I Ulfsparres fotspor

Vi står på tunet til Ems Herrgård. Gubben vi skal møte er historie. Göran Ulfsparre ønsker oss inn.

Ems Herrgård – ordet smaker av historie, rikdom og gods. Når Emån renner brevid, forventer vi en herre i klassisk, rik klesstil og et hjem med tunge eikemøbler. At han har nok saler å boltre seg på og egen hushållerska. Så feil kan vi ta…

– Her er mye historie – mye historie…

– Jaaa ru, det er det faktisk. Men vi har samlet det meste oppe ved museet i Fliseryd, langs Em. Her er bare litt igjen.

Inne hos Göran Ulfsparre henger historien på veggen. I bakgrunnen en klokke hvor Jock Scott er bundet i 12 trinn. Foto: (C) Filip Blaauw

Vi er inne hos Göran Ulfsparre, i hans hjem på Ems Herrgård i sørøstre Sverige, som hører til Mönsterås. Ikke er det romslige saler, ikke er det flotte gedigne eikemøbler, ikke er han kledd i skreddersydd dress, ikke er han en fin herre – slik vi har forestilt oss det. Alt er så motsatt som det kan få blitt. Vi føler oss velkomne i hans koselige stue, oss vanlige folk i mellom.

Det banker på døra.

– Kom inn, Stig.

– Göran, det er punktering.

– Ja, jeg vet jo det.

– Jeg så det her om dagen da jeg ringte på, men du var jo ikke hjemme.

– Jeg tenkte å be om hjelp fra deg, men så sa Kent (Håkansson, bestyrer, red. anm.) at han kunne bytte hjul. men det er vel bedre å bytte til sommerdekk direkt…

– Ja visst, vi får ikke mer snø nå.

– Takk, Stig.

Gubben i 80-årene skulle nok helst byttet det dekket selv, men det er nå kjekt med hjelp i hans alder. Men han hadde fikset det, om han måtte. Han er tross alt bare oppi de 80, vant med å arbeide og gjøre ting sjøl.

Har dere samlet alt i det museet?

– Ja, ungefær. jeg har litt igjen, for å ha det omkring meg. Det var min pappa (Gustav Ulfsparre, red. anm.), som startet med å organisere sportsfisket her i 1924, snart 100 år siden. som samlet mye minner, stenger, sneller, blant annet norske fluesneller, masse fotografier, så bøker… Det har vi i museet. Til eksempel den tavlan du ser der på veggen.

– Med fluene på?

– Ja, det er Em-fluene, de kjente. Det er Pelle Klippinge, som bor her i traktene og som er med i vår stiftelse, som har skrevet det heftet, gått igjennom journaler og så der, tatt fram bindebeskrivelser. Så er det en skikkelig fluebinder som gjorde de her fluene, de klassiske Em-fluene.

– Donegal, variant, du har Donegal-fluer her?

– Jaha, jaaa, ja, ja men.

Göran er nølende, som om at det skulle være så merkelig at han hadde Donegal-originaler i stua. Det er en selvfølge, for han.

– Kräfta fly… Den brukes fortsatt i Norge. Den er bundet av en engelskmann.

Jeg føler det dumt å ramse opp alle fluene som henger på veggen, originalt bundet med fjær av ypperste klasse, slik de var før. Men jeg klarer ikke å la være når jeg ser en orifinal Em Silver.

– Det der et pappas mest kjente fluer, Em Silver, ja.

Det blir stille. Jeg og Filip zoomer veggen, vi vil se, ikke prate. Göran bryter stillheten, etter å ha sittet og sett på to måpende nordmenn. Filip mumler noe om tuber.

– Å, nei du, ikke alle fisker med det, men mange gjør jo det. Det er jo klart at det er praktisk. Lengre hår, lettere varianter og tunge varianter. Når vi skulle ha dem tunge, så lagde vi dem tunge og store. 6/0-kroker og så der. De fisket godt, sier Göran med glimt i øyet.

– Du Göran, er det Hardy-originaler?

Hvorfor skal vi sitte i den klassiske laksehistorien å prate om tuber av billig revehår og plastrør…

– Ja, det er det.

Så blir det stille igjen. Om jeg skulle få én natt i denne stua, ville jeg ikke sovet ett minutt.Det er bortkastet tid.

I bokhylla er det ingen bøker med glossy, fargerike omslag. Det er de gråbrune, de litt fillete, de brukte med svarthvitt-bilder og med tekst som betydde mer enn store bilder.

– Anthony Crossley var her fra -30 og -38, kanskje den mest kjente. Pappa synes han var den mest dyktige fluefiskeren han hadde truffet på. Han skulle kommet hit i -39, men man visste jo at det var på vei til å bli verdenskrig, så han fløy via Frankfurt i Tyskland og over Danmark. Over Danmark krasjet flyet, så han døde der, helt enkelt. Bare 35 år gammel. Men da hadde han bestilt fiske her, og skrevet til pappa at han ville begynne den første kvelden.

– Du har vel fisket litt sjøl også, noen kast må det ha blitt?

– Ja, det har jeg, men jeg kom meg aldri i nærheten av min pappa. Han var veldig dyktig på det. Det ble aldri min fremste hobby, derimot har det alltid vært ridning. Det hørte i hop med at jeg var på kavaleriet. Klart, jeg fisket da jeg var hjemme under sesongene. Ofte var det påske og sensommer som passet inn.

Foto: (C) Filip Blaauw

– Hvordan klarer du å la være at fisket blir hovedinteressen når du vokser opp i dette her? At ridning kan bli større enn fluefisket…

– Helt, helt enkelt at jeg rykket inn på kavaleriet da jeg var 18 år, rett etter min studentereksamen. Vernplikt i kavaleriet. Pappa var likedan. Hans farbror likedan. Så det fantes i slekten. Og det ble omgang med hester, det er det store.

Nå er det ingen hester på herregården. Men det var, inntil for noen få år siden. Den siste hesten ble 26 år, da ble de tvunget til å avlive den. Göran red den en uke innen den endte sine dager. Helt plutselig raste den i hop. Til slutt ble hestene for gamle og Göran for gammel til å skaffe seg nye, selv om hester vel knapt kan ha det bedre enn å gå løse i et hjorteheng og bli ridd på hver dag.

– Man skal ta hand om et dyr. Det hadde vært en kontrakt på 15 år og det hadde vært for seint for meg. Derimot er jeg med og trener hester fortsatt.

– Så du rir fortsatt?

– Nei, nei, nei, jeg er mer en instruktør. Ganske ofte. Veldig trivelig med det.

Foto: (C) Filip Blaauw

I hjortehenget går det dovdjur, som svenskene kaller dem. Noen med prikker, slike ordentlige bambi på isen-bambier, noen brune og noen svartere i pelsen. De viker ikke plassen om en bil passerer på 30 meters hold. De vrir ikke på hodet om vi kommer gående langs elva, et steinkast unna. En kveld vi var ute på trappa ved midnatt, sto det en fin bukk og beitet på graset ved flaggstanga inne på tunet. Vi skvatt. Ikke dåhjorten.

– Det er ulike familier innen hjorten. Det finnes dem som er nesten svarte, og dem som er lyse med mye prikker og de helt brune. De endrer seg med årstiden. De er lysere på sommeren, enkelt fordi de bytter pels. Det et er ikke mange av de med prikker. Da vi fikk hit dåhjorten, tror det var i 1988, da bygde vi et hegn på 200 dekar og kjøpte 15 stykker, fra Skåne. Da var det én av 15 som var svarte og 15 drektige hinder. Derfor har de svarte hengt med, ikke mange, men de har hengt med.

– Hvor gamle blir de?

– Ungefær 12-15 år kanskje, vil jeg kunne tenke meg.

Det er jakt på dådyrene på Em. Rundt 50 hvert år må bøte med livet, omtrent det samme som fødes. De gamle hindene får som regel leve. De blir eldst.

– Men er det en som får et slik vakkert horn, da ligger han ille til.

Göran ler, han er i sitt ess.

