Jan Arve Gjøviks rapport om villaksen bærer preg av å komme fra bakerst i biologiauditoriet, skriver Rune Jensen.

Artikler og meninger i Fiskeribladet Fiskaren ligger ikke åpent på internett. Vi offentliggjør  Rune Jensens, leder for interesseorganisasjonen SalmonCamera svar til Jan Arve Gjøvik.
Fluefiske.net

Jan Arve Gjøvik er forfatter av rapporten «Er villaks truet av lakseoppdrett», en rapport som bærer preg av å komme fra bakerste benk i biologiauditoriet.

Gjøvik går her i strupen på det som finnes av nasjonal og internasjonal ekspertise rundt miljøkonsekvensene av oppdrett. I et leserbrev i Fiskeribladet Fiskaren 24. august følger han opp med en rekke svingslag mot elveeiere, villaksforvaltere, DN og NINA, hvor han fortsetter å bruke sin kunnskap selektivt i et forsøk på å bortforklare oppdretts effekter på vill laksefisk.

faximileny

I Gjøviks rapport blir alle vitenskapsfolk som har konkludert med at oppdrett har negative miljøkonsekvenser stemplet som inkompetente. Alle tar feil mens det bare er Gjøvik som har rett. At forskere fra hele verden har advart mot konsekvensene av oppdrett med dagens utdaterte teknologi, er i Gjøviks øyne uvesentlig fordi hans rapport «beviser» at vitenskapen må skrives om, – eureka!

Dette finner vi utfordrende å tro på. Vi kan ikke se at en generell biologiutdannelse, et prosjekt på kråkebolleoppdrett og 20 år i oppdrettsbransjen danner grunnlag for å irettesette verdens fremste kunnskapsbærere.
De vitenskapelige artikler og fagfellevurderte rapporter som danner konsensus i spørsmålene rundt oppdrett, har bestått syretesten på sitt innhold om negative miljøpåvirkninger. At Gjøvik på oppdrag av nettopp oppdrettsindustrien kommer til en annen konklusjon enn disse overasker ikke, fordi det er av stor økonomisk interesse å tåkelegge realitetene som uavhengige fagmiljø har en felles forståelse av.

Hans rapport kan ikke publiseres i noen vitenskapelig journal av ên enkelt grunn; den holder ikke mål. Derfor kan heller ikke hans rapport tillegges noen verdi annet enn at den representerer nok et forsøk på å forvirre vekstkåte beslutningstagere til å tro at vi kan fortsette å benytte utdatert teknologi innen oppdrett, en teknologi som både gir alvorlige miljøkonsekvenser og skaper problemer for oppdretterne selv gjennom fri flyt av smitte mellom anleggene.

Konsekvensene kan i verste fall føre til økologisk kollaps flere steder langs kysten, med påfølgende økonomiske tap for yrkesfiskere, turistindustrien, elveeiere, oppdretterne selv og andre som er avhengige av at naturen er i balanse.

I sitt leserbrev 24. august fremmer Gjøvik en rekke merkverdige påstander. Når han fremstiller de siste sesonger som toppår for laksefisket, når villaksforvaltningen samtidig uttrykker bekymring for de samme bestandene, hopper Gjøvik galant bukk over sammenhenger som er så åpenbare at vi finner det kuriøst at han som biolog kan velge å se bort i fra dem. Man kan gjerne hevde at de siste to sesonger har vært bedre enn for tre og fire år siden, men kun om man ser på elvefisket isolert.

Så godt som alt fiske etter laks i åpent farvann er opphørt, myetakket være Orri Vigfússon som har kompensert fiskere på Shetland, Island og Grønland for å unnlate å fiske. Dette alene har redusert beskatningstrykket på laks med over tusen tonn.
Kilenotfisket er så godt som utradert, enten som følge av kompensasjoner for ikke å fiske, eller gjennom knallharde reguleringer. Her er beskatningstrykket redusert med mange hundre tonn. I mange elver står det likevel så dårlig til at fiskesesongene er avkortet, strenge kvoter er innført eller elvene er fredet.

Alle disse tiltakene reduserer beskatningstrykket på villaksen og det ankommer derfor mer laks til gyteplassene. Men det alvorlige er at det ikke kommer så mye laks tilbake som det burde, sett i forhold til omfanget av begrensningene som er innført. Norges andel av de 1.500 til 2.000 tonn med laks som er spart, burde egentlig ført til at elvene rant over av fisk. Elvefangstene indikerer imidlertid at det er langt mindre fisk enn det man burde kunne forvente. Dette ser Gjøvik helt bort fra.

At oppdretterne bruker mer enn 1 milliard årlig på avlusningstiltak, har også i noen grad hatt en effekt. Ikke så god at faren er over på noe vis, men god nok til at noen individer overlever det enorme lusetrykket.

I leserbrevet hevder Gjøvik dessuten at det er kalking, avgifting av aluminium (?) og vern av gytelaksen som har vært «suksessformelen» på Vestlandet, og at overbeskatningen kan gjøres noe med. Hvilken suksessformel og hvilken overbeskatning? Så godt som alle elver i hele regionen har sterke fangstbegrensninger eller er stengt for normalt fiske. Kile- og sitjenøtene er for lengst lagt på land i et desperat forsøk på å berge stumpene. Den eneste laksen som i dag er tallrik på Vestlandet, er oppdrettslaksen. Er dette Gjøvik sin «suksessformel»?

Når Gjøvik hevder at det ikke er mulig å påvise at innkrysning av avlsgener er skadelig for villaksbestander, unnlater han å fortelle at det allerede er gjennomført to fullskalaforsøk i Imsa og Burrishole som klart og entydig beviser nettopp dette. Men dette passet kanskje ikke inn i en rapport bestilt av oppdrettsindustrien.

I sum utgjør ikke Gjøvik sin rapport og skriverier annet enn bakgrunnsstøy i en debatt hvor vitenskapelig kunnskap bør legges til grunn for forvaltningen av våre naturressurser.Oppdrettsindustrien må tilpasse seg vitenskapen, ikke omvendt.

Jan Arve Gjøviks rapport.