I Finnmark finnes det storlaks. Og en femtilapp med vinnerinstinkt. Ken-Gøran Grøtte Pedersen er augustportrettet.

Under årets tur nordpå dropper vi innom Lakselv i et forsøk på å finne vakende fisk etter to uker med nordavind på vidda.

I Lakselv er det gløtt av sol og små tendenser til sommervarme. Og vi satser på å kunne lure noen heite tips ut av vår lokale kjentmann i området.

Mannen som fanget det som for noen år siden tilsynelatende var verdensrekord på sjøørret vet som regel råd, og vi møter Ken-Gøran Grøtte Pedersen (34) på en lokal kafé. Jeg benytter anledningen til å lure ham med på et intervju før vi skal fiske, og siden mannen er det han selv karakteriserer som relativt PR-kåt er han ikke veldig vanskelig å overtale.

kggp_lakselv_portrett1_ja

Ken-Gøran er ikke fastboende i Lakselv lenger til tross for at han har vokst opp i Finnmarks-perlen, og har nå fast adresse i Tromsø. Men siden foreldrene hans er grunneiere, kan Ken-Gøran fiske i elva som andre grunneiere. Noe som er tilnærmet gratis, og igjen gjør at han tilbringer mye av sommeren i Lakselv.

Ken-Gøran skal selvsagt også bruke denne dagen i elva, så vi møter ham i sone 3 noen timer senere. Og kjentmann som han er, har han i dag forskanset seg på det han mener er et meget lurt sted. I velkjent laksestil rigger han utstyret mens han konsentrert følger med etter hoppende laks.

Vi bivåner prosessen mens han vader seg i posisjon og fisker seg ned brekket. Noe som for to ørretfiskende søringer kan virke litt mekanisk, men som samtidig betraktes med respekt siden fiskene Ken-Gøran som regel fanger gjør fisken vi jakter på til stinter i forhold.

Vi lar laksefiskeren gjøre sin greie, mens vi sitter på land og prøver å holde varmen i vinden og regnet som har fulgt etter oss og opplagt tatt oss igjen. Etter en halvtimes «pisking», vader Ken-Gøran i land, for å la hølen hvile. Årets lakseoppgang i Lakselva har vært dårlig, og selv om kjentmannen som regel fisker non stop når han først er ute, tar han det i dag litt mer easy.

Reisemannen
Når Ken-Gøran ikke er ute å fisker, jobber han som førstestyrmann på et offshorefartøy i nordsjøen. En jobb som gir ham 4 uker med betalt fritid mellom 4 uker lange jobbperioder.

- Målet mitt er å ordne det slik de har på rigger i Nordsjøen, med 2 uker på, 4 uker av etter hvert. Det hadde vært det klart beste, og da hadde jeg hatt enda mer tid til å fiske. 8 måneder fri i året hadde ikke vært feil.

Selv om han per dags dato «kun» har 4 ukers intervaller med fritid, så har han rukket å fiske en god del mer enn gjennomsnittsfluefiskeren allerede. Han er over gjennomsnittet glad i å reise, og påpeker at jobbvalget ikke var et resultat av at han hadde veldig lyst til å seile. For det var fritiden som lokket, og det er det han jobber for. Noen steder har han også fått besøke nettopp fordi han har vært forskjellige steder i jobbsammenheng, og den lengste perioden han har hatt på sjøen er hele 6 måneder world wide.

- 6 måneder var litt lenge, men vi gikk fast til Venezuela, så det gikk greit.

Ken-Gøran gliser. Så langt har han rukket å fiske tigerfisk i Afrika. Tarpon, bonefish og snook på Cuba. Tunfisk og bonita på Panama. Og med pistol i beltet etter sjørøye på Svalbard.

- Jeg faktisk fått piraya i Amazonas også. Den var ikke stor da, men det var i hvert fall piraya.

Det å kjøre en stor fisk må være det nærmeste man kommer å ta kokain

Ken-Gøran vektlegger at alle artene er tatt på flue under rene fiskereiser som han har vært på i friperiodene sine. Førstestyrmannen har valgt utdannelsen med omhu, og etter høyskoleutdanning innen nautiske studier og navigasjon, var jobbvalget enkelt. Før han skolerte seg, tilbrakte han 4,5 år i Forsvaret som befal i jegerbataljonen i Porsanger og en sesong som guide på Svalbard. Og alt i alt er det ikke vanskelig å forstå at mannen har lagt opp livet sitt etter tur-, jakt- og fiskebehovet, som på mange måter hadde sitt naturlige utspring fra det å bo i en liten finnmarksby.

- Jeg ble med bestefaren min da jeg var 5-6 år. Da var jeg så liten at når vi skulle vade over bekker og liknende, så måtte han bære meg. Da begynte jeg å fiske med dupp, flue, mark og sluk. Noe som varte i en del år. Men da jeg fikk min første storlaks på flue da jeg var 16, så var det liksom ikke vits i å fiske med sluk mer.

Det er laksefiske som gjelder for Ken-Gøran, helt til den første storlaksen er på land. Han må ha rusen hvert år, men når den første er tatt finner han roen og kan ta fram enhåndsstanga og legger da mer vekt på sjøørretfiske. Men det er først i de senere år at interessen for brunørretfiske også har gjort seg gjeldende.

kggp_lakselv_portrett2_ja

- Jeg har bestandig vært på turer inne på vidda og fisket brunørret med flue. Men jeg har alltid hatt lyst til å ta det til et høyere nivå. Og mye av grunnen til akkurat det, er fordi jeg faktisk synes det er mer utfordrende å fiske ørret enn laks. Laksefiske er enkelt og greit ikke så komplisert. Det kan selvsagt være komplisert å berge de største fiskene, men bortsett fra det, er det vel strengt tatt ikke snakk om noe annet enn flaks kombinert med mange timer i elva. Litt lokalkunnskap kommer selvsagt også godt med i enkelte situasjoner…

Mot strømmen
Ken-Gøran synes det grenser til idioti når folk diskuterer ulike teorier og meninger hva angår laksefiske.

- Vi vet jo ikke hvorfor laksen tar en gang, så hva er poenget med å skape bastante meninger om noe man faktisk ikke vet svaret på biologisk sett? Jeg tror nesten det finnes mer besserwissere i laksefiskesammenheng enn i annet fluefiske, og grunnen til nettopp dette kan kanskje komme av at ingen vet hvorfor laksen tar flua. Dermed blir behovet for å skape sitt eget svar kanskje enda større.

Matauktilstandene som hersker blant mange laksefiskere, er heller ikke Ken-Gøran noe tilhenger av. Han er glad for at Lakselva har såpass strenge regler for fisket.

- Til tross for reglementet og forsøket på å skape nye holdninger, så sitter det veldig langt inne hos mange laksefiskere, og det samme gjelder i Lakselva. Det er holdninger som sitter igjen fra slik det var i gamle dager, da folk vokste opp med elva ved siden av seg, og med all laksen den da huset. Men forhåpentligvis klarer man å overbevise alle om hvis man setter ut igjen fisk, så blir det mer fisk i elva.

Likevel er Ken-Gøran veldig fornøyd med hvordan forvaltningsprosessen fungerer i Lakselva, og sammenliknet med andre Finnmarks-elver, er han positiv til fremtiden.

- Jeg uroer meg ikke for elva sånn sett, og man kan ikke forvente at sjølaksefiskerene er de eneste som skal innrette seg og ta sin del. Man må vise at man er villig til å gjøre noe i elva også. Men det er jo samtidig veldig galt når en sjølaksefisker kan ta flere tonn med laks i året, samtidig som hele fangsten i Lakselva etter sportsfiske ikke er mer enn 5 tonn. Da er det noe som ikke stemmer…

Femtilapp
Sjølaksefisket i Finnmark forbindes i stor grad med samisk kultur, og selv om det ikke kun er samer som driver med dette, frontes det i høy grad av Sametinget, som igjen fører til mange feilslåtte holdninger om samer i den forbindelse.

- Det er sant at samer generelt jobber aktivt for å beholde sine gamle rettigheter og tradisjoner. Og det sykeste av alt i samisk forbindelse må være garnfisket i Tana. Dette er helt vilt, og lakseprisene er ikke så fryktelig høye at de tjener noe særlig på dette uansett.

kggp_lakselv_portrett3_ja

Ken-Gøran synes likevel ikke at forholdet mellom samer og finnmarkinger i forbindelse med lakseinteresser generelt er så dårlig som folk vil ha det til.

- Man merker ikke noe særlig til eventuelle disputter mellom finnmarkinger og samer, og mye av dette kan nok komme av det hele er en god mix. Selv er jeg jo en såkalt femtilapp (Red.anm: Halvt same), som veldig mange finnmarkinger er. Det som derimot kan anses som et skille er forholdet mellom sametinget og resten av Finnmark. For det er dem som prøver å få kloa i alt og forvalte alt. I tillegg har man reindrifta som legger en del restriksjoner på store områder, og slike faktorer kan skape gnisninger, uten at dette direkte er et problem mellom nordmenn og samer.

Likevel mener han at gamle tradisjoner må vike for forvaltning. Han sammenlikner det absurde med å tviholde på laksefiske, med det å begynne å brenne hekser i 2009 fordi det en gang var en tradisjon.

- All tradisjon er ikke nødvendig. Man kan ta bort noe og fremdeles beholde kulturen. Det har gått litt for langt slik det er i dag. Men jeg tror at det med tid og stunder må vike for nytenkende generasjoner. 1 kilo laks i elva har en vanvittig mye større verdi enn 1 kilo laks i sjøen. Det er snakk om både turisme som er viktig for små bygdesamfunn, og ikke minst rekreasjon. Laksen er jo grunnen til at mange i det hele tatt gidder å bo her. Forsvinner laksen i elva, forsvinner folk. Satt litt på spissen så kan nok det å tviholde på kulturen i verste fall skape en desentralisering på sikt.

Sett i lys av dette, synes Ken-Gøran også at det er greit at det er litt forskjell på privilegiene til de som bor i Finnmark sammenliknet med tilreisende. Og det til tross for at han ikke lenger er folkeregistrert i fylket.

kggp_lakselv_portrett10_ja

- Noe må jo folk ha igjen for å gidde å bo på et sted som dette!

Selv om Ken-Gøren i hovedsak holder seg i Lakselv på grunn av laksen, så tror han at ørreten kommer til å få et større fokus for hans egen del fremover.

- I forhold til størrelse på laks, så har jeg jo oppnådd livsmålet mitt, og kan dermed slappe litt mer av i forhold til laksefiske fremover. Da kan jeg fiske mer ørret, og det er egentlig noe jeg har hatt lyst til veldig lenge. Jeg har jo bestandig fisket ørret, men likevel har det kommet i skyggen av laksefisket i jaget etter storlaksen.

Dette er noe han ser på som et resultat av å bo så nært en lakseelv. Man blir liksom ikke ørretfisker hvis en storlakselv er nærmeste nabo.

- I sesongen så spør over halvparten av alle man treffer i Lakselv sentrum om man har fått laks. Alle snakker om laks, både laksefiskere og ikke-lakselfiskere, og det er liksom det det går i. Folk forventer at jeg fisker laks når jeg er der. Men de siste årene så har det jo blitt mer og mer imitasjonsfiske til tross for at jakten på den ordentlige storlaksen har dominert fiskesommeren.

Troféfisker med konkurranseinstinkt
Utenom ørret, står den virkelig store tarponen på ønskelista til Ken-Gøran. Og så skal han fiske sailfish. Selvfølgelig også det på flue.

- Sailfish må være det ultimate, for her snakker vi om fisk på flere 100 kilo. Men man kan liksom ikke bare begynne med det, da det blir som å gå ut i elva for første gang og få en 30 kilos laks.

Ken-Gøran innrømmer at han generelt sett søker troféfisken, og at størrelse er viktig.

kggp_lakselv_fiske1_ja

- Jeg gidder ikke å fiske en plass hvis jeg ikke vet at det er stor fisk der. Sånn er det overalt, og hvis jeg har hørt om et vann der det største folk har tatt er kilosfisk, så bruker jeg ikke tid der. Opplevelsen er selvsagt også viktig, men jeg må nok innrømme at jeg er en troféfisker hvis alt kommer til alt.

Ken-Gøran liker vanskelige fiskesituasjoner, og fisk som er vanskelig å lure kan være spennende. Men det er liten tvil om at det er konkurranseinstinktet som regjerer i en hver fiskesituasjon. Det kombinert med følelsen av å kjøre stor fisk.

- Det å kjøre en stor fisk må være det nærmeste man kommer å ta kokain, selv om jeg ikke har prøvd sistnevnte.

Han har lite erfaring fra idrettsmiljøer, og instinktet kommer altså ikke derfra. Men Ken-Gøran liker bare ikke å tape.

- Jeg hater å tape, og jeg er ikke vant til det heller. Jeg liker i hvert fall å tro at jeg ikke er vant til det, og samme hva det er så blir jeg like sur om jeg taper i kortspill, som alt annet. Det er mange som ikke liker å spille med meg fordi jeg blir så gretten.

Han ler av seg selv og innrømmer at selv om han ikke liker å tape, så hender jo at selv også han må bite i det sure eplet.

Når Ken-Gøran derimot ikke fisker, jobber eller er på reise, så liker han å være på byen. Og mannen legger ikke skjul på at han liker å ta seg en fest. Noe han også fikk sin dose av dahan var med i reality-konkurransen Villa Medusa i 2001. Bakgrunnen for dette var kanskje et resultat av konkurranseinstinkt i kombinasjon med et snev av PR-kåthet, og deltakelsen i programmet har gjort ham til en liten kjendis i hjemtraktene. Sammen med deltakelsen i filmen Sjøørretlandet med Lars Lenth, har dette også gjort ham til en en forholdsvis kjent mann også i fluefiskemiljøer.

Basert på det overnevnte er lett å oppfatte Ken-Gøran som en veldig sosial type. Men faktum er at han faktisk liker å holde seg litt for seg selv når han fisker.

- Jeg springer mye fram og tilbake under fiske, og prøver ofte ut mange nye plasser i løpet av en fiskedag. Å fiske alene er uten tvil det mest effektive, og jeg liker nok best å fiske alene. Det er helt klart mest effektivt, og gir en større frihet. Likevel er det hyggelig å fiske sammen med andre også innimellom, og en kombinasjon er ofte å foretrekke.

Når det ikke er bålkos og sosialt samvær med andre fiskere som gjelder, så er den største utfordringen for Ken-Gøran å få tatt bilder av fangsten.

- Det har blitt mye styr for å få foreviget fisk som jeg har tatt på tur alene. Men det har nå funket til nå, og det er jo viktig å dokumentere fangsten. I hvert fall når man driver med catch & release.

kggp_lakselv_portrett5_ja

Ken-Gøran er tilhenger av C&R, uten å være fanatiker. Matfisk må man ha, og da velger Ken-Gøran fisk som ikke er viktig for å videreføring av bestanden.

Prinsen av Lakselva har ingen store forbilder i fluefiskeverdenen, og liker å gå sine egne veier. Derimot har han stor sans for eventyrere. Lars Monsen og Børge Ausland er inspirasjonskilder i forbindelse med at de går egne veier, står på og er knalltøffe i livet generelt.

- Jeg har aldri verken lest fluefiskelitteratur eller sett noe særlig på fiskefilm. Det jeg tar til meg av informasjon, er informativ litteratur, som feks. «Insektslære for fluefiskere» og Staffan Lindstrøms «Bare ett kast til».

Kort sagt benytter Ken-Gøran informativ litteratur som han kan lære noe av i jakten på flere troféfisker. Slik at han blir best og dermed slipper å tape…