Foto: (C) Filip Blaauw

Det kommer folk som får lov til å skyte dåhjorten, betaler for det. Som regel skyter de da et par stykker, for å ha som mat. En og annen vil ha et sånn horn og betaler ekstra for det.

Det er koselig å ha dåhjorten gående på markene, rundt husene, ved elva. Nå, under fiskesesongen, når det er mye folk, er de ikke så mye å se inne på tunet. Men senere i mai og juni, når det blir mer glest med sportfiskere, da er de her hver natt. Da skjøter de gressplenen, ingen behøver å klippe den. De er som husdyr. Så skyr de marken når grønne menn med geværer inntar hegnet.

– Kommer de helt bort til deg?

– Nei, det gjør de ikke, det er en grense der.

Gustaf Ulfsparres stiftelse ble stiftet i 1987. Noen måtte ta vare på det formidable arbeidet Gustaf la ned for Emån, det han organiserte, det han skapte.

– Og fiskeriet?

– Nei, fiskeriet er som før, direkte tatt hånd om av godset her, av gården altså, som det har vært hele tiden. Familien har jo eid det her som lenge som helst. Og pappa fikk arrangere fisket, ut av sine slektninger. Så, da pappa gikk bort, tok firmaet hand om driften. Stiftelsen er noe helt annet. Da pappa døde i 1987, var det mange av de gamle gjestene som sa at vi burde gjøre noe til pappas minne. Så gjorde vi det, min mamma, søster og jeg, Gustaf Ulfsparres Stiftelse (GUS). Senere har det fortsatt.

GUS er helt frittstående, ingen tilknytning til Ems fiske. Slektningene har ikke hatt samme interesse for fisket og sjøørreten som Göran og Gustaf. Stiftelsen består av sju personer, mennesker som vet mye om Em og sjøørreten.

Det er eieren som skjøter elva, som tar seg av forvaltningen. Stiftelsen arbeider med hele elva, så langt opp som fisken kan gå. og hjelper til der de kan gjøre nytte, framfor alt fiskevandring. Bunnen skal holdes rein, gyteplassene kan eierne sjøl ta hånd om. Men det er litt mer som skal til.

– Da har vi hjulpet til, for eksempel bygd omløp om kraftverk, gjort to, de store jobbene. Vi holder kontroll på Ems vann, slik at det ikke blir verre. Det gjør stiftelsen. Vår økonomi er helt avhengig av at sportsfiskerne gir penger og vi har hatt en par auksjoner. Ingen kjempesummer, men vi har kunne starte opp et arbeid med et omløp, så det trengs mer. Vi har fått noen EU-penger, for selve byggeingen er oppe i 1-2 millioner.

Stiftelsen inngår i emånforbundet.

– Dere har gjort en formidabel jobb med elva.

– JA.

Göran er kontant. Han er enig. Han legger ikke skjul på det. Han er stolt av det arbeidet som er gjort og som fortsatt gjøres. Em og herregården er livet hans, tross alt, hans fødested ligger i livsroten.

Göran fikk lære seg dette av sin pappa, de siste ti årene før han døde. Innen da holdt han på med et landbruk i Hallan. Det ble hans store interesse, forvaltningen og han er fortsatt aktiv i stiftelsen. Det gir hans liv et stort innhold. Det er de to store hobbyer som han holder på meg nå; husarer og stiftelsen.

– Husarene og hestene, det er en gammel familiegreie, slekten har vært husarer i 500 år.

– Du lever et aktivt liv. Da vi spurte Kent om et intervju sa han at onsdag kl. 10.00. Ellers ble det ikke. Er ikke du pensjonist?

– Joooo ru. Göran ler. – Det slumper så til at jeg skal på middag i Kalmar i ettermiddag, hos min gamle speiderleder som er 91 år. Han har kjent kjent siden jeg var ti år. Det hender saker hele tiden.

Foto: (C) Anne Jansen Backsæther

Det er første gangen vi er i Emån. Fisket kjøpte vi på Villaksauksjonen til NASF, for å slippe til. Vi har fisket i to døgn, så absolutt fisket, men vi har vel like mye gått og luktet på elva, historikken og nytt naturen.

– Utrolig ryddig langs elva, ryddige regler, strukturert.

– Det har vokst fram gjennom årene. Pappa begynte med det allerede på 20-tallet. Han lærte seg mye om sjøørreten, også laksen, han hadde en følelse for naturens regler og naturens gang. Han visste naturen han.

På 1960- og 70-tallet holdt Em på å vokse helt til. Den var selvrensende i begynnelsen, men etter 2. verdenskrig begynte man å bruke mer og mer kunstgjødsel. Da vokste det til. Den ene gyteplassen etter den andre begynte å gro igjen med siv og røtter. Så begynte ryddearbeidet, en pool i gangen, det tok 20 år, men man gikk inn med gravemaskin. Når man hadde gjort det en gang holdt det senere å gjøre det for hånd.

Det er fortsatt kunstgjødsel, men mindre.

– Det ene er fosfor, det andre er kväve. Hva heter kväve på norsk? Det er vanlig gjødsel. Nordmennene hadde en fantastisk industri som laget kväve. Hva er nu det på norska? Det næringen, vekstene tar til seg… Ja, ja, låte bli…

Det slippes fortsatt ut mye gjødsel i Østersjøen, fra Em.

Hva er det dere i Em har gjort forskjellig fra Mörrum – for Mörrum har ikke så ryddige forhold og god forvaltning, det her holdet av elva?

– Hele forskjellen ligger to to ting:
Turen, å få hit engelskmenn som var dyktige fluefiskere, som hadde med seg den engelske kulturen. Det var ikke mange, men det kom noen hver høst, de første i 1926. Em-fisket ble preget av den engelske oppfatningen av sportsfisket, av fluefisket, helt enkelt. Det er den viktigste grunnen. I Sverige var det ikke mange fluefiskere. Pappa hadde lært seg litt av sin farbror. Vi hadde Ankarcrona (Theodor, red. anm.), som var en aktet fisker på sin tid.

Ankarcrona var hovjägermestare hos den svenske kongen og fideikommisarie på Boserup i Skåne og Runsa i Uppland. Theodor var også forfatter av artikler i boka Sportfiske i Sverige og der ble Em-fisket omtalt som en viktig del.

Under sitt vår- og høstfiske fra 1926-52 fanget han hele 793 sjøørreter og lakser, noe som er 30 fisker i snitt hvert år. En av poolene i Em er oppkalt etter Ankarcrona på Ems Herrgårds strekning, Ankarcrona Pool. Fluemønster som han skapte var kjente fluer som Em Punsch ogBlack Spain.

– Ankarcrona var foregangsmann her, men ikke minst han der Crossleyog Berret. Det finns mange… framfor alt for høstfisket.

Gustaf bestemte seg fra begynnelsen – her skal det aldri være trangt. Det skal være god plass.

– Man skulle høyst fiske opp renten, ikke kapitalen. Han satte restiksjoner for når man fikk begynne og når måtte slutte å fiske og hvor mange fikk ta per dag.

– Bag limit allerde da?

– Jaaaa ru, det er hva vi kaller det på svensk i dag. Göran ler.

Det var i 1933.

– Det interessante var jo vårfiskene. Da gikk det alltid å få napp. Det var mye fisk. På høsten er det mye verre, når fiskene skal opp og leke. De er ikke innstilt på å ete, men det er da de er store. Man fisket spinn.

– Spinnflue?

– Nei, devon, de med vingene på. Det gjorde man hele vegen, fra starten 16. april. Det var stor nyttårsdag, helt enkelt. 12-15 personer, flere har det aldri vært på en gang. 5-6 grader i vannet, men fisken hadde begynt å flytte på seg. Sportsfiskerne fikk jo en veldig masse fisk de første dagene, opptil 200 på de første dagene.

På den andre siden kom folk til Emfor å kjøpe fisk. Det var reine folkvandringen, men så tok det jo slutt. De første tre dagene kanskje 300-500 fisk, og det gikk opp og ned da også. Det beste året var 1941.

– I 1940 da tyskerne var i Norge og Danmark, var det inget fiske i Em, ikke heller i Østersjøen.

Foto: (C) Anne Jansen Backsæther

Det begrensede fisket din pappa innførte…

– Ja, ja, det var det jeg skulle fortelle.

Göran blir ivrig nå.

– I 1933 var det en som tok 63 fisker. Han hadde en klepper med seg. Da begrep pappa og alle i hop at det her gikk åt helvete. Da begrenset pappa til 25 fisker pr dag, men det varte bare to år, da ble det 20. På 40-tallet nede i 15, på 50-tallet var det 10, og nå er det 6 fisker. Det har fungert, ikke lett å ta seks, men noen lykkes.

Han som var innom da vi kom, han Stig, han er en utrolig dyktig fluefisker. Noen dager tar han seks.

– Pappa strevde med at kvoten skulle fylles så seint som mulig, så så mange som mulig skulle få et hyfsat fiske. Fluefisket har hjulpet til med det.

– I Norge sliter vi den dag i dag med å få sportsfiskere til å skjønne og forvaltningene til å sette nok begrensninger på fangstene, at vi bare skal fiske avkastningen. Slik aporopos 1933…

– Det har man aldri gjort i Mørrum heller, pengene har styrt. I blant har man tatt inn opptil flere 100, i alle fall 100 sportsfiskere de første dagene. Ideene her er at man skal alltid finne en ledig plass å fiske på, fiske en halvtime her, så skal du bevege seg.

Det finnes ikke en regel for minutter, men har man fisket en halvtime eller så på en pool, begynner man å lukte ille. Det står ikke folk og trykker på, så man merker kanskje ikke det med en gang. Så tror man at her kan man fiske og være, men det er alltid noen som vil prøve. Det er en ganske bra regel, å overlate sjansen til nestemann. Da finns det alltid steder å gå til. Det er viktig for Em å holde ved dette.

– Pappa satte litt skrekk i folk om de ikke gjorde som han hadde tenkt seg, men på andre siden gjorde han det på et sett så de skjønte at han hadde rett. Kent har oppfattet hele denne kulturen på et bra sett, han har skjønt det.

Foto: (C) Anne Jansen Backsæther

En datter, det har vi hørt nyss om, som fisker…

– Og to gutter. Fisker gjør dem alle tre, men ikke så de egner seg til sportsfisket her. Jeg var gift i Hallan, da ungene kom til, så de ble hallendinger. Da jeg flyttet tilbake hit da pappa gikk bort, var de etablert i Hallan. De er der. Og fire barnebaarn. Hva jeg har som jeg er veldig glad i, er et barnebarn som er veldig interesert i fisket.

– Ei jente?

– Ja, ja, men, som fisker flue.

– Som tok en fisk på åpningen?

– Ja ja, men, håpet er at hun beholder interessen. Hun har hjulpet Kent på somrene.

– Hvis ikke hun tar over?

– Da går det som det går i dag, da blir det et styre som blkr Kents arbeidsgiver. De har interesse på at dette fisket holdes på et høyt nivå. Om ingen er klare på å ta Kents oppgaver, kan man tenke seg at Emilie så småning om gang kan gjøre en jobb, når hun er vokst til.

– Største fisken din?

– Laks i Eira på 9,6 kilo. Så ler Göran igjen… – Her er 8,5, i Stone pool, fra nordsiden, sjøørret. Det var en kamp, mye strøm på nordsiden, måtte følge med.

– Steinsettingen der alle ormene er?

– De har kommet fram ennå.

– Joooo ru, vi har fotografert orm, ved Berret. Vi trodde det var buorm, svart, men så fikk Jussi Sjölund se bildet i går. Dommen var klinkende klar;  hoggorm. Vi visste ikke at den kunne være svart. Og vi som krøp innpå med 105 mm makroobjektiv.

– Jo, jo men, det kan dem. Vi har egentlig to sorter her; snoken og hoggormen. Snoken har gule flekker, da kan man være mer lugn. men hoggormen, ja, ja, man dør jo ikke, men det er faen så ubehagelig. Da må man kjøre til lasarettet.

– Har du blitt bitt?

– Nei, pepa pepa… Så ler han igjen.

Foto: (C) Filip Blaauw

Hvordan har det vært å leve et liv i et sånn miljø som på herregården?

– Jeg kan ikke tenke meg noe bedre. Jeg er lykkelig lottat. Fra barndommen var jeg med, bare det var en oppvekst og lærdom som var helt fantastisk. Ikke mange andre barn, men fra jeg gikk i skolen, hadde kamerater, hele tiden hadde jeg mennesker omrking. Jeg lærte mye av dem – tregårdsmestere, hønsdrenger… Det var mye liv på gården. Høytiden var da sportsfiskerne kom, de skjemte oss bort. Fra jeg var 10 år gikk jeg i skolen i Kalmar, seks mil, var innlosjert, bodde hjemmefra, hos en familie hvor han var bankdirektør. Så var jeg hjemme hjemme hver 14. dag og det var speiding.

– 10 år og flytte fra mor og far?

– Jeg tenkte ikke på det innen jeg dro, men første kvelden gråt jeg. Siden gikk det over. Jeg var trygg, så har det vært hele tiden. Men jeg har hatt en dragning til Em hele tiden.

Som 18-åringen flyttet han hjemmefra på alvor og kom ikke tilbake på alvor på 42 år. 27 år i Smålands Husarer. I 15 år hjalp han sin hustru på en gård i Hallan.

– Jeg hadde en ting klart for meg, å fortsette pappas jobb. Da fikk jeg ikke med meg min fru, tyvärr, så vi skiltes.

Göran har vært gift tre ganger, men han har hele tiden vært bundet til dette stellet, kan ikke tenke seg noe bedre. Vakker natur, stemningen er så vennlig og fin på noe sett. Det setter sine gode spor.

– Sterk kontrast til dagens samfunn?

– Ja, det er det, men jeg følger med i hva som skjer i verden, til eksempel i Stockholms forsteder. Det er en verden jeg ikke aner så mye om, egentlig, fullstendig annerledes fra dette.

– Forsvinner det mye svensk historie med det som skjer i det svenske samfunnet?

– Neiiiiiiii, jeg tror vi klarer å ta vare på historien, både nordmenn og svensker. Vi har en veldig tilknytning til vår gamle historie. Bunnen styrkes jo mer vi får av andre kulturer innpå oss.

Foto: (C) Filip Blaauw

Kaster du fortsatt noen kast over em?

– Jeg forsøkte forrige sesongen, men om jeg vender meg brått, går jeg omkull. Men når det blir bra vær, skal jeg sette meg ytterst på Ankarcronan, på bryggen, og kaste litt. Bare det å tilbringe en time ved åen er fascinerende. Men så er det hestene…

Göran er tilbake der.

Ulfsparres familie kom til Em, selvsagt var det en kavalerist som kjøpte gården. Han hadde ikke barn. men han hadde en fru med tre barn, så de tre barna arvet Ems herrgård fra sin stefar, i 1759. Øversten var med Karl den 12. i Tyrkia.

– Man kan se den tyrkiske halvmånen og stjernen. Her henger militærslekten.

Göran peker på sablene, de henger kronologisk på veggen i stua hans.

– Gustav, en av arvingene, var ryttmester i Smålandskavaleriet.

Göran ramser opp – årstall og militære grader. For en husk han har, den mannen, i hans alder.

– Jeg eter rett mye fisk… Så ler han, som han så ofte gjør.

– Hans sønn, den første som ikke ble militær, mens hans eldste sønn ble offiser ved Småland husarer, min farfars bror. ungkar, ingen barn. men hans brorsønn, som var min pappa… Da jeg kom inn, året før, hadde man avskaffet sablene som utrustning, så jeg fikk den der bajonettet som mitt våpen.

Nå er det vi som ler. Den lille bajonetten blekner i rekka av blanke, majestetiske sabler.

– Vi skal byta dekken, Göran.

Kent har kommet inn døra. Han er klar. Göran vil ut. Han skal da ha med seg dette også…

Foto: (C) Filip Blaauw

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *