En trussel mot bygdene

Den atlantiske villaksen står på kanten av stupet. Om ti år kan den være utryddet. Det er en trussel mot bygdene. Den kan fortsatt reddes, men det må handles nå.

Kronikk: Morten Welde, Stjørdal jeger- og fiskerforening

Representanter for oppdrettsindustrien, med informasjonssjef i Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening Are Kvistad i spissen, forsøker nærmest å latteriggjøre sportsfiskerne som en gjeng bygdeorginaler med målsetning om å få mest mulig fisk ut av elva. Industrien fraskriver seg ansvaret og ignorerer konsekvent all seriøs forskning som entydig viser sammenhengen mellom økt oppdrettsvirksomhet og nedgangen i laksebestanden.

For en observatør kan det minne om tobakksindustriens tidligere kamp for å benekte sammenhengen mellom røyking og kreft. Denne villednings- og bortforklaringsstrategien, som de til dels lykkes med overfor politiske miljøer, skjuler at her foregår det en verdikamp og en kamp mellom noen få kapitalsterke krefter langs kysten og deler av bygde-Norge med et fra før tynt næringsgrunnlag.

kronikkwelde3
Foto: Anne Jansen Backsæther

Vi som er engasjert i jeger- og fiskerbevegelsen og som er en del av de 150.000 sportsfiskerne som hvert år forsøker å få storlaksen på kroken er ikke grådige høstere av en knapp naturressurs. Tvert imot legger vi ned en massiv dugnadsinnsats hvert år for å tilby fiske til allmennheten til rimelige priser og for å forvalte og kultivere lokale ressurser på en best mulig måte.

Norge har enestående jakt- og fiskeressurser og vi har et ansvar for å opprettholde disse ressursene for at også kommende generasjoner skal kunne få glede av dem. Et bål i sommernatta, en nygått laks som vaker nedpå brekket, vennskap langs elvebredden på tvers av nasjonaliteter, gleden i guttungens øyne når han tar sin første laks, en fars stolthet…

Kanskje kan ikke disse verdiene måles på bunnlinja i et årsregnskap og deles ut som utbytte til Norges rikeste menn, men vi tør påstå at når vi forventningsfulle sitter langs elvebredden natt til 1. juni senere i år så er vi rikere enn noen oppdretts-baron noen gang kan bli. Derfor er sportsfiskerne laksens beste venner.

En elv uten sportsfiske er en glemt elv. En elv hvor fiske ikke lenger kan foregå innenfor bærekraftige rammer, er en elv som er åpen for vassdragsregulering, tyvfiske, forurensing og annen uvettig utnytting. En stengt elv er en elv i et lokalsamfunn med mindre verdiskapning.

Dessverre er det akkurat det som er i ferd med å skje. Av Norges 450 villaksbestander er 45 utryddet og 150 i fare for utryddelse. I løpet av det siste tiåret har over 20 millioner oppdrettslaks rømt mens det i løpet av samme periode har kommet om lag 4 millioner villaks tilbake fra oppvekstområdene i Nord-Atlanteren. For hver villaks som kommer inn til kysten om sommeren står det 1.000 oppdrettslaks i merdene.

En eneste oppdrettsmerd kan inneholde like mange oppdrettslaks som hele innsiget av villaks til Norge

En eneste oppdrettsmerd kan inneholde like mange oppdrettslaks som hele innsiget av villaks til Norge. Laksen i disse merdene produserer enorme mengder lakselus som tar livet av både smolt og voksen laks. I tillegg representerer lus fra oppdrettsmerdene en permanent dødsårsak for den stasjonære sjøørreten som nærmest har forsvunnet fra Trondheimsfjorden og andre fjord-system langs kysten. Fra Sognefjorden vet vi at lakselus har potensial til å drepe hele års-klasser av utvandrende laksesmolt.

Forsker Jan Forseth i Norsk Institutt for Naturforsking (NINA) karakteriserer rømt oppdrettslaks og lakselus som de alvorligste truslene mot villaksen. Disse truslene er ikke under kontroll, men tvert imot økende. Hvis det ikke tas omfattende grep nå, vil konsekvensene bli dramatiske for en rekke lokalsamfunn i Midt-Norge.

Laksefiske representerer en av Norges eldste reiselivsprodukter. Gårdbrukere og lokalsamfunn har vært avhengige av inntektene fra sportsfiskerne i 200 år. En nylig fremlagt rapport fra NINA viser at årlige ringvirkninger av laksefiske i Trondheimsfjorden beløper seg til om lag 340 millioner kroner. I tillegg til gårdsbruk bidrar sportsfiskerne til å holde liv i hotell og andre overnattingssteder, restauranter, bensinstasjoner, matvarebutikker og sportsfiskebutikker.

Mange bedrifter overlever rolige vintermåneder på grunn av gode sommermåneder. Vel kan Marine Harvest utbetale kjempeutbytte til storeier John Fredriksen, men hvilken glede har gårdbrukeren i Hegra av det når laksen er utryddet og han har mistet sin viktigste inntektskilde? I takt med vanskeligere rammebetingelser for det tradisjonelle landbruket har myndighetene oppfordret gårdsbruk til å satse på alternativer som turisme. Nå står en rekke bygdesamfunn i Trøndelag i fare for å miste en viktig inntektskilde.
Forsvinner laksen, vil små og sårbare lokalsamfunn ha ett ben mindre å stå på

Skal det være attraktivt å bo på plasser som Helgådalen, Flora, Støren og Vormstad også i fremtiden må folk ha muligheten til å utøve sunne fritidsaktiviteter og høste av naturens overskudd. Tilgang til jakt og fiske er blant hovedgrunnene til at folk bosetter seg og blir boende i bygde-Norge. Men vi er også avhengige av næringsvirksomhet og servicetilbud. Laksefiske bidrar til dette.

Forsvinner laksen, vil små og sårbare lokalsamfunn ha ett ben mindre å stå på. Å redde villaksen fra utryddelse er både et verdivalg og et økonomisk valg. Oppdrettsindustrien har kommet for å bli, men antall oppdrettslaks er utenfor alle bærekraftige rammer og må reduseres.

Oppdrettsanleggene må helt ut av de nasjonale laksefjordene, og så lenge oppdretterne er ute av stand til å hindre rømninger fra sine anlegg, er det et rimelig krav at all oppdrettsfisk merkes og steriliseres. På sikt er lukkede sjøbaserte oppdrettsanlegg den eneste sikre metoden for å forhindre negative miljøeffekter fra industrien. Sikkert er det i alle fall at industrien selv ikke har noen troverdighet når det gjelder bevaring av villaksen. Her kreves det politisk handlekraft nå!

Morten Welde

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *