den tilfredsstillelse at du har klappet en papegøye mens den fornærmet deg på spansk.

Som de fleste meksikanske søskenflokker er Santiagos ikke så rent liten, en sånn rundt seks eller syv stykker så langt jeg kunne telle. To av søstrene driver hver sin restaurant rett over gangbroen ved båthavnen – Letty’s og Chendo’s. Vi var på begge, og det var faktisk de beste måltidene vi hadde. Doradofilet fylt med ost og reker, coconut shrimp og mye annet snadder var hyggelige overraskelser i en by man ikke reiser til for de største kulinariske opplevelsene – i hvert fall ikke for matsnobber fra en amerikansk storbyer. Maten i Zihuatanejo er grei, det er sailfish på flue som gjelder. Det kan vel ikke være så vanskelig å skjønne..

Glimrende kombiferie
Og sailfish på flue ble det. Med syv fisk i båten, pluss kanskje et dusin hook ups som ikke resulterte i fangst, og et dusin eller fler til som aldri kom helt inn til båten, så var det nok av liv til å fylle uken til randen med alarmerende og fjetrende opplevelser.  Nå tror både Inge og jeg mye mer på Zihuatanejo som et av de beste reisemålene for dette fisket.

Ikke er det dyrt heller. Regn 7.000 for flybilletten, 50 dollar natten for å bo, hvis du tåler litt enkel innlosjering; vi snakker enerom, stue, kjøleskap, balkong, dass og dusj. Det var det Inge og jeg hadde, en «suite» på tre soverom og stue osv. for $91 per natt.

Gang antall øl du har tenkt å drikke daglig med $1, doble for slinger og marguarita-tillegg. Mat kan gjøres for 50 kroner eller dyrt; middag for 250 kroner. Du er på kombinert fiske- og småbyferie, og kan få det akkurat som du vil.
Hvis du har med ektemake og unger kan du finne mye dyrere og flottere hoteller og alt i mellom, og en million ting for dem å gjøre fra kritthvite strender til shopping og alt annet ektemaker og unger gjør på ferie. Du er på vannet fra 6.30 til 14 når du fisker, så dette er faktisk en ganske ideell kombiferie. Familien bør være med ut i hvert fall en dag, helst til en tur til La Curva (ca. 23 sjømil ut), hvor flokker med tusenvis av delfiner, hval og annet dyreliv skal kunne observeres (vi var ikke så langt ute.) Det blir vel en dag med konvensjonelt fiske for ens bedre halvdel og ungene, men i Zihuatanejo har en på følelsen at det kan bli skrikende festlig.

Båten – hvis du skal fiske fra panga, som passer for to – skal ha $300 per dag totalt. Det er vel omtrent en tredjedel av prisen mange andre steder. Regn 15 prosent tips hvis du er skikkelig fornøyd. Bare bestill direkte fra Santiago, det blir billigst. Hvis du har vært utenfor Skandinavia før trenger du ikke noe reiseleder eller pakketur for å reise til Mexico. Er man tre kan man vurdere cruiser. Da går prisen opp til $425 per dag. Skipper Martin Cortez er et godt valg for folk som skal ha cruiser.

Fordelen med to fiskere er naturligvis flere shots, hvilket er noe man ikke får nok av. Så hvis man er et like  antall fiskere ville i hvert fall jeg foreslå fiske fra panga med to i båten.

Fluefiskeutstyret
Utstyr kan også bli så dyrt eller rimelig man ønsker. Hvis du har en skikkelig laksesnelle med en jevn brems du stoler 100 prosent på, er det bare å legge på 4-500 meter med gsp, og et hurtigsynkende snøre i 11-14 vekt, og alt burde gå greit. 14-vekt gir litt mer ryggrad og holder også til mindre marlin, så det kan være hjelpsomt å operere i øvre sjikt av foreslått snørevekt, særlig på den tiden av året det er marlin å få.

Når det gjelder stang trenger du en 9-fot i riktig vektklasse. Siden dette ikke er noe du driver med hver dag er låne av kompis naturligvis best. Ellers kan man kjøpe TFO og lignende, rimelig og holder fint. Hvis du ikke har foregrip på stangen vil du takke deg deg selv dypt for å ha med et løst foregrip. Jeg laget et av sånt skummateriale en bruker til sluk- og havfiskestenger.

Dette er også sjansen til å lære å knyte bimini twist. Du lærer det på en halvtime eller to. Du trenger en spole med 20-pund til class tippets med bimini twist, samt en 20-30 meter med 100-pund sjokkspiss. Hvis du ikke gidder kan du kjøpe tarpon- og sailfishfortommer ferdiglaget på internett. 20-pund class tippet er greit.

Skal du ha fluer er dette kontakten. Fluene kan være hvilken som helst farge du vil, så lenge de er rosa og rød, og ca 25 centimeter lange.

Spesifiser 90-graders kroktakkel. Det virket bra for oss.

Og det er vel omtrent det hele. Hvis du reiser bør du ikke bli overrasket om vi eller en av oss er der. I mai kommer det roosterfish, og marlin også, i tillegg til all sailfishen som er der hele tiden. Det er ikke noe dårlig tidspunkt å være i Zihuatanejo på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *