Forsvarstale for oppdrettsnæringen

Firdaposten trykker en forsvarstale for oppdrettsnæringen, skriver Rune Jensen.

Kronikk: Rune Jensen, laksefisker

Som vanlig føler man kun oppgitthet når man leser innleggene og forsvarstalen fra oppdrettsnæringen i Firdaposten 10. desember.

I to forskjellige innlegg søker Bekken, Sæther og Johannessen i kjent oppdretterstil å bortforklare, bagatellisere og vri på sannheten om sin egen industri sin påvirkning for kysten og villfisken. Ikke bare laks og sjøørret, men for villfisken generelt.

Det blir med rette hevdet at årsakene til nedgangen i villaksbestandeneer sammensatt, og det er hevet over tvil at både naturlige variasjoner og menneskeskapte faktorer virker inn som bestandsreduserende elementer. Men det hersker ingen faglig tvil om at oppdrettsindustrien sin «eventyrlige» vekst er hovedårsaken til at villakstammen i Norge ikke bare er redusert, men i dag er helt på grensen av utryddelse i stadig flere regioner.

Også oppdrettsindustriens påvirkningsfaktorer er sammensatte, og minst 3 av dem har i seg at de hver for seg har potensiale til å utrydde hele bestander. Både rømning, lakselus og sykdommer er faktorer som er i ferd med å drepe den norske laksen, dette i tillegg til andre uheldige miljøkonsekvenser som følge av oppdrett.

For øyeblikket er det lakselusen det rettes fokus mot i media, men den er langt fra den eneste bekymringen man bør ha, som kystbefolkning og som ressursforvaltere for fremtidige generasjoner.

Lakselusen har eksistert like lenge som laksen selv, og visst fantes det eksempler fra gammelt av også på man kunne finne voksen fisk med både 20 og 30 lus på. Men dette utgjorde unntakene,og var heller ikke dødelig for en voksen fisk på vei inn fra havet til ferskvannet i elvene, hvor lusen faller av etter 7-14 dager. Det er den andre veien det er kritisk, da en liten smolt på vei ut til havet for å bli stor, dør ved 8-10 lus på seg (ref HI, NINA, m.fl.). I gamle dager var det antallet tilgjengelige verter (laks og sjøørret) som begrenset lusens formeringsevne. Med unntak av noen sjøørret, fantes det verter tilgjengelig langs kysten kun om våren og deler av sommeren. Resten av året var laksen enten til havs eller i elvene og førte til en flaskehals for lusens formering.

Den totale bestanden av norsk laks var for 30 år siden estimert til rundt 1,5 millioner individer. Allerede da en redusert bestand pga. overbeskatning, sur nedbør, kraftutbygging med mer. Men kraftutbyggingen er for en stor del unnagjort, den sure nedbøren er sterkt redusert, beskatningen i sjø og elv er desimert betydelig, og Gyro kan behandles. I dag er vår villaksstamme på i underkant av 400.000 individer, mens det står mer enn 350 millioner oppdrettsfisk i sjøen hele året igjennom. Dette enorme antallet representerer et eldorado av verter for lakselusen, og hver lakselus produserer i snitt 30 nye lus hver dag. Disse nye lusene driver med kyststrømmene i opptil 300 døgngrader før de til slutt dør dersom de ikke har funnet seg en vert. (Ref. Frank Nilsen et.al.) Den skyen av lakselus på opp mot 2 billioner svevende langs kyststrømmene, er det som møter smolten på dens utvandring. Det er nærmest som å vinne i lotto om smolten unngår å få 8 eller flere lus på seg, og dør. Undersøkelser i Ytre Sogn på 90-tallet viste at opp mot 90 % av smolten døde på grunn av dette (tall fra HI). I dag vet man kun om situasjonen for laksesmolt ut fra Hardangerfjorden hvor situasjonen er noe bedre. Andre undersøkelser finnes ikke, men det er ikke usannsynlig at andre områder i dag har tilsvarende eller verre forhold.
Så kommer de andre farene og predatorene som dreper sin del av de resterende 10 prosentene, det såkalte «sammensatte bildet».

Oppdrettsindustrien medfører også andre dødeligheter. Et godt eksempel er Flavo-bakterien i Osterfjorden, hvor oppdrettere med viten og vilje har benyttet seg av Flavoinfisert settefisk. Flavobakterien overført til vassdrag ifm. rømming vil kunne medføre opp mot 80 % dødelighet for all yngel. Dette selvfølgelig før den kommer ut av elven som smolt,og den lille overlevende flokken skal gjennom skjærsilden med ytterligere opp mot 90 % dødelighet pga.lus.

Rømming av oppdrettsfisk er det ført rikelig med bevis for at er en eksistensiell trussel for villaksen, men dette nevnes bare kort her. Men rømning må tas med i det store bildet for hva oppdrettsindustrien koster oss av miljøproblemer. Mens de rapporterte rømningstallene går ned, viser funn i elvene ingen endring. Oselven i Hordaland har for eks. enkelte år opp mot 80 % innslag av rømt oppdrettsfisk. De tiltak og den vilje som industrien viser nå om dagen for å bli kvitt luseplagen er paniske, og i panikken blir det gjort en enda større miljøkriminalitet. 1 milliard kroner investeres disse dager i avlusningsprogrammer ved hjelp av hydrogenperoksyd som svimeslår den voksne lusen på fisken, og siden i august Ektoban som dreper de fastsittende premature lusene. I utgangspunktet tilsynelatende beundringsverdige tiltak. Bortsett fra at det å bruke Ektoban har potensiale til å ødelegge hele økosystemet langs kysten, men det faktumet forsøker man å tie i hjel.

Ektoban inneholder insektsmiddelet teflubenzuron tilsatt foret. Dette stoffet er så ekstremt virksomt at selv en så uhørt lav konsentrasjon som 8ppb (parts per billion) er tilstrekkelig til å ta livet av både krepsdyrlarver og dyreplankton (ref.: Marit Christiansen m.fl.). I klartekst betyr dette at 8 gram stoff i 1000 kubikkmeter vann vil være nok til å gi dødelig dose for hummer-, krabbe-, reke- og krepselarver m.m. Et gjennomsnittsanlegg vil måtte bruke mer enn 100 kg virkestoff pr.avlusning, og foreløpig er det 48 anlegg som har tatt stoffet i bruk. Hva dette betyr for kommende års fiskefangster er bekymringsfullt, og det er ikke utengrunn at SFT advarer så sterkt mot bruk av Ektoban som deres mandat tillater. Dette mens Legemiddelverket sier at de «støtter» seg på SFT sine uttalelser. Andre er også bekymret for helsefaren for konsumentene av fiskeprodukter, pga. dannelsen av giftige metebolitter.

Dette blir ikke nevnt – naturlig nok.

Kystens befolkning står i fare for å bli mange ressurser fattigere. Trøsten får være at Ewos og Skretting tjener penger, og da er det vel kanskje ikke så farlig med krabben, reken, hummeren, krepsen eller andre fiskeressurser.

Diskuter kronikken

– Firdaposten, 27.11: Mer lus på villfisken
– Firdaposten, 03.12: SP vil gi laksenæringa ro
– Firdaposten, 03.12: Lakselus sprer dødelig parasitt
– Firdaposten, 03.12: Vil stoppe laksefisket
– Firdaposten, 05.12: Velger oppdrett foran villaks
– Firdaposten, 08.12: Utsetter avgjørelsen
– Firdaposten, 08.12: Lakselus stanser konkurranse
– Firdaposten, 08.12: Utsetter avgjørelsen
– Firdaposten, 08.12: Ny dragkamp om villaksen
– Firdaposten, 09.12: Rød laks kan rødlistes
– Firdaposten, 10.12: Anmelder fiskeridirektøren
– Firdaposten, 15.12: Avviser slapp oppdretts-reaksjon
– Firdaposten, 15.12: Vil stramme inn sjølaksefisket

Etter tillatelse fra Firdaposten 15. desember.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *