Noe positivt i ei lakseelv…

Jeg ble varm i hjertet i kveld. Etter en lang telefonsamtale. Det kan være noe positivt på gang, på sikt, i ei lakseelv i nord.

Hvis det viser seg at de antagelser denne gruppa mennesker har, som har satt i gang et prosjekt hvor de forsøker å tenke nytt for å finne ut hvorfor laksestammen går nedover, er riktige.

Hva handler så dette prosjektet – et altfor brukt og misbrukt ord forresten – om? I korte trekk forvaltning. Noen har begynt å tenke forvaltning i lakseelva. Oj, jeg blir glad. Ikke bare mest mulig laks på land, høyeste søyla på fangststatistikken og dermed mest mulig penger i kassa – i nuet. For det er det lokalsamfunnet tenker, dessvverre, de fleste av de som leier ut campinghytter, elverett og driver bensinstasjonen. De vil tjene penger – nu.

Selvfølgelig vil alle tjene penger, men det er sjelden inntektene bare stiger og stiger, hvis det ikke arbeides i bunnen for at de skal stige. Sår du ikke kornet, kan du ikke høste det. Dreper du alle elgkalvene, blir det ingen til å lage nye elger. Så enkelt er ei tankerekke innen forvaltning.

– Æ ska’ sei deg en så enkel ting som at bag limit er høyere for smålaks enn for storlaks. Så vi dræp’ de som er yngst, som kan gyt’ fleir gonga, mens vi lar a’ gamlemor få lev’ som er på hell befruktningsmessig. Meiningslaust. De’ e’ ein av de tinga vi vil dokumentere.

«Slik tenker ikke vi. Vi forvalter.» Den setningen har jeg hørt mang en gang langs lakseelva, av de som har en finger med i det å drive elva. Nei, man kan da aldri dra alle over en kam. Men jammen er det ei floke i hårmanken – for de aller, aller fleste tenker og driver slik – innerst inne, om de innrømmer det eller ikke. Tør jeg påstå.

Vi skylder på oppdrettsnæringa som forurenser – lakselusene er som tepper som smolten og laksen skal komme seg helskinnet igjennom uten å bli tæret opp. Ja, de har en god del av skylda. Til og med en stor del av skylda for at det går dårlig med villaksen.

Resistente er de til og med blitt, småjævlene som er som klegg på laksen og tærer på slimlag og skinn, med de følger det får. I Nærøy og Flatanger er det påvist at to oppdrettsanlegg har multiresistent lakselus, det vil si at lusa ikke lar seg knekke av de to mest vanlig behandlingsmetodene som brukes.
Men aldri så gæli’ at det ikke er godt for noe – noen lever av lakselusa.

Vi skylder på et klima i overgangsalder, med hetetokter og varmegang, surt og grinete som middelaldrende kvinnfolk når plagene tar overhånd.

Ja, det har blitt varmere de siste tiårene, og det påvirker livet på jorda. Mennesket er tilpasningsdyktig når en forandring tar små steg av gangen og skjer over flere år. Dyrene er kanskje enda mer tilpasningsdyktige, hva vet jeg, jeg er ikke biolog og skal ikke være så skråsikker. Men jeg føler det er slik.

Dessuten har temperaturen alltid gått opp over mange år, så ned til det iskalde i mange år. Det har svingt i millioner av år. Jeg tror det alltid vil svinge. Slik er kloden vår laget.
Men det er ikke gunstig hvis mennesket pusher på prosessen med klimagasser og forurensning. Å tømme møkkjelleren i bekken, dekke jord over kvikksølvhaugen og sende en tornado av kull til himmels er ikke lurt – for klima og natur.

Vi skylder på kraftutbyggingen. Kraft må vi produsere, slik som vi er avhengig av – og bruker – strøm. Vi vet at å tørrlegge elver ikke er bra for livet i elva. Likevel gjør vi mennesker det. For strøm skal vi ha mer av. Men ingen har lyst til å ha et atomkraftverk ved huset, ingen synes at vindmøllene er en vakker utsikt fra stuevinduet.

Vi kan bruke mindre strøm – ved å henge opp klesvasken i stedet for å bruke tørketrommel, stappe vaskemaskina fullere, installere pelletsovn eller mer effektiv vedovn, vi kan slå av lyspærene mer – hører dere det dere som styrer bryterne i det offentlige, tekniske rom.
Men gjør vi det, vil vi fire på kravene? Nei, det er tydelig det. Vi fortsetter heller å bygge ut elvene – de små elvene også for å lage litt kraft. I noen tilfeller kan det slå godt ut også, som i Aura som kan få økt sjanse for laks. Det går sikkert ut over noe annet.

Vi skylder på sterkere UV-stråling fordi ozonlaget har blitt tynnere, til og med fått hull. Det er ikke bra for gener, proteiner, celler og slikt. Ikke hos oss mennesker. Da er det helt sikkert ikke det for dyr heller. Og ikke fisk, for strålene trenger ned i vannet. om ikke så langt og kanskje ikke så sterkt. Vi vet vel egentlig ikke helt. Da skal vi vel ikke utelukke det?

Vi skylder på matmangel til laksen, i havet. Vi funderer på om det dør mer smolt og smålaks enn vi tror. Vi funderer på om statistikkene er helt riktige. Vi leter helt enkelt etter et svar på hvorfor laksestammene i Norge går ned, mens den skotske laksen holder mer stand. Vi vil forskerne skal svare oss.

Vi ser rødt når vi hører om at folk fortsatt driver med drivgarnfiske uten lov, når politiet må bruke ressurser på slikt som å ta laksetjuver, når det ikke hjelper at økokrim drar på fisketur, når frekke folk kaster ut flua i laksehølen i fredningstida, når sjølaksefiskerne ikke forstår at de ikke kan høste av havet like mye som før og når et helt fylke mener de eier deler av Norge mer enn andre nordmenn og kaller det kulturtradisjoner.

Har ikke vi laksefiskere noe skyld for at laksestammen har gått ned?

Jeg mener, og har alltid ment, jo, det har vi. Helt klart. Uttaket i elvene er – og har over flere år – vært for store. Sjøl ikke kvoteinnstamningene i fjor sommer er nok. Ikke på nær. 10 laks kunne jeg få kakke død i Stjørdalselva, litt fordelt på vekt. For mye. Sportsfiskere kan ikke sitte på sin høye taburett å skylde på alt og alle, bare ikke seg sjøl.

Jeg trenger ikke laksen død. Jeg trenger den levende. Fordi jeg vil fiske etter laks og nyte rekreasjonen ved elva. La meg få ta én, to, kanskje tre i løpet av hele sesongen. Så setter jeg ut resten – og må velge hvilke jeg vil beholde. Kakker jeg tre innen St. Hans må jeg finne på en annen hobby resten av sommeren – eller jeg kan forsette å fiske hele sommeren om jeg «gambler» til min siste frist i elva før jeg dreper en laks. Fang & slipp er kommet for å bli, i en verden hvor vi høster mer enn vi sår.

Liker du ikke fang & slipp, sier du? Synes det er noe stor tull, lek med fisken og meningsløst å ikke drepe byttet? Ja, så er du nok en av dem som må finne deg en annen hobby enn laksefiske, er jeg redd. Eller tilegne deg mer kunnskap om hvor liten dødelighet det er blant utsatt fisk, hvis det blir gjort med vett, forstand og visse retningslinjer. Alle kan endre mening.

Én død laks er nok for meg. Som jeg har fanget sjøl. Som jeg kan servere som en utsøkt middag til familie og venner. Det gir en god følelse – og ganen min nyter det. Prikken over i’en i en lang prosess fra fluebinderstikka til matfatet. Jeg håper i alle fall jeg får den gleden hvert år – og ungene til ungene til ungene…

Jeg har fått vrengt litt gallesaft ut av magen – over den manglende lakseforvaltningen og tøffelpoitikken om forurensing, miljøskader, lakselus og andre ulumskheter som følge av menneskets ego. Vi er så taslete i dette landet. Ingen tør å si i fra – nesten ikke om noe. Hijab eller laks, Nav eller Finnmarksloven… Tør å bli upopulær blant noen. Tal tøffelpolitikerne midt i mot.

Våg og bevar våre verdier og den rikdom naturen har gitt oss.

Våg og regn på hva det koster å etablere et oppdrettsanlegg på land. Jeg tror ikke på at det er så helsikes mye dyrere enn et anlegg i vann. Motbevis meg noen. Jeg vil ha tall. I kroner. Jeg skal beklage om jeg tar feil – om det blir bevist.

Våg og sett ned fangstkvotene for laks. Blant sportsfiskerne. Er man misfornøyd med vedtaket, så la sportsfiskerne få være det. De bestemmer ikke. Det gjør de som er valgt til å bestemme.

Våg og gi bøter til faunavandalene.

Våg og stopp sjølaksefisket som næring. Den tid er forbi. Mennesket har sjøl skylda. Vi har utarmet havet.

Jeg ble så glad etter telefonpraten i kveld, at noen tør å tenke nytt og forhåpentligvis våger å ta konskvensen av det, om de finner ut noe som rammer dem sjøl. De vet mer om noen måneder, enda mer om flere måneder, men de har trolig ikke en dokumentert konklusjon før om noen år.

Jeg håper de er på rett spor, med sine «nye» tanker, og lite brukte handlinger, så laksen får leve godt. Så laksestammene bevares. Og blir frodigere igjen. Så vi får glede av den, de som kommer etter oss får glede av den – ikke minst se elvas mektige skapning slå.

Å forebygge framfor å behandle er en klok tanke. Uansett og alltid. Om det viser seg om noen år at det ikke er riktig så ille stilt med laksestammene som forskerne mener det er nå, har vi i alle fall ikke gamblet med villaksens eksistens. Vi har bare tatt enda mer vare på den.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *