Teamfiske og nymfe etter laks

Å fiske laks med nymfe er nytt for mange fluefiskere. Teamfiske med kompisen er også nye tanker.

Det krever litt andre fisketeknikker enn mange er vant med, men kan fint gjøres med det utstyret du har. Veien frem til dette fisket har vært like moro og lærerik som selve fisket er i dag.

18 år gammel gikk jeg til innkjøp av fluestang, en gild og hvit Tjøstheim. Jeg ble vennskapelig mobbet for at jeg nå la opp til «pisking av vann».

r_lavelv.jpg
Foto: (C) Anne Jansen Backsæther

Fisk før helse
Den første turen gikk til Skjedbreia, et vann i Fræna kommune. Isen lå enda som flak, med åpne råk hist og her. Det vaket fisk i råkene, bitte små vak nok til at iveren var på topp, men den fikk seg raskt en knekk da kastelengden jeg la for dagen bare nådde halvveis fram til vakene. Der sto jeg, med bare et par seilerstøvler…

Jeg kunne da ikke komme hjem uten fisk – for en mobbing det ville bli. Det var bare å skride til verket og vasse uti, til navla. Jeg skulle likevel ikke stå der så lenge, tenkte jeg. Én time senere var jeg tre fine røyer rikere. Til tross for følelsesløse bein var selvbildet på topp og mobbefrykten lagt bak meg.

Litt hoste dagen etter, neste dag til sengs, så sneiping av røyken og til slutt dobbeltsidig lungebetennelse. Til tross for følelsen av at livet var på hell, ble det ikke det samme etterpå: Fisket var blitt noe mer enn mark og dubb.

Rufsefluer ala nymfe
Samme år ble Vågsbøelva på Eide på Nordmøre ofte besøkt. Her er det rik vegetasjon, ofte helt med til elva og fluene fikk ofte nærkontakt med bjørk og kvist. Jeg røsket dem ut av greinene og fisket videre på trass – og fisken beit selv om de dyre innkjøpte fluene manglet vinge. Tanken kom som en åpenbaring. En krok med litt rufs på må da jeg også klare å lage? Slik skaffet jeg meg fluebinderutstyr og bandt mine rufsefluer. Jeg fikk fisk. I løpet av vinteren fikk jeg vite at dette var nymfefiske.

Starten på nymfeteknikken
Sesong etter sesong gikk og Oselva innerst i Fannefjorden ble flittig besøkt, spesielt Tøftehølen. Det var ikke uvanlig med 15 til 20 mann på et 120 meter lang elvestrekningen hvor alle vadet ut til hovedstrømmen, så fisken ble skremt over til den andre siden. Rullerende fiske var også et fremmedord for noen. Jeg ble lei.

Jeg dro på den andre siden av elva, der bunnen var gjørmete og vadingen dyp, over navlenivå. Kastingen ble vanskeligere, og for å lure sjøørreten på helt blankt og nærmest stille vann, måtte kastet «sitte» – fint og lett. Dette ble utgangspunktet for nymfeteknikken.

Den innebærer et litt spesielt kast hvor lina løper ut for så å stoppe «på snella». Dette er vesentlig for å strekke en fortom på 25 til 27 fot med ei stang i klasse 3 til 5 ved dyp vading. Det vi ofte glemmer er at fortommens hensikt også er å skape avstand mellom snøre og flue. Min erfaring er at det er sentralt at fisken ikke ser fluelina, også ved fiske etter laks.

Laksefisker og ørretfisker
Etter dette startet samarbeidet med Jan Erik Granbo fra Trondheim. Han begynte sitt laksefiske tradisjonelt, med 15-foteren. Det ble noen kilometer landevei til hølene i Orkla og Gaula med stanga montert på en tregirs DBS. Jeg var en ørretfisker fra barnsbein av, men laksen og sjøørreten kom mer og mer inn i livet mitt.

Før vi møttes, fisket vi på forskjellige plasser og i forskjellige elver, men etter de samme artene – laks og sjøørret. For oss var enhåndsstanga blitt en klar favoritt. Vi hadde hver våre teorier, med utgangspunkt i de basisteoriene som faktisk finnes. Disse basiskunnskapene duger godt under normale forhold, men når elva viser seg fra en dårlig side, kan det være greit å ha noen triks i baklomma for å provosere laksen til å ta flua.

Teamfiske
En vanlig frase å høre langs elva er at «nei, nå er elva for lita så nå reiser vi hjem», eller «nei, nå er elva for stor», I dag elsker vi disse frasene fordi vi vet er at det alltid finnes plasser i elva som fisken vil ta ei provoserende flue – også under disse vanskelige forholdene. Selvsagt inneholder også disse to frasene mye riktighet, det kommer an på hvor i elva du fisker.

Å fiske nære sjøen når elva er for lita er ikke det mest effektive fordi fisken blir stående i sjøen, og den fisken som har gått opp vil forsvinne til steder i elva som det er forsvarlig å stå til det kommer mer vann og den kan vandre videre. Andre fiskevald er ikke så bra når elva er for stor. Slik varierer forholdene i løpet av sesongen. Vi utviklet etter hvert flere teorier og strategier – et teamfiske.

Ørretstrategi
Dersom du ser på elva med øynene til en ørretfisker, kan dette være utslagsgivende for fisk eller ikke fisk. Det innebærer at man starter med korte kast, gjerne fra elvekanten. Ofte står laksen nært land hvor den finner fine standplasser, så lenge den ikke er truet ovenfra – av oss fluefiskere. Denne fisken har vi størst sjanse på å få dersom vi starter å kaste før vi blir våte på støvlene. Kastene kan legges så korte at snøret bare så vidt når ut i elva, nærmest som et tørrfluefiske etter brunørret hvor bare fortommen er synlig for fisken. Dette gjelder oftere på mellomstor og lita elv enn ved flom og stor elv.

r_sjoorret.jpgEtter å ha beveget deg frem til elvekanten, fortsatt ikke vading, fortsetter du med samme kastelengde. På denne måten «sparer» man bortsida av strømmen til neste runde med en annen flue eller til kompisen som kommer bak deg med en annen flue enn den du selv går med.

Denne måten å nærme seg fiskeplassen på og hvordan den avfiskes, har til hensikt å ikke skremme fisken. I tillegg kan den sies å være tålmodig og viser hensyn da man på død og liv ikke må fiske over hver meter elv på en og samme runde, med fare for å gjøre laksen vant til flua og «ødelegge» mulighetene for å kunne provosere den til hugg. Provosert fisk tar, skremt fisk er du heldig om du ser!

To faktorer
Dette er grunnlaget for to faktorer som i tillegg kan være avgjørende.

1. Antall kast fra samme posisjon
Det er både vitenskapelig og erfaringsmessig bevist at laksen ser langt. Det betyr at laksen sannsynligvis ser flua vår allerede flere kast før vi er kommet i posisjon, der fisken står. Ulempen ved dette er at laksen ikke blir overrasket og provosert, men tvert imot blitt vant til flua egentlig før vi er nær nok til at den tar flua.

Dette motvirker vi ved at vi kaster færre kast fra samme posisjon, i stedet fisker oss raskt gjennom hølen. Så kan vi ta runde to senere, gjerne etter å ha skiftet synkegrad på flueline og skiftet flue.

2. Nedlegg av snøret før kast
Det er vanlig at der en ikke kan bruke overhåndskast, er løsningen underhåndskast eller spey- og dobbelt speykast. Da forankres fortommen og litt av fluelina i vannet ved sida av deg i kasteretningen, stanga spennes opp og fluelina og flua «skytes» så ut. Dette er i dag mest vanlig ved tohåndsfiske, men gjelder selvsagt også ved enhåndsfiske.

Mange fluefiskere kan ikke disse kastene godt nok så de trenger et mellomkast – altså to kast – for hver gang de skal legge ut flua. Dette er unødvendig og er en ekstra forstyrrelse i forhold til fisken.

Det finnes to løsninger på dette. Ved bruk av underhåndskast eller speykast, enkelt eller dobbelt, legges snøret direkte ut i et nytt kast eller man kan bruke snake roll, et kast hvor man også legger snøret direkte ut. I tillegg er dette et kast som har stor anvendelse med tanke på vinkling av kastet.

Vinkling og fart
Det tradisjonelle nedstrømsfisket foregår ved å vinkle kastene 45 grader ut i elva. Bare ved å øke denne vinkelen til 60 grader har vi gitt flua mye ekstra fart, og dette er spesielt viktig ved stripefiske med Muddler Minnow eller fiskemetoden Riffling Hitch, som jeg selv liker best i tillegg til nymfefiske. Da kan kastet, helst på lita elv, gjerne vinkles helt opp til 90 grader for å gi flua den farten man ønsker.

Å «lese» elva, noe mange ørretfiskere snakker om, er en god ting å ta med seg i laksefisket. Dette er et emne som ofte er beskrevet av forfattere og skribenter av ørretlitteratur. For laksefiskeren er dette et interessant tema i forhold til snørevalg og de forskjellige stoppeplassene som laksen bruker.

Laksen kan stoppe så langt ute i elva at vi ikke når dem med flua, mens mesteparten av stoppeplassene er innenfor rekkevidde. De er flere grunner til at laksen stopper i hølen «din» – vannstand, for å hvile, hølen er «ledig» eller det er der den vil gyte.

Selve stoppeplassen er det som er det mest interessante for fluefiskeren. Det er da man skal velge line, flue og taktikk. Dyp og rolig strøm, rask strøm, grunn elv, står laksen bak en stor stein eller i en markert strømkant eller i verste fall, på siden av en bakevje? Alle disse momentene er viktige for å fiske riktig.

Jakt på laksen
Disse tingene har Jan Erik og jeg studert mang en gang, på hver vår kant. Slik ble vårt første møte og fisketur en vandring i en fortelling som aldri stoppet opp. Vi konkluderte med de samme erfaringene og fikk en bekreftelse på at våre egne tanker var riktige. Dette var starten på en utvikling av vårt fluefiske som, om mulig, ble enda mer spennende og effektivt for oss begge.

r_janran.jpg
Jan Erik Granbo (t.v.) og Randulf Tverfjell.

Vi fisket så mer og mer sammen. Nye fluemønster dukket opp, vi ble kjent med hverandres godfluer, fluekastingen utviklet seg og det ble skapt nye begreper i forhold til vanskelige fiskesituasjoner og måten å løse disse på.

Hvile hølen – lese elva – rett på målet – teamfiske – motsatt strategi – seksjonering av hølen – situasjonsflueboksen – ofte flueskifte – hastighet på flua. Alt dette med en ørretfisker sitt blikk på elva – vi jaktet på laksen.

Fisk på lett utstyr
Vi jakter av og til på samme laks. Vi leser elva for å observere fisken og planlegge våre kast for å provosere laksen til hugg. Disse fluene blir ofte plukket ut av vår situasjonsflueboks, som er den mest spennende boksen for å kroke en sky fisk. Planen kan være å fiske med samme flue med to forskjellige snører eller motsatt. Fiskens standplass bestemmer alt, strømhastigheten er viktig, likeså vannstanden og temperaturen.

Vi elsker å planlegge kastene på den samme laksen eller den samme strømmen hvis det står flere fisker der. Vi tenker hele tiden på våre egne muligheter – til det som er målet – å få laksen til å ta flua. Samtidig tenker jeg på kompisen min som kommer etter med sine avtalte kast og gir han muligheten for å komme til på lakser som enda ikke er provosert av min flue. Da er hølen perfekt seksjonert. Dette øker begges muligheter for å kunne oppleve det vakreste av alt – en fight med en stor laks på lett utstyr.

r_filming.jpgStenger og klasser
Skillet mellom mitt laksefiske med nymfe og ørretfiske med nymfe er ikke stort når det kommer til fluene, men metodene og teknikkene jeg bruker skiller seg likevel tydelig fra for eksempel oppstrøms nymfefiske med nappindikator, tsjekkisk nymfefiske eller såkalt shortlinenymphing. Størrelsen på nymfa til laks er som oftest større, men det trenger ikke å gjelde smålaksfiske. Til smålaksfiske bruker jeg ofte laksenymfer og ørretnymfer om hverandre, i størrelse 14 til 8. Nappindikator er slik jeg ser det unødvendig ved laksefiske.

Jeg bruker i hovedsak raske stenger i klasse 8, men går ned til klasse 6 under smålaksfiske, hvis forholdene ellers tillater det. Stanga må ha en god rygg for å kunne håndtere stor laks og løfte tunge synkesnører. 10 fots stenger er godt egnet til dypt fiske med synkeklumper. Enhåndsstengene vi bruker i filmen «Laksefiske med enhånds» er i de aller fleste tilfellene 10 fot klasse 8, men også noen i klasse 6 og 7.

Flueliner
Flueliner med klar intermediate spiss, samt klumper i forskjellige synkegrader, egner seg best til laksefiske. Ofte er det trangt og kastene vinkles mye, og da er det stor hjelp i moderne WF-snører med kort klump.

Dersom jeg fisker på en strekning eller høl med flere forskjellige strømhastigheter foretrekker jeg klumper hvor synkegraden er høyere bak enn foran, det vil si motsatt av hva som er mest vanlig. Dette gjør at synkedelen «går» raskt gjennom overflatestrømmen og liksom «fester» seg i vannlaget. Jeg får nymfa til å gå saktere enn strømmen som igjen kan bety mer huggtid for laksen. Jeg ønsker at nymfa skal gå dypt nok eller den skal holde seg lenge nok foran laksen.

Laksenymfe bundet av Randulf Tverfjell. Foto: (C) Anne Jansen Backsæther

Enda bedre kan dette bli dersom jeg kan komme meg i posisjon, ved for eksempel vading, slik at jeg får strømkantene mest mulig rett nedstrøms. Da får jeg mulighet til å la nymfa «henge» i strømmen og ofte er dette gunstig i situasjoner hvor jeg vet hvor laksen står. Jeg hever og senker stanga foran laksen for å få en bevegelse i nymfa.

Det beste er om nymfa har en halvmeters avstand til der laksen står, men dette kan være vanskelig å beregne. Tar ikke laksen da, rister jeg litt på stanga. Det skaper noen svært irriterende rykninger og er en teknikk som også brukes ved ørretfiske. Det å «slippe» nymfa rett på snuten på laksen kan også være effektivt. Etter at stanga er hevet og ristet, drar jeg ut en meter snøre og lar strømmen føre nymfa raskt en meter nedover. «Treffer» jeg laksen, er sjansen for hugg stor. Heving, ristig og slipp av nymfa bruker jeg også ved flytesnørefiske.

Liner som synker mer
For å få nymfa til å fiske effektivt ned på «blanka» bak steiner og på andre siden av strømkanten som skapes av steinen, bruker jeg en klump med flyt/synk 3-grad. Synkedelen på en slik klump består av tre forskjellige synkegrader – i fronten synk 3, i midten intermediate og bak er det flyt. Dette gir meg muligheten for å lure nymfa så å si rundt steinen.

I en posisjon på cirka 8-10 meter ovenfor steinen, kaster jeg slik at intermediate- og synk 3-delen lander bortenfor steinen. Denne delen vil straks begynne å synke. Deretter mender jeg flytedelen oppover strømmen. Dette vil få nymfa til å gå dypt, samtidig som den holder seg lengre på plass, enten det er ned i speilet bak steinen eller på bortsida av strømkanten. Jeg bruker også dette snøret der hvor bunnen er jevn, men hvor jeg vil ned med nymfa, vel å merke hvor strømmen ikke er for sterk. Ved sterk strøm bytter jeg over til synk 1/synk 2 eller ved de hardeste strømforholdene synk 3/synk 4.

Det er viktig å ikke holde i fluelina og stille bremsen på snella slik at den akkurat holder snøret i strømmen. Dette for å unngå det berømte nedstrømmshugget som blir med bare hugget.

r_lavelv2.jpg

Når sommeren tar tak
Ved varm og lav sommerelv benytter jeg lang fortom til nymfefiske, som i Oselva. Denne kan være opp mot 25-27 fot med en spiss på 0,33 til 0,38, som gjør det mulig å kaste på tvers av elva. Dette er ofte det som skal til for å få fart på nymfa og deretter laksen. Fisker jeg på tvers av strømmen for å få ekstra fart på flua på stor elv, byttes flytesnøret ut med et helt snøre med klar intermediate tip.

Jeg fisker sjelden med fortyngede nymfer. Dette er mest fordi jeg stort sett kommer dit jeg vil med vektene i snøret. Dernest føler jeg at jeg mister litt «liv» i noe av nymfene ved å fortynge dem og at en «blyet» nymfe setter større krav til kastingen og er nesten umulig å håndtere med en fortom på rundt 25 fot.

Som dere skjønner er det fullt mulig å fiske laks med nymfe med det utstyret som allerede brukes til laksefiske.

Skitt fiske!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *