I hver vår bås for villaksen

“Når krybben er tom, bites kyrne”, pleide mor å si når vi sloss om den siste sjokoladebiten. Norsk villaks er på vei ut av sølvpapiret i bekymringsverdig fart, og mor har som vanlig fått rett.

Kronikk: Torgeir Hansson, utvandret fluefisker, bosatt i San Francisco, USA siden 1981 

Oppdrettsnæringen, dyrevernere, sportsfiskere, kraftprodusenter og sjøfiskere står i hver sin bås, vrenger aua og slenger med huet – og kaller de andre for grådige mørkemenn.

Sportsfiskere er i sin bås, med nyinnkjøpt tohåndsstang med zpeyhåndtak og utrolige kunnskaper om skyteklumpsskjøtskonstruksjon og påkaller seg rett til å gjøre som de alltid har gjort, bare på en helt ny måte, litt sånn som resten av de impliserte.

På Island går elvene tjukke med laks, akkurat som på Kola – våre nærmeste naboer blant laksenasjoner. I Norge stenger vi elver fordi laksen, vel, den er ikke der lenger.

Det er et eller annet som er gått riktig galt i norsk laksepleie. Og det skaper forvirring.

Kritikk mot andre sitter løst i forsvar av egen fortreffelighet, selv om resultattavlen viser at vi ligger langt inni bakleksa. For det er én ting vi alle vet: Norge har alle forutsetninger til å gi rikelig til alle som har interesse av en sunn og tallrik laksebestand. Det er bare det at sånn er det ikke.

Det er en enkel sak å fastslå at laksebestandens triste forfatning er et menneskelig anliggende, så det er et eller annet vi ikke får til. Det er kanskje sånn med laksepleie som det er med stavsprang; du må helt over lista. Det blir ikke medalje når rompa subber nedi. Det er kanskje også tilfelle at det ikke er et realt norsk skippertak som skal til, men en mere svensk og systematisk innsats over tid, hvor aktørene lærer av hverandre og bidrar med sitt til gradvis forbedring. Et mulig merkenavn for et omfattende og gjennomtenkt initiativ kunne kanskje derfor være “Norge, det nya laxhemmet!”

Litt romstering på internett har brakt en del forskningsrapporter frem i lyset. Jeg tror ikke en eneste en av dem ikke nevner mangel på informasjon som en alvorlig hindring i arbeidet med å bevare laksen. Vi vet ikke nok, og her står sportsfiskere og grunneiere i første rekke for å gjøre en innsats. Det er kanskje slik at fotoapparat, målebånd, blyant og papir må bli obligatoriske deler av en moderne laksefiskers utrustning – til og med før zpeyhåndtak. De dager bør være forbi da en norsk sportsfisker eller grunneier ikke rapporterer hver eneste laks som er blitt drept eller sluppet. Vi trenger kunnskap for å mestre denne utfordringen. Sportsfiskere kan bli laksepleiens svar på KGB; et vitalt informasjonsapparat med lange følehorn som når inn overalt.

Jeg kjenner ikke detaljene rundt hva som gjøres I dag alle steder, men generelt tror jeg det er trygt å si at vi ikke kan forsvare å ikke telle gytefisk i alle elver eller ikke gjennomføre undersøkelser rundt tetthet av parr og smolt. Dette koster penger.

Sportsfiskere er i den heldige situasjon at de kan være selektive i uttak av fisk. I den virkeligheten laksen er inne i er det ikke tvil om at det er riktig å slippe viktige medlemmer av gytebestanden, hvilket i disse dager antagelig betyr alle eller nesten alle storlaks – ikke minst hunner – i et stort antall elver. Vi vet at de fint tolererer gjenutsettelse når det gjøres etter boka. Andelen av storlaks er gått betydelig ned siden 80-tallet. Sportsfiskere kan bidra til å snu trenden.

Vår evne til å fiske selektivt er også verdifull med hensyn til oppdrettslaks. Som selektive fiskere kan vi bidra positivt til å redusere antall kvastfinner som finner veien til gytegrusen. Vi vet alle hvor viktig det er for ville laksestammer. Det ville være interessant å samle viten om det lar seg gjøre å fiske mere målrettet etter oppdrettslaks i elv (Pellet-fluer? Eller Jock Scott med pelletaroma?) Hvis det er mulig å utvikle mer fokuserte metoder bør de kanskje bli en del av en hver økt ved elvebredden, i hvert fall der behovet er størst.

Sportsfiskere som bidrar på denne måten vil være aktive bidragsytere til vellykket laksepleie, og vil hjelpe sportsfiske til å bli forstått som en positiv virksomhet i samfunnet generelt. Det kan være verdifullt når de mest radikale dyrevernerne vifter med bilder av lidende laks. Det vil også gjøre det klart at sportsfiskere har akseptert den nye virkeligheten vi er inne i, og at vi er inneforstått med at vi som gruppe må ha en klart definert rolle i bevaringen av laksen.

Den gamle måten: Etterlevelse av pålegg om fangstredskaper, minstemål og kvoter.
Etterlevelse av fiskekortregler. Liten eller ingen deltakelse i interessegrupper.
Den nye måten: Aktiv deltakelse i innsamling av informasjon, selektivt fiske og aktiv
deltakelse i påvirkningsgrupper som samarbeider med nøkkelaktører i stat og industri,
og som kanaliserer økonomiske bidrag til konkrete tiltak.

Hva med de andre? Hva med kraftprodusenter, oppdrettsnæringen og sjøfiskere?

Kraftprodusenter har historisk sett stått med negativt fortegn i laksepleien. De har redusert vannføring, tørrlagt oppvekstområder og økt vinterdødelighet av smolt. Det er i utgangspunktet ingen grunn til at skadevirkningene ikke kan reduseres ytterligere enn det som gjøres i dag gjennom offentlige pålegg. Et direkte samarbeid er ønskelig og kanskje praktisk mulig – og er potensielt verdifullt. Kraftprodusenter kunne spille en positiv rolle i mange regulerte vassdrag, hvor de i hvert fall i teorien ville være i stand til å hjelpe med å utjevne vannføringen og bidra til akseptable forhold for vandring, gyting og oppvekst. I Skottland ser vi mange eksempler på regulering som er gjort nettopp med tanke på vannføring for laks. Det er ingen grunn til at ikke i hvert fall noen norske elver kan få mer hjelp enn de får i dag av kraftnæringen.

Den gamle måten: Kritikk.
Den nye måten: Aktivt samarbeid og dialog. Innsamling og formidling av lokal
informasjon om behov for vannføring under forskjellige årstider, vurdering
og uttalelser om gjeldende offentlige pålegg. Dialog om tiltak
for å fremme laksebestanden i individuelle vassdrag.

Oppdrettsnæringen er lokal, og problemene den skaper, særlig med lus og rømning, er lokale. Det burde være naturlig at oppdrettsnæringen blir med på tiltak i nærområdet, såsom telling av gytefisk og smolt og gjerne også aktiviteter som stamfiskanlegg og utsetting av yngel.
Næringen har penger, og det er det mangel på i laksepleien, så rimelige økonomiske bidrag til klart definerte formål ville hjelpe godt. En klar merking av oppdrettslaks er et annet bidrag som kan hjelpe laksepleien. Jeg kan nevne at all utsatt steelhead i Sacramento-elven i California har avklippet fettfinne. Noe lignende er kanskje mulig med oppdrettslaks. Derfor må de aktivt med. Får de et rimelig og gjennomtenkt tilbud om å delta konstruktivt kan vi i hvert fall håpe at de tar utfordringen.

Den gamle måten: Kritikk.
Den nye måten: Aktivt samarbeid og dialog. Innsamling av bidrag til
lokale tiltak for overvåking av gytefisk, smolt, og luseangrep.
Aktiv rolle i rådgivning om plassering eller flytting
av oppdrettsanlegg for å minimere påvirkning av vandrende fisk.
Sjøfiske med fast redskap gir også anledning til meget selektivt uttak, og kan være en kilde til viktig informasjon om vandring og laksens helse hvis det er satt skikkelig i system. Ikke minst kan et begrenset sjøfiske gi håndfast informasjon fra uavhengig hold om hyppigheten og omfanget av luseangrep, noe som trengs i aller høyeste grad mange steder.
Sjøfiske er et vanskelig tema for sportsfiskere, og det er et klart mål å fortsette å jobbe for å fjerne de mange hinderløypene av nøter og krokgarn for laksen som fremdeles finnes mange steder, gjerne med oppkjøp av rettigheter. Men å gå med på, eller for den saks skyld foreslå, noen strategisk plasserte, kvotebelagte og sameide nøter som var knyttet opp mot et veldrevet informasjonssystem kunne ha sine fordeler. Ikke minst bør vi alle unne norske fjordbønder noen selvfangede laksemiddager.

Den gamle måten: Kritikk, krav om strengere kvoter, noe oppkjøp.
Den nye måten: Aktiv deltagelse i oppkjøp og rådgivning og anbefaling
om konsolidering og plassering av fast redskap. Hjelp med utbygging av
informasjonssystem for overvåking av trusler mot laksefisk under ut- og innvandring.
Er det mulig å få disse gruppene i tale på lokalt og nasjonalt nivå og i samarbeid med lokale og nasjonale myndigheter? Orri Vigfusson gjorde det på sin måte på Island. Norske forhold er antageligvis en del mer kompliserte, og en norsk tilnærmingsmåte er sikkert nødvendig for å oppnå resultater. For min del er jeg ikke i tvil om at norske sportsfiskere må ha en plass ved bordet og dra sin del av lasset. Det kan skje gjennom en organisasjon som definerer sin rolle forskjellig fra det norske interesseorganisasjoner har gjort hittil. Veien frem er et organisert samarbeide med andre aktører som påvirker laksens fremtid – med handlingskraft, ressurser og styrke hentet fra de hundretusener av nordmenn som fisker og bedriftene som lever av dem.

Det finnes ingen grunn til ikke å prøve. Som Benjamin Franklin uttalte så treffende før den amerikanske revolusjonen:

“We shall stand together, or we will certainly hang separately.”

2008 er året norske laksefiskere kan ta et valg. Det fins ennå mye å redde. Skal vi være verdensmestere på skyteklumpskjøtkonstruksjon som passivt venter på at stat og ymse industrigrupper skal ivareta laksens interesser eller tar vi utfordringen med å ruste opp til å delta og i å lede arbeidet? Hvis vi velger det siste er vi viktige og nødvendige medspillere i å utforme bærekraftige løsninger.

Velger vi det første blir vi stående der på båsen med zpeyhåndtaket vårt, ventende på en fjøsgutt som aldri kommer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *