Gjesteskribent, Laksens Gang

Odd Ivar Knutsen, engasjert fluefisker

Stjørdal Jeger- og Fiskerforening

At vi har svingninger rundt laksebestanden er ikke nytt. Det er bare det at bunnen er mye lenger ned enn før, og kurven er dalende. Husk det, om vi igjen får et ”toppår”. På midten av 90-tallet hadde vi et historisk lavmål på fangst i flere trøndelagselver. Det var snakk om å stenge flere elver. Så kom et toppåret 2000 og det ble stille rundt laksens framtid i flere sesonger. Den store forskjellen nå er at informasjonsflyten er enormt større enn på 90-tallet. Om vi hadde pratet om en nyhetsalert den gang så var det gresk for de fleste nettbrukere. Faren med så stor informasjonsflyt er at vi blir dynget ned av negativ informasjon i så stor mengde at håpløsheten tar helt overhånd. 

Laksens framtid og forvaltning er politikk. Uttalelser fra fylkesmennene i Trøndelags om at de kan stenge fisket midt i sesong er ingen nyhet. Slik har det vært siden tidlig 90-tall. Laksen er i utgangspunktet fredet! Vi har bare tillatelse til å fiske på den så lenge vi har et naturlig overskudd. Har vi det?

Dessverre ser det ut som at det er i elvene vi har best mulighet for å ha en viss kontroll for å sørge for at gytebestandsmålet blir holdt. Et gytebestandsmål er en mengde fisk i elva som gir oss status quo, altså ingen nedgang i bestand. Dette målet må være nådd etter beskatning gjennom fiske. Om vi skulle se at vi får trøbbel med å nå målet, må vi stoppe fisket midt i sesong slik at vi med høstoppgangen av laks når målet!

Retten til å fiske etter laks i sjøen er like sterk som retten til å fiske i elva. Når det gjelder å høste av et overskuddet, har de rent forvaltningsmessig en like sterk rett tradisjonelt som rettighetshavere i elva. Når det gjelder utleie av rettighetene så er jo det likt i både sjø og elv. Rent politisk er det uten tvil samfunnsøkonomisk lønnsomt å fiske laks i elv. Verdien pr kilo er flere hundre prosent større i elv kontra sjø. Men dette har ingenting med forvaltning å gjøre, kun politisk er dette interessant. 

Reduksjonen i sjølaksefisket begrunnes i at sjølaksfiskerne beskatter det vi kaller blandet bestand. De fisker på fisk som skal til for eksempel Steinkjerselva og Verdalselva like gjerne som Gaula og Orkla. Så snart, eller kanskje jeg skal si hvis, disse elvene får en rein (Steinkjer) og stor stamme i elva igjen, er det faktisk ingen hindring for å åpne for sjølaksfiske igjen.

Kun gjenutsetting er jeg ikke tilhenger av så lenge vi kan høste av et naturlig overskudd, men ei kvote viser seg å være nødvendig. Etter å ha sett fangstlister hvor enkelte fiskere er nære på å fylle bag limit hver dag, hele sesongen, og samtidig får høre uttalelser som at med den nye kvotebegrensning blir det ikke lønnsomt å fiske laks! LØNNSOMT? Slike fiskere skulle vært luket ut for lenge siden. Jeg vil gjerne få lov til å servere villaks hjemme et par ganger og proklamere at dette er verdens dyreste laks, så spis med andektighet. Jeg kan med stolthet nevne at laks har kostet meg cirka kr 1.000,- pr. kilo +++ i enkelte sesonger.

I prosessen med en ny femårsperiode for laksefiske i Trøndelag kom DN og Mattilsynet med endringer i synet rundt det de fleste av oss kaller catch & release og fang og slipp, hvor DN yndet å kalle det gjenutsetting av fisk. (Her skal vi få det politisk korrekt!). 

Laksefiskere har vist seg sendrektige i å omfavne denne enkle og geniale måten å bevare laksestammen på og samtidig få bedrive hobbyen. DN kom med krav om at det må tilrettelegges en opplæring og gis opplysninger rundt gjenutsetting. 

Heldigvis er ikke dette noe helt nytt for de fleste laksefiskere i dag. Det er en økende mengde laksefiskere som med stolthet forteller om gjenutsatt fisk, så kan vi alle diskutere sannhetsgestalten i nevnte fangst.

Et problem med en rask innføring av C&R i lakseelva er at mange engasjerte fiskere blir ekskludert og lokale jeger- og fiskerorganisasjoner rett og slett vil kollapse på kort sikt rent organisatorisk. Da vil det være rimelig fritt fram for andre aktører å overta fisket i det som gjennom mange år er et innarbeidet samarbeid med lokale grunneiere. Ofte er disse også engasjert i stamfiske for klekkeri i elvene, et bidrag som bare blir viktigere.

Varskoet om problemer i oppvekstområdet for laksen er berettiget, men å slenge inn global oppvarming som en av årsakene fra forskerhold er mildt sagt populistisk. At vi trenger mer informasjon om oppvekstvilkårene for villaks i sjøen er jeg enig i, og denne jobben er det jo forskere som må gjøre. Å fortelle at laksens fremtid er avhengig av begrensningene i CO2-utslipp gjør vel noen og enhver oppgitt! Det er bare å sette problemstillingen på lista over grunner for å velge miljøvennlig for oss alle.

Gyrodactylus salaris-problematikk gjør meg mildt sagt maktesløs. Tiltakene er bare ren smøring av opinionen; sette av så mye penger at det ser ut som at vi gjør noe. Det er antatt at gyro har gitt et inntektstap på 200–250 millioner i året, i smittede vassdrag. Spredningen av gyro er en av de verste miljøkatastrofer i landet vårt. Lenge trodde man at denne flatmarken ikke var farlig for Atlanterhavslaksen, Østersjølaksen har jo dette vertsdyret. Det var jo også i utviklingen av oppdrettslaks at smittet smolt ble levert til flere elver. Hva med en skatt fra næringen for å subsidiere behandling av smittede vassdrag?

Uttalelser fra miljøorganisasjoner som ønsker å la vår laks bli resistent mot gyro vitner om liten kunnskap rundt evolusjonen. Dødeligheten hos lakseyngel fra Atlanterhavslaks er så høy at en stamme i en elv vil dø ut før vi kan snakke om en resistent stamme. Dette er tilgjengelig informasjon hos Nina og Sabima.no

Å få oppdrettsanlegg på land her i Norge er vel utopi, alternativt kunne man vel samle anleggene i egne områder? Men hvor skulle det være? Er det noen fjordsystem som melder seg frivillig, å kaste villaks i området bokstavelig talt på sjøen og satse på oppdrett? Vil de andre små samfunnene som har oppdrett være villig til å miste denne næringen?

Jeg har hørt rykter om at verdens største landbaserte anlegg for oppdrettslaks bygges i Frankrike. Kanskje blir det miljøvennlig å prioritere landbasert oppdrettslaks? Det er lov å håpe. At lakselusa begynner å vise resistens mot behandlingsmidler og at Fiskedirektoratet ønsker torskeoppdrett i indre kystområder, også i nasjonale laksefjorder, gjør meg matt!

Laksen er en fighter. Gjennom fokus på flest mulig problemområder rundt laksens framtid, jeg og alle passer på miljøet og viser måtehold, John Fredriksen flytter oppdrett på land, politikere finner ut at det rent politisk vil være mye å vinne på å redde villaksen, så vil også vår ettertid kunne oppleve villaks i våre elver. Noe annet ville jo si at jeg sluttet helt med å fiske etter den og derigjennom faktisk slutte å bry meg!

Det er defor jeg ser så positivt på at Fruen kommer med en alert rundt lakseproblematikk. Vi trenger uavhengige sjeler med en interesse av å bevare laksen i elvene våre. Den beskjedne skjulte agenda er jo at vi ønsker å bedrive sporten vår. Men om vi lykkes, og elvene fylles med laks, vil VI da få nyte av dette? Er det ikke markedskreftene som rår? 

Jeg er fortsatt optimist!