New Zealand er kjent for ginklare ørretelver. Men få prøver de vannene - med stor ørret.

New Zealand er kjent for ginklare ørretelver. Men få prøver de vannene - med stor ørret.

New Zealand er av mange regnet for å ha det ypperste ørretfisket på kloden. Særlig er elvene kjent for sitt ginklare vann hvor ørreten er stor og lett å få øye på. Berømte elver som Tongariro, Oreti, Ahuriri, Tekapo, Mataura og Eglinton har fantastisk fiske, men fiskepresset er også stort.

Det som sjelden kommer fram er at New Zealand også har en mengde små og store vann med lavere fiskepress og et utrolig spennende fiske etter stor brunørret som patruljerer langs breddene. Flere forhold skiller fisket i disse vannene fra hjemlige trakter.

For det første er ørreten mye større på New Zealand – ofte er gjennomsnittsvekten mellom 1,5 og 2 kilo – og det er mange av dem. Det er ikke uvanlig å spotte 20-30-40 store ørreter på en dag om man sniker seg langs bredden ved et av de mange gode vannene. 

For det andre er det svært lett å få øye på fisken, noe som gjør fisket ulidelig spennende. Det er ikke fritt for at nervene er i høyspenn når stor ørret glir forbi så nært at man kan telle prikkene og se den rett i kvitøyet. 

Mange vann er langgrunne og har lys bunn. Mens det i Norge er sjelden man ser stor fisk under slike forhold er det stikk motsatt på New Zealand. Her patruljerer storørreten mer enn gjerne kloss inntil bredden på jakt etter mat. Ikke sjelden svømmer fisken så grunt at ryggfinnen og toppen av sporden bryter vannflaten. I noen av vannene med store grunnområder hvor vannet knapt når en til knærne kan det minne om fluefiske etter bonefish på flatsen i Florida eller andre steder.

Ørreten er stor, den er lett å se og det er mange av dem. Men dette betyr på langt nær at fisken er lett å få. Når ørreten patruljerer en meter eller to fra bredden er den på vakt og lett å skremme. Om det er blikkstille kan det være umulig å kaste flua i nærheten av fisken uten at den raser av gårde mot dypere vann.

Fiskestrategi

Ved stillevannsfiske på New Zealand har man i hovedsak to strategier. Den ene er å legge flua en halv til en meter foran fisken i retningen den svømmer. Dette kan være effektivt og om flua er rett og kastet godt stiger den opp og slurper i seg tørrflua eller suger inn nymfa. Risikoen er at kastet lett kan skremme fisken, særlig om det er sol og vindstille. Den andre strategien med langt mindre sjanse for å skremme fisken med kastet er å sette opp en felle. Ørreten svømmer ofte i faste ruter, enten frem og tilbake langs bredden eller i faste runder. Når ruten er avdekket legges flua ut i god tid før den kommer forbi neste gang. Om det er en nymfe som synker til bunnen gis den et lite løft når fisken er et par meter unna. Er man heldig resulterer det i et par raske slag med sporden før et glimt av den hvite fiskekjeften avslører at den har tatt nymfa. Om en ikke ønsker at nymfa skal synke til bunns kan man med fordel bruke en stor tørrflue som indikator med nymfa hengende en liten halvmeter under. Ulempen med denne strategien er at fisken plutselig kan velge en annen rute, bli skremt mens man venter, eller at den bestemmer seg for å ta en pause i spisingen. Man bør ikke trekke flere ganger i nymfa for å få fiskens oppmerksomhet. Jeg har flere ganger vært i tvil om fisken så nymfa ved det første trekket, mens trekk nummer to har skremt fisken.

Hvilken strategi som er best varierer etter forholdene. Den første strategien fungerer utmerket om det er litt vindkrusninger på vannet eller om lyset ikke er for skarpt. For eksempel når det begynner å lysne på morgenen, men før solen kommer opp. Da er også fisken på hugget og lettest å lure. Den andre strategien er best når det er lett å skremme fisken – altså når det er blikkstille og sol.

Det er og viktig hvordan man beveger seg langs bredden for å unngå å skremme fisken. Trær og høyt gress gir godt skjul som man kan snike seg bak mens man speider etter fisk. Er bredden helt åpen bør man gå et godt stykke inn på land og holde seg lavt i terrenget. Dette er skikkelig geriljafiske. Er det mye fisk som patruljerer kan man også sette seg ned i en god posisjon og vente til det kommer en kubbe sigende forbi, men vanligvis er det best å lete etter fisken.

Utstyr og fluevalg

Siden stillevannsfisket ofte krever at man holder en lav profil og fordi lange kast sjelden er nødvendig bruker jeg en liten 7,6 fots stang i snøreklasse tre. Stangen som er en ”New Generation GHR” fra New Zealandske Composite Development, har en veldig sterk rygg til å være en treerstang og er suveren både til kroking og kjøring av fisk. Siden den er såpass kort er den ypperlig til geriljafiske med lav profil og korte kast. Flytesnøre er selvsagt. Når det gjelder fortomsvalg bruker jeg nylon fremfor fluorkarbon fordi sistnevnte synker for fort. Vanligvis bruker jeg mellom 0,15 og 0,22 mm tykkelse avhengig av hvor stor fisken er i det aktuelle vannet.

Min desiderte favorittflue for stillevannsfiske er en imitasjon av ryggvømmer (Sigara argutas) eller corixa, som også har det flotte navnet ”waterboatman” på New Zealand. Corixaen som er ca 8 millimeter lang, foretrekker stillestående vann og svømmer med rykkvise bevegelser ved hjelp av to sett med lange ben på hver side av kroppen. De puster med en liten luftboble som de svømmer til overflaten for å hente med jevne mellomrom – noe som nok gjør de til et lett og fristende for ørreten. Jeg binder imitasjoner i krok 16 med to-tre runder blytråd og dubbet kropp i grønn, oliven eller brun med noen fasanfibre som vingesekk. Beina lager jeg av et par fibre fra en fasanhale lagt på tvers og festet i forkant av vingesekken.

En annen flue man ikke kommer utenom på New Zealand er en stor tørrflue kalt ”Humphy”. Den finnes med en rekke ulike kroppsfarger som sort, blå, oransje, rød og grønn. Den blå etterligner en vanlig stor husflue eller ”blowfly” som de kalles på New Zealand. Jeg bruker den i krokstørrelse 10 eller 12. Den flyter som en kork og er populær hos ørreten. Humphyen er også fin å bruke som indikator med en fasanhalenymfe eller corixa hengende under. Om fisken er vanskelig kan en liten fasanhalenymfe i krok 18 gjøre susen. Ellers kan mange av imitasjonene vi bruker her hjemme benyttes. Vårfluer og døgnfluer virker når det er slike på gang. Når sommeren har fått skikkelig fotfeste kommer cicadene ut. Da er fest for ørreten og det kan være lurt å fiske tidlig på dagen før ørreten er stappmett.

Noen hotspots

Mange av de store innsjøene på New Zealand er oppdemmet i forbindelse med vannkraft eller vannreservoar for jordbruk. De store innsjøene i MacKenzie country på sørøya, Lake Tekapo, Lake Benmore og Lake Ohau har suverene grunnpartier med patruljerende brunørret. Disse er imidlertid eksponert for nordvestlige vinder som vanligvis øker i styrke utover formiddagen. Det er derfor best å være oppe i grålysningen før vinden tar seg opp.

I nærheten av Twizel ligger det flere mindre vann som absolutt er verd et besøk. Kelland pond og Lake Poaka er innsjøer med vakre omgivelser. Kelland har brunørret med snittvekt på ca to kilo. I lake Poaka dominerer regnbueørret på litt over kiloen, men store brunørreter siger også her langs breddene. Ørreten er ikke lett å lure i disse vannene. Vannet er krystallklart og de er utrolig velfødde. I Kelland Pond mistet jeg en i trekilosklassen som tok corixaen helt inne ved land og som deretter dro ut hele fluesnøret pluss minst 40 meter backing i det første utraset. Det var til å få frysninger på ryggen av.

Den innsjøen hvor jeg synes det er lettest å få fisk er Lake Ophua. Etter New Zealandske forhold er ørreten små her – litt over kiloen i snitt. Men har man slitt med vanskelig storørret i de berømte elvene i området kan det hjelpe godt på psyken å ta ei fiskeøkt her. En gang fikk jeg 18 på fem-seks timers fiske.

Nordøya kan også tilby glimrende stillevannsfiske. Lake Otamangakau er mitt favorittvann her. Denne innsjøen er kjent for sin ”trophy trout”, det vil si fisk som veier over den magiske 10 punds grensen (4,45 kilo). Her fikk jeg fem brunørreter på to morraøkter. Alle var mellom 2,2 og 2,5 kilo og av ypperste kvalitet. I John Kent’s ”North Island Trout Fishing Guide” står det at fisken her smaker som sneglen den spiser så catch and release er anbefalt. Jeg tok likevel sjansen på å beholde en fisk. Den var smellfeit, knallrød i kjøttet og smakte fortreffelig.

I tillegg til fisket i innsjøer kan stillevannsfiske i elveutvidelser – såkalte backwaters – også være utrolig bra. Det er gjerne de største brunørretene som patruljerer i de beste elveutvidelsene. Noen elver har både flere og bedre backwaters enn andre elver. Waikaia og Ahuriri er slike elver. Her er det brunørreten som regjerer. Vannstanden i elvene innvirker også på hvor mye fisk som oppholder seg i backwaterne. Ved lav vannstand kan de tørke helt ut, mens noen fungerer som trygge oppholdssteder ved storflom. Disse tilfluksstedene kan være svært nyttig å kjenne til når mye regn gjør elvene ufiskbare. Både i Waikaia og Oreti har jeg noen få slike favorittsteder som kan gi fantastisk fiske på patruljerende 3-kilos kubber når elva renner flomstor og missfarget like ved.

Så om du planlegger tur til New Zealand er min anbefaling klar: Ikke glem stillevannsfisket! Etter min mening er det mer spennende enn elvefisket